«Ingen kunne ha forutsett dette.» Moiraine snakket som til seg selv. Det var som om øynene hennes så på noe bak ham. «Noe som var ment å bli vevd, eller en endring i Mønsteret? Hvis det er en endring, ved hvilken hånd? Hjulet dreier som Hjulet vil. Det må være det.»
«Vet du hva det er?» spurte Nynaeve motvillig. Hun nølte. «Kan du hjelpe ham? Med legedommen din?» Bønnen om hjelp, innrømmelsen av at hun ikke kunne gjøre noe, kom som om den ble dratt ut av henne.
Perrin skulte på de to kvinnene. «Hvis dere skal snakke om meg, så snakk til meg. Jeg sitter her.» Ingen av dem så på ham.
«Legedom?» Moiraine smilte. «Legedommen kan ikke gjøre noe med dette. Det er ikke en sykdom, og det vil ikke …» Hun nølte et øyeblikk. Så kastet hun et blikk på Perrin, et raskt blikk med mye anger i seg. Men blikket inkluderte ikke ham, og han mumlet surt da hun snudde seg mot Nynaeve igjen. «Jeg hadde tenkt å si at det ikke vil skade ham, men hvem kan vite hvordan det vil ende? Jeg kan i det minste si at det ikke vil skade ham direkte.»
Nynaeve reiste seg, børstet av knærne, snudde seg og møtte blikket til Aes Sedaien. «Det er ikke godt nok. Hvis det er noe galt med –»
«Det som er, må være slik. Det som allerede er vevd, kan ikke endres.» Moiraine snudde seg brått. «Vi må sove mens vi kan. Vi drar videre ved morgengry. Hvis Den Mørkestes hånd blir for sterk … Vi må nå Caemlyn raskt.»
Rasende trev Nynaeve urteposen og spankulerte av gårde før Perrin kunne få sagt noe. Han begynte å knurre en ed, men en tanke traff ham som en knyttneve, og han ble sittende der i taushet. Moiraine visste. Aes Sedaien kjente til ulvene. Og hun trodde at det kanskje kunne være Den Mørkestes verk. En skjelving løp gjennom ham. Raskt trakk han på seg skjorten igjen, stappet skjorteflakene ned i buksene og tok på seg jakken og kappen. Klærne hjalp ikke stort. Han frøs helt inn til margen, som kjentes som frossen grøt.
Lan satte seg ned foran ham med beina i kors og slengte kappen bakover. Perrin var glad for det. Det var ubehagelig å se på Vokteren og kjenne blikket hans gli forbi.
En lang stund bare stirret de på hverandre. De harde trekkene i Vokterens ansikt røpet ingen tanker, men i øynene trodde Perrin han så… noe. Medfølelse? Nysgjerrighet? Begge deler?
«Du vet det?» sa han, og Lan nikket.
«Jeg vet noe, ikke alt. Kom det ganske enkelt til deg, eller traff du en veiviser, et mellomledd?»
«Det var en mann,» sa Perrin sakte. Han vet, men tror han det samme som Moiraine? «Han sa han het Elyas. Elyas Machera.» Lan trakk pusten dypt, og Perrin så skarpt på ham. «Kjenner du ham?»
«Jeg kjenner ham. Han lærte meg mye om Pestlandet og om dette.» Lan rørte ved sverdhjaltet. «Han var Vokter før… før det som skjedde. Den Røde Ajah…» Han skottet bort på Moiraine som lå foran bålet.
Det var første gang Perrin kunne huske å ha merket usikkerhet hos Vokteren. I Shadar Logoth hadde han vært sterk og sikker, og når han sto ansikt til ansikt med Trolloker og Skyggere. Han var ikke redd nå – det var Perrin sikker på – men det var som om han voktet seg for å si for mye. Som om det han sa kunne være farlig.
«Jeg har hørt om Den Røde Ajah,» fortalte han Lan.
«Og mesteparten av det du har hørt, er uten tvil galt. Du må forstå at det finnes… ulike grupper i Tar Valon. Noen vil kjempe mot Den Mørkeste på én måte, mens andre vil kjempe på andre måter. Målet er det samme, men forskjellene… forskjellene kan endre liv, ta liv. Livene til mennesker og riker. Har Elyas det bra?»
«Jeg tror det. Hvitekappene sa at de hadde drept ham, men Skimmel –» Han så beklemt på Vokteren. «Jeg vet ikke.» Det virket som om Lan motvillig aksepterte dette, og Perrin dristet seg til å fortsette. «Denne… forbindelsen til ulvene. Moiraine mener visst at det er noe … noe Den Mørkeste står bak. Det er det, ikke sant?» Han kunne ikke få seg til å tro at Elyas var en Mørkefrende.
Men Lan nølte, og svetten begynte å piple i Perrins ansikt, og natten gjorde de kjølige svetteperlene enda kaldere. De hadde begynt å renne nedover kinnene da Vokteren snakket til ham.
«Nei, i bunn og grunn ikke. Det er noen som tror det, men de tar feil. Denne kunsten var gammel og hadde gått tapt lenge før Den Mørkeste dukket opp. Men hva var sannsynligheten for at noe slikt skulle skje, smed? Noen ganger kan Mønsteret synes tilfeldig – i hvert fall virker det slik for oss – men hvor sannsynlig var det at du skulle treffe en mann som kunne lede deg inn i dette? At du var en som kunne ledes? Mønsteret danner en stor vev, det noen kaller Aldrenes Silkenett, og dere gutter står sentralt i dette. Jeg tror det er få tilfeldigheter igjen i livet deres nå. Er dere utvalgt? Og er det i tilfelle Lyset eller Skyggen som har valgt dere?»
«Den Mørkeste kan ikke røre oss hvis ikke vi nevner ham.» Brått tenkte Perrin på drømmene om Ba’alzamon, drømmene som var mer enn drømmer. Han tørket svetten av ansiktet. «Det kan han ikke.»
«Sta som stein,» sa Vokteren ettertenksomt. «Kanskje sta nok til å redde seg selv når alt kommer til alt. Husk hvilke tider vi lever i. Husk hva Moiraine Sedai har fortalt deg. I disse tider er det mye som går i oppløsning og faller fra hverandre. Gamle skiller svekkes, gamle murer smuldrer. Skillet mellom det som er og det som var, mellom det som er og det som vil bli.» Stemmen ble hard. «Murene i fangehullet til Den Mørkeste. Dette kan være slutten på en Alder. Kanskje vi ser en ny Alder fødes før vi dør. Eller kanskje det er slutten på alle Aldre, på selve tiden. Verdens undergang.» Plutselig smilte han, men smilet var mørkt. Øynene gnistret lystig, men det var av galgenhumor. «Men dette er ikke noe vi behøver bekymre oss over, ikke sant, smed? Vi skal kjempe mot Skyggen så lenge det er pust i oss, og hvis den overvinner oss, skal vi dø mens vi biter og klorer. Dere fra Tvillingelvene er for sta til å overgi dere. Du trenger ikke bekymre deg over hvorvidt Den Mørkeste har sneket seg inn i livet ditt. Du er blant venner nå. Husk at Hjulet dreier som Hjulet vil, og det kan selv ikke Den Mørkeste gjøre noe med, ikke når du har Moiraine til å passe på deg. Men vi bør helst finne vennene dine så snart som mulig.»
«Hva mener du med det?»
«De har ingen Aes Sedai som kan røre ved Den Sanne Kilden, til å beskytte seg. Kanskje murene har gitt etter så mye, smed, at Den Mørkeste selv kan røre ved hendelser. Ikke med frie hender, for da ville vi alle vært døde nå, men kanskje med ørsmå forskyvninger i veven. Et tilfeldig valg i et veikryss, et tilfeldig møte, et tilfeldig ord, eller noe som virker tilfeldig, og så kan de være så langt inne i Skyggen at selv ikke Moiraine kan redde dem ut.»
«Vi må finne dem,» sa Perrin.
Vokteren lo brumlende. «Hva var det jeg nettopp sa? Få deg litt søvn, smed.» Lans kappe falt tilbake på plass da han reiste seg. I det svake lyset fra ilden og månen virket han nesten som en del av skyggene bak. «Vi har noen få og harde dager igjen til Caemlyn. Bare be om at vi finner dem der.»
«Men Moiraine … hun kan finne dem hvor som helst, ikke sant? Hun sier at hun kan det.»
«Men kan hun finne dem tidsnok? Hvis Den Mørkeste er sterk nok til å ta i et tak selv, renner tiden ut. Be om at vi finner dem i Caemlyn, smed, ellers kan vi alle være fortapte.»
KAPITTEL 39
Nettet veves
Rand kikket ned på folkemengden fra det høye vinduet i rommet i Dronningens Velsignelse. Folk løp ropende gjennom gatene, og alle strømmet i den samme retningen mens de viftet med vimpler og bannere. Den Hvite Løven sto vakt mot tusen røde himler. Caemlynere og utlendinger løp sammen, og for én gangs skyld var det ingen som ønsket å klaske andre i hodet. I dag var det visst bare én gruppering i byen.
Han snudde seg bort fra vinduet og smilte. Nest etter dagen da Egwene og Perrin kom inn i vertshuset, lys levende og overveldet av alt de hadde sett og opplevd, var dette dagen han hadde sett aller mest frem til.