«Kommer du?» spurte han igjen.
Matt skulte opp der han lå krøllet sammen til en ball på sengen. «Ta med deg Trollok-vennen din.»
«Blod og aske, Matt, han er ingen Trollok. Du er bare dumsta. Hvor mange ganger må vi krangle om dette? Lys, det virker jo som om du aldri har hørt om Ogurer før.»
«Jeg har aldri hørt at de ser ut som Trolloker.» Matt presset ansiktet ned i puten og krøllet seg tettere sammen.
«Sta og dum,» mumlet Rand. «Hvor lenge har du tenkt å gjemme deg her oppe? Jeg har ikke tenkt å bære opp måltidene dine i all evighet. Og du kunne trenge et bad.» Matt vred seg som for å grave seg dypere ned i sengen. Rand sukket før han gikk mot døren. «Siste sjanse til å bli med, Matt. Jeg drar nå.» Han lukket døren sakte mens han håpet at Matt ville forandre mening, men vennen leet seg ikke. Døren smekket igjen.
Ute i gangen lente han seg mot dørkarmen. Mester Gill sa at det bodde en gammel kvinne, mor Grubb, to gater lenger unna, og hun solgte urter og omslag, var jordmor, stelte syke og spådde fremtiden. Hun minnet litt om en Klok. Matt trengte en som Nynaeve, eller kanskje Moiraine, men mor Grubb var alt han hadde. Selv om hun ville komme til Dronningens Velsignelse, kunne det imidlertid påkalle gal type oppmerksomhet. For henne såvel som for Matt og ham.
Urteleger og kloke koner lå lavt i Caemlyn for øyeblikket, for det ble snakket stygt om alle som helbredet eller spådde fremtiden. Hver natt skriblet ivrige hender Dragens Hoggtann på dører, enkelte ganger selv i dagslys. Når ropet om Mørkefrender spredte seg, kunne folk glemme hvem som hadde kurert feberen deres eller lagt omslag på verketannen. Slik var stemningen i byen blitt.
Ikke det at Matt virkelig var syk. Han spiste alt Rand bar opp fra kjøkkenet – han ville ikke ta imot noe fra noen annens hånd – og han klaget aldri over verking eller feber. Han nektet bare å forlate rommet. Men Rand hadde vært sikker på at han skulle få ham med ut denne dagen.
Han la kappen til rette over skuldrene og hektet på seg sverdbeltet slik at sverdet og det røde stoffet som var viklet rundt det, var mindre synlig.
Ved foten av trappen traff han mester Gill på vei opp. «Det er noen som har spurt etter dere i byen,» sa vertshusholderen, med pipa i munnen. Rand kjente håpet stige. «Spurte etter deg og vennene dine, kjente navnene deres. På dere ungdommer i hvert fall. Virker som han helst vil ha tak i dere tre.»
Håpet ble avløst av nervøsitet. «Hvem var det?» spurte Rand. Uvilkårlig kikket han seg rundt i forhallen. Bortsett fra de to var det tomt fra stuedøren bort til døren ut til smuget.
«Vet ikke navnet. Hørte bare om ham. Før eller senere hører jeg det meste om det som skjer i Caemlyn. Tigger.» Verten gryntet. «Halvgal, hørte jeg. Men likevel kunne han fått Dronningens almisse, selv så harde tider som det er nå. På høytidsdager deler Dronningen den ut med sine egne hender, og det er aldri noen som blir sendt bort, samme hva de har gjort. Ingen trenger å tigge i Caemlyn. Selv en ettersøkt mann kan ikke arresteres når han mottar Dronningens almisse.»
«En Mørkefrende?» sa Rand motvillig. Hvis Mørkefrendene kjenner navnene våre…
«Du har Mørkefrender på hjernen, unge mann. De finnes, det er sikkert, men bare fordi hvitekappene har hisset alle opp, trenger ikke du tro at de oversvømmer byen. Vet du hva slags rykter de idiotene har satt ut nå? ‘Underlige skikkelser.’ Kan du fatte det? Underlige skikkelser sniker seg rundt i byen om natten.» Verten klukklo så magen ristet.
Rand følte ingen trang til å le. Hyam Kinch hadde snakket om underlige skikkelser, og det hadde vært en Skygger der den gangen. «Hva slags skikkelser?»
«Hva slags? Jeg vet ikke hva slags. Underlige skikkelser. Mest sannsynlig Trolloker. Skyggemannen. Lews Therin Frendedreper i egen høye person. Han er tilbake, og er femti fot høy. Hva slags skikkelser tror du folk ser for seg nå da de har fått tanken inn i hodet? Du trenger ikke bekymre deg.» Mester Gill så på ham et øyeblikk. «Du er på vei ut? Vel, jeg kan ikke si jeg bryr meg om slikt, selv ikke i dag, men det er nesten ingen andre enn meg igjen her. Ikke vennen din?»
«Matt føler seg ikke helt frisk. Kanskje senere.»
«Vel, det får gå som det kan. Men pass på deg selv. Selv i dag er Dronningens gode undersåtter i mindretall; må Lyset brenne den dagen jeg hadde trodd det skulle gå sånn. Best å dra ut gjennom smuget. Det står to forrædere tvers over gaten og følger med på hoveddøren. Må blodet brenne i dem! Men de vet hvor jeg står, ved Lyset!»
Rand stakk hodet ut gjennom døren og så seg om til begge sider før han smatt ut i smuget. En storvokst mann mester Gill hadde leid, lente seg mot et spyd i enden av smuget mens han kikket uinteressert på dem som løp forbi. Rand visste at mangelen på interesse bare var tilsynelatende. Mannen het Lamgwin; han så alt under sine tunge øyelokk, og til tross for den store kroppen kunne han bevege seg som en katt. Han trodde også at Dronning Morgase var legemliggjørelsen av Lyset, eller noe slikt. Det var et dusin som ham spredt rundt Dronningens Velsignelse.
Det rykket i Lamgwins ører da Rand nådde utgangen av smuget, men han flyttet ikke sitt uinteresserte blikk bort fra gatene. Rand visste at mannen hadde hørt ham.
«Vokt ryggen din i dag, mann.» Lamgwins stemme lød som grus i en gryte. «Når det braker løs, kan du gjøre nytte her og ikke et eller annet sted med en kniv i ryggen.»
Rand kastet et blikk på den store mannen, men var ikke særlig overrasket. Han forsøkte alltid å skjule sverdet, men det var ikke første gang en av mester Gills menn antok at han kunne klare seg i et sammenstøt. Lamgwin så ikke på ham. Mannens oppgave var å vokte vertshuset, og det gjorde han.
Rand skjøv sverdet enda litt lenger innunder kappen før han sluttet seg til menneskestrømmen. På den andre siden av gaten så han de to mennene verten hadde nevnt; de sto på en tønne slik at de kunne se utover mengden. Han trodde ikke de hadde sett ham smette ut av smuget. De gjorde ingen hemmelighet av hvor deres troskap lå. Ikke bare var sverdene surret med hvitt og bundet med rødt, de hadde også hvite armbind og hvite hanekammer på hattene.
Han hadde ikke vært lenge i Caemlyn før han forsto at sverd surret med rødt og røde armbind og hanekammer betydde støtte til Dronning Morgase. Hvitt betydde at Dronningen og hennes forbindelse med Aes Sedaier og Tar Valon hadde skylden for alt som hadde gått galt. For været, og for avlingene som slo feil. Og kanskje til og med for den uekte Dragen.
Han hadde ikke villet blande seg inn i Caemlyns maktspill. Men nå var det for sent. Ikke bare hadde han allerede valgt – rent tilfeldig, men sånn var det nå en gang blitt. Men ingen våget lenger å holde seg nøytral i byen. Selv utlendinger gikk med hanekammer og armbind eller surret sverdene sine, og det var flere som bar hvitt enn rødt. Kanskje noen av dem ikke tenkte så nøye over hva de gjorde, men de var langt hjemmefra, og det var den veien vinden blåste i Caemlyn. Menn som støttet Dronningen, gikk omkring i grupper for å beskytte seg, hvis de i det hele tatt våget seg ut.
Men i dag var det annerledes. I det minste på overflaten. I dag feiret Caemlyn Lysets seier over Skyggen. I dag skulle den uekte Dragen føres inn i byen og vises frem for Dronningen før han ble ført nordover til Tar Valon.
Ingen snakket om den delen av det. Selvfølgelig kunne ingen andre enn Aes Sedaiene ta seg av en mann som kunne styre Den Ene Kraften, men ingen ville snakke om det. Lyset hadde vunnet over Skyggen, og Andors soldater hadde kjempet i første linje. I dag var ikke noe annet viktig. I dag kunne alt annet glemmes.
Rand undret seg på om det virkelig kunne glemmes. Mengden løp, sang og viftet med bannere, men mennene som bar rødt, holdt seg samlet i klynger på ti og tyve, og det var hverken kvinner eller barn blant dem. Han trodde at det var minst ti menn som bar hvitt for hver mann som lovet Dronningen troskap. Det var ikke første gang han ønsket at det hvite stoffet hadde vært billigst. Men ville mester Gill ha hjulpet deg om du bar hvitt?