Folk stuet seg så tett sammen at knuffing ikke var til å unngå. I dag måtte selv hvitekappene greie seg uten det lille åpne rommet rundt seg. Mens Rand lot mengden føre ham mot Den Indre Byen, skjønte han at all fiendskap ikke var tøylet. Han så en hvitekappe, én av tre, bli dyttet så hardt at han nesten falt. Hvitekappen greide så vidt å holde balansen, og da han begynte på en rasende ed, sendte en annen mann ham vaklende bortover med en velplassert dytt. Før det hele fikk utvikle seg videre, slepte hvitekappens følgesvenner ham med seg inn i et portrom for å søke dekning. De tre vekslet mellom sine vanlige skulende blikk og vantro. Mengden strømmet videre som om ingen hadde lagt merke til noe, og det hadde de kanskje heller ikke.
To dager tidligere ville ingen ha våget å gjøre noe slikt. Og ikke bare det; det gikk opp for Rand at det var menn med hvite hanekam-mer som hadde dultet til hvitekappene. De fleste trodde hvitekappene støttet dem som motarbeidet Dronningen og hennes Aes Sedairådgiver, men det gjorde ikke noe fra eller til. Menn gjorde ting de aldri før hadde tenkt på. I dag dyttet de til hvitekapper. I morgen styrtet de kanskje en Dronning? Plutselig ønsket han at det var flere rundt ham som bar rødt. Han følte seg med ett svært alene der han ble dyttet omkring av menn med hvite hanekammer og armbind.
Hvitekappene merket at han så på dem og stirret utfordrende tilbake. Han lot en syngende hvirvelstrøm i mengden feie ham med seg ut av syne, og begynte å synge med.
De fleste kjente til ruten som ville føre den uekte Dragen inn i Caemlyn. Disse gatene ble holdt åpne av tette rekker med Dronningens Garde og rødkledde fotsoldater med lange spyd, men folk pakket seg tett sammen bak dem, i vinduene og på hustakene. Rand manøvrerte seg inn i Den Indre Byen og prøvde å komme nærmere palasset. Han hadde planer om å få se Logain bli vist frem for Dronningen. Å se både den uekte Dragen og en Dronning… det var noe han aldri kunne drømt om hjemme.
Den Indre Byen var bygd på noen høyder, og en stor del av det Ogurene hadde skapt sto fremdeles. I de nye bydelene skar gatene på kryss og tvers i et kaotisk lappeteppe, men i Den Indre Byen fulgte gatene høydenes kurver, og lå der som en naturlig del av landet. Ny og overraskende utsikt til bølgende høyder og fordypninger viste seg rundt hvert hjørne. Parker sett fra forskjellige vinkler, til og med ovenfra dannet mønster med sine gangveier og monumenter som var et tiltalende syn selv om det nesten ikke var noe grønt der. Tårn åpenbarte seg plutselig, og de flislagte murene skinte i hundrevis av skiftende farger i solskinnet. Fra noen høyder kunne blikket vandre over hele byen og ut til de bølgende slettene og skogene bortenfor. Alt i alt ville det vært nok å se på hvis ikke mengden hadde ført ham videre før han fikk sjansen til å oppfatte det. Og alle de svingete gatene gjorde det umulig å se særlig langt fremover.
Plutselig ble han feid rundt en sving, og der var palasset. Selv om gatene fulgte landets naturlige konturer, var de her anlagt i spiraler … rundt et syn som kunne vært hentet rett ut av en bardes fortelling, med bleke spir og gylne kupler og kunstferdige mønstre i stein, med Andors banner vaiende fra hvert fremspring. Alle de andre utsiktspunktene var plassert med tanke på dette midtpunktet. Det så mer ut som det var formet av en kunstner enn bygd som en vanlig bygning.
Han så raskt at han ikke kunne komme stort nærmere. Ingen ble sluppet nær palasset. Dronningens Garde i purpurfargede uniformer sto oppstilt i ti rekker bak hverandre på hver side av palassets porter. Langs toppen av de hvite murene, på høye balkonger og tårn sto flere fra Garden, rakryggete og med buene i den samme skrå vinkelen over brynjekledde brystkasser. De kunne også ha vært hentet rett ut av en bardes fortelling, en æresvakt, men Rand trodde ikke det var derfor de sto der. I den larmende mengden langs begge sider av gatene fantes det nesten bare sverd surret med hvitt, hvite armbind og hvite hanekammer. Bare enkelte steder ble den hvite veggen brutt av røde klynger. De rødkledde vaktene virket som en tynn barriere mot alt det hvite.
Han ga opp å komme nærmere palasset og forsøkte i stedet å finne en plass der han kunne dra nytte av høyden sin. Han behøvde ikke stå i forreste rekke for å få se alt. Folk flyttet stadig på seg; noen dyttet for å komme lenger frem, andre hastet mot steder de trodde ga bedre utsikt. Etter en av disse forskyvningene ble han stående med bare tre mennesker mellom seg og den åpne gaten, og de var alle kortere enn ham, også fotsoldatene med spydene. Nesten alle var kortere enn ham. Svettende mennesker presset seg mot ham fra begge sider. Bak ham mumlet folk at de ikke fikk sett noe, og forsøkte å sno seg forbi ham. Men Rand rikket seg ikke, og han og de ved siden av ham utgjorde en ugjennomtrengelig mur. Han var fornøyd. Når den uekte Dragen ble ført forbi, ville han være så nær at han kunne se mannens ansikt tydelig.
På den andre siden av gaten og nedover mot portene til de nye bydelene, gikk det en bevegelse gjennom den tettpakkede mengden. Rundt svingen trakk en hvirvelstrøm av mennesker seg til side for å slippe noe frem. Dette var noe annet enn det åpne området hvitekappene hadde rundt seg alle andre dager enn i dag. Disse menneskene skvatt unna med forskrekkede blikk, og uttrykket forandret seg raskt til avsky. De presset seg unna og snudde seg bort fra hva det nå var, men de kikket fra øyekroken til det hadde passert.
Rundt ham merket også andre øyne forstyrrelsen. Siden folk var opphisset ved tanken på Dragen som snart skulle komme og ikke hadde annet å gjøre enn å vente, var alt verd å kommentere. Han hørte spekulasjoner om alt fra Aes Sedaier til Logain selv, og noen få grovkornede forslag som fikk menn til å le rått og kvinner til å snøfte foraktelig.
Bevegelsen buktet seg gjennom mengden og kom etter hvert nærmere enden av gaten. Ingen lot til å nøle med å slippe den frem dit den ville, selv om de måtte gi slipp på et godt utsiktssted når folk strømmet tilbake etter passeringen. Til slutt este mengden ut i gaten rett overfor Rand mens de presset til side rødkledde soldater som kjempet for å skyve dem tilbake, og fikk sprengt en åpning. Den krumbøyde skikkelsen som subbet nølende ut i åpningen, lignet mer på en skitten fillehaug enn på en mann. Rundt seg hørte Rand folk mumle i avsky.
Den fillete mannen stanset på den andre siden av gaten. Den istykkerrevne kutten var stiv av skitt, og svingte frem og tilbake som om den lette etter noe, eller lyttet etter noe. Brått ropte han ordløst og slynget ut en skitten klo som pekte rett på Rand. I samme øyeblikk pilte han som en edderkopp over gaten.
Tiggeren. Rand brydde seg ikke om å spekulere over hvilke dystre tilfeldigheter som hadde ledet mannen rett til ham, om det var en Mørkefrende eller ikke. Han visste bare at han ikke ville møte denne mannen ansikt til ansikt. Han kunne kjenne tiggerens blikk som fettete vann mot huden. Han ville iallfall ikke ha denne mannen så nær seg her, ikke så lenge han var omgitt av folk som balanserte på grensen til det voldelige. Stemmer som før hadde ledd, forbannet ham da han trakk seg bakover, bort fra gaten.
Han måtte knuffe og sno seg frem, mens han visste at den tettpakkede mengden frivillig kom til å åpne seg for den skitne mannen. Han kjempet for å presse seg vei gjennom folkemassene, og vaklet og falt nesten da han plutselig var fri. Mens han veivet med armene som vindmøller for å gjenvinne balansen, ble vaklingen til løping. Folk pekte på ham; han var den eneste som presset seg mot strømmen, og dessuten løp han. Rop fulgte ham. Kappen flagret så sverdet surret med rødt ble synlig. Da det gikk opp for ham, løp han enda fortere. En enslig tilhenger av Dronningen kunne lett få en mobb med hvite hanekammer til å ta opp jakten, selv i dag. Han løp og lot de lange beina sluke brosteinene. Først da ropene stilnet et sted langt bak, tillot han seg å falle sammen mot en mur mens han hev etter pusten.