Han visste ikke hvor han var, bortsett fra at han fremdeles var et sted i Den Indre Byen. Han kunne ikke huske hvor mange hjørner han hadde rundet langs de krumme gatene. Han så seg tilbake den veien han hadde kommet, mens han sto på spranget. Bare ett menneske beveget seg i gaten; det var en kvinne som spaserte rolig med en handlekurv på armen. Så godt som alle i byen var samlet for å få et glimt av den uekte Dragen. Han kan ikke ha fulgt etter meg. Jeg må ha løpt fra ham.
Tiggeren hadde ikke gitt opp, det var han sikker på, selv om han ikke kunne si hvorfor. Akkurat nå snuste nok den fillete skikkelsen seg søkende gjennom mengden, og hvis Rand vendte tilbake for å se Logain, kunne han risikere å møte ham. Et øyeblikk overveide han å returnere til Dronningens Velsignelse, men han var sikker på at han aldri ville få en ny sjanse til å se en Dronning, og håpet at det aldri mer ville bli anledning til å se en uekte Drage. Det var noe feigt ved å la en krumbøyd tigger, selv om det var en Mørkefrende, skremme en i skjul.
Han så seg tankefullt omkring. I Den Indre Byen var bygningene lave, der det i det hele tatt var bygninger, slik at hvis en sto på et bestemt sted, skulle det ikke være noe som sperret for utsikten. Det måtte finnes steder hvor han kunne se prosesjonen passere med den uekte Dragen. Selv om han ikke kunne få se Dronningen, kunne han få se Logain. Besluttsomt la han av sted.
I løpet av den neste timen fant han flere slike steder, men overalt var det allerede tett i tett med folk som ville unngå trengselen langs prosesjonens rute. Han møtte en solid front av hvite hanekammer og armbind. Ikke noe rødt i det hele tatt. Han tenkte på hva en slik mengde kunne finne på når de så sverdet hans, og smatt kjapt og ubemerket bort.
Ropene steg opp fra de nye bydelene, skrik og gjalling av trompeter og krigerske trommehvirvler. Logain og eskorten var allerede på vei inn i Caemlyn og på vei mot palasset.
Nedslått vandret han rundt i de nesten tomme gatene. Han hadde fortsatt et halvhjertet håp om å få sett Logain. Blikket falt på en åsside uten bygninger som reiste seg over gaten der han gikk. En vanlig vår ville skråningen ha bugnet av gress og blomster, men nå var den brun hele veien opp til den høye muren øverst oppe. På den andre siden av muren kunne han se tretoppene.
Det var ikke planlagt noen storslagen utsikt til denne delen av gaten, men rett frem, over hustakene, kunne han se noen av spirene til palasset, og på toppen av dem vaiet bannere med Den Hvite Løven. Han visste ikke riktig hvor veien førte etter at den krummet seg rundt høyden og ut av syne, men plutselig kom han til å tenke på muren på toppen av høyden.
Trommene og trompetene kom nærmere, og ropingen ble høyere. Nervøst karet han seg oppover. Det var ikke meningen at noen skulle klatre opp der, men han drev støvlene inn i den døde jorden og trakk seg opp etter bladløse busker. Han stønnet av både forventning og anstrengelse mens han krabbet de siste alnene opp til muren. Den raget over ham og var minst dobbelt så høy som ham. Trommehvirvler tordnet i luften, og det gjallet i trompeter.
Utsiden av muren var for det meste naturstein. De store blokkene passet så nøye sammen at skjøtene var så godt som usynlige, og den grove overflaten gjorde at muren nesten lignet en klippevegg. Rand smilte. Klippene forbi Sandhøydene var høyere, og selv Perrin hadde klatret i dem. Hendene lette etter feste, og føttene fant furer. Trommene jaget ham mens han klatret. Han nektet å la dem vinne. Han ville nå toppen før de nådde palasset. I hastverket skar steinene seg inn i hendene og skrubbet opp knærne gjennom buksene, men han kastet armene over toppen og heiste seg opp med en følelse av seier.
Raskt vred han seg rundt og satte seg til rette på den flate, smale toppen. De løvrike greinene til et ruvende tre stakk ut over hodet hans, men han la ikke merke til det. Han så utover teglsteinstak, og fra muren hadde han fritt utsyn. Han lente seg litt frem for å se palassportene og Dronningens Garde og den forventningsfulle folkemengden. Ropene deres druknet i tordenen fra trommer og trompeter, men de ventet fremdeles. Han smilte. Jeg vant.
Da han satte seg bedre til rette, rundet den første delen av prosesjonen den siste svingen før palasset. Først kom tyve rekker med trompetister som flerret luften med den ene triumferende salven etter den andre i en seiersfanfare. Bak dem tordnet det i like mange trommer. Deretter kom Caemlyns bannere, hvite løver på rød bunn, båret av menn til hest, fulgt av Caemlyns soldater, rekke på rekke av ryttere. Rustninger skinte, lanser hevet seg stolt, blodrøde vimpler vaiet. Bueskyttere og fotsoldater med spyd flankerte dem i tre rekker på hver side, og det fortsatte å komme flere og flere etter at rytterne begynte å passere mellom den ventende Garden og inn gjennom porten.
Den siste av fotsoldatene rundet svingen, og bak dem kom en massiv vogn. Den var trukket av seksten hester i grupper på fire. Midt på den flate bunnen i vognen sto et stort bur med jernstenger, og i hvert hjørne satt det to kvinner som voktet på buret som om prosesjonen og mengden ikke eksisterte. Han var sikker på at det var Aes Sedaier. På hver side, mellom vognen og fotsoldatene, red et dusin Voktere med kapper som flagret slik at øynene gikk i kryss. Om Aes Sedaiene ignorerte mengden, gransket Vokterne tilskuerne som om det ikke fantes andre vakter enn dem.
Men selv med alt dette var det mannen i buret som fanget Rands blikk og holdt det fast. Han var ikke nær nok til å se Logains ansikt, slik han hadde håpet, men plutselig syntes han at han var mer enn nær nok. Den uekte Dragen var en høy mann med langt mørkt hår som krøllet seg rundt de brede skuldrene. Han sto oppreist og holdt den ene hånden rundt en av jernstengene over hodet sitt for å ta av for vognens slingring. Klærne så alminnelige ut: en kappe og en jakke og bukser som ikke ville ha skilt seg ut i en landsby med bønder. Men måten han bar dem på. Måten han sto på. Logain var konge i hver eneste tomme. Buret kunne like gjerne vært luft. Han sto rak i ryggen med hodet hevet, og så utover mengden som om de var kommet for å hylle ham. Og når blikket sveipet over folk, ble de tause og stirret tilbake med ærefrykt. Når Logain slapp dem med blikket, skrek de med fornyet raseri, som for å gjøre opp for tausheten, men det påvirket hverken mannens holdning eller stillheten rundt ham. Da vognen rullet gjennom palassportene, snudde han seg og så seg tilbake på folkemengden. De ulte mot ham, et ul hinsides ord, en bølge av dyrisk hat og frykt, og Logain kastet hodet tilbake og lo, og så ble han oppslukt av palasset.
Flere tropper fulgte bak vognen med bannere som representerte andre som hadde kjempet og vunnet over den uekte Dragen. Illians Gylne Bier, Rifts Tre Halvmåner, Cairhiens Oppadgående Sol og andre, mange andre, fra riker og byer, og store menn med egne trompeter og egne trommer som kunne tordne til deres ære. Det ble et antiklimaks etter Logain.
Rand lente seg litt lenger frem for å få et siste glimt av mannen i buret. Han var beseiret, var han ikke? Lys, han ville ikke sittet i et fordømt bur hvis han ikke var beseiret.
Han tok overbalanse og gled, grep tak i toppen av muren og trakk seg opp til en litt sikrere sitteplass. Nå da Logain var borte, kjente han at det sved der steinene hadde skåret opp hendene. Men han kunne ikke bli kvitt bildene. Buret og Aes Sedaiene. Logain, ubeseiret. Mannen var plassert i et bur, men var ikke beseiret. Han skalv og gned de sviende hendene mot lårene.
«Hvorfor voktet Aes Sedaiene på ham?» undret han seg høyt.
«De hindrer ham i å røre ved Den Sanne Kilden, din dust.»
Han rykket til og så i retning pikestemmen, og plutselig forsvant den utrygge sitteplassen under ham. Han rakk bare å registrere at han veltet bakover og falt før noe støtte mot hodet, og en leende Logain jaget ham inn i et hvirvlende mørke.