KAPITTEL 40
Nettet strammes
For Rand virket det som om han satt ved et bord sammen med Logain og Moiraine. Aes Sedaien og den uekte Dragen betraktet ham i taushet, som om ingen av dem visste at den andre var der. Plutselig gikk det opp for ham at veggene i rommet ble utydelige og utvisket til noe grått. En følelse av at noe hastet, vokste i ham. Alt begynte å løse seg opp og forsvinne. Da han så mot bordet igjen, var Moiraine og Logain borte, og i stedet satt Ba’alzamon der. Rand dirret av hastverk. Det summet i hodet, høyere og høyere, og summingen ble til blod som hamret i ørene.
Med et rykk satte han seg opp. Bevegelsen fikk ham til å stønne og gripe seg til hodet mens han svaiet. Hele skallen verket, og den venstre hånden kjente at håret var klissete. Han satt på bakken i det grønne gresset. Av en eller annen grunn bekymret det ham, men det gikk rundt for ham og alt gynget når han så på det, og alt han kunne tenke på var å legge seg ned til det gikk over.
Muren! Pikestemmen!
Mens han støttet seg med den ene hånden på gresset, så han seg sakte omkring. Han måtte gjøre det sakte: Når han prøvde å dreie hodet fort, begynte alt å hvirvle rundt igjen. Han var i en hage eller en park. En sti belagt med skiferheller slynget seg mellom blomstrende busker ikke fullt seks fot unna. Ved siden av dem sto en hvit stein-benk under et tak av løvrike greiner som ga skygge. Han hadde falt ned på innsiden av muren. Og piken?
Han fikk øye på treet like bak ryggen sin, og der oppdaget han henne. Hun klatret ned fra trekronen, landet på bakken og snudde seg mot ham. Han blunket og stønnet igjen. En dypblå fløyelskappe fôret med lyst pelsverk lå over skuldrene, og hetten hang ned til livet bak henne. Når hun beveget seg, ringlet det i et knippe sølvbjeller i enden av hetten. Et diadem i sølvfiligran holdt de lange, rødgylne krøllene oppe, skjøre sølvringer hang i ørene, og rundt halsen hadde hun et halsbånd av tunge sølvlenker og mørkegrønne steiner han trodde måtte være smaragder. Den lyseblå kjolen var flekket av barken etter klatringen i treet, men den var av silke med broderier i forseggjorte kunstferdige mønstre, og med smale striper av kremfarget stoff innfelt i skjørtet. Rundt livet hadde hun et bredt belte av vevd sølv, og fløyelstøfler stakk frem under skjørtekanten.
Til nå hadde han bare sett to kvinner i så fine klær, Moiraine og Mørkefrenden som hadde forsøkt å drepe Matt og ham. Han kunne ikke forestille seg hvem som ville klatre i trær i slike klær, men han var sikker på at hun måtte være en viktig person. Måten hun så på ham på, forsterket inntrykket. Hun virket ikke det minste bekymret over å få en fremmed ramlende ned i hagen sin. Selvsikkerheten hennes fikk ham til å tenke på Nynaeve eller Moiraine.
Rand var så opptatt med å bekymre seg om hvorvidt han hadde rotet seg opp i vanskeligheter, og hvorvidt hun var en som kunne tilkalle Dronningens Garde selv på en dag da den var opptatt med andre ting, at det tok en stund før han greide å se lenger enn til de utsøkte klærne og den stolte holdningen. Hun var kanskje to eller tre år yngre enn ham, høy til å være pike, og vakker. Ansiktet var en perfekt oval rammet inn av solgylne krøller, leppene var fyldige og røde og øynene var usannsynlig blå. Hun var totalt ulik Egwene både i høyde og ansikt og kropp, men like vakker. Et øyeblikk følte han et stikk av skyldfølelse, men å fornekte det øynene så, ville ikke få Egwene raskere i sikkerhet i Caemlyn, sa han til seg selv.
Det kom en krafsende lyd oppe fra treet og noen barkbiter dalte ned, fulgt av en gutt som slapp seg lett ned på bakken bak henne. Han var et hode høyere og litt eldre, men ansiktet og håret røpet at han var en nær slektning. Jakken og kappen var i rødt og hvitt og gyllent, med broderier og innvevde gull- og sølvtråder, og til å være mannsklær var de mer pyntet enn hennes. Dette økte Rands nervøsitet. En vanlig mann ville bare kle seg i noe slikt som dette på en festdag, og aldri med en slik storslagenhet. Dette var ingen offentlig park. Men kanskje Garden var for opptatt til å bry seg med inntrengere.
Gutten gransket Rand over pikens skulder og fingret med en dolk i beltet. Det så mer ut som en nervøs vane enn som om han hadde tenkt å bruke den. Men det stemte kanskje ikke helt. Gutten hadde den samme sikre holdningen som piken, og begge så på ham som om han var et problem de måtte løse. Han hadde en underlig følelse av at i hvert fall piken merket seg alt ved ham, fra de skitne støvlene til den dårlige forfatningen kappen hans var i.
«Vi kommer aldri til å få vite hvordan dette ender, Elayne, hvis mor finner det ut,» sa gutten plutselig. «Hun sa vi skulle bli på rommene våre, men du bare måtte se på Logain, ikke sant? Nå kan du se hva det har ført til.»
«Vær stille, Gawyn.» Hun var tydelig den yngste av de to, men hun snakket som om hun visste at han kom til å lystre. Guttens ansikt røpet at han strittet imot som om han hadde mer han ville si, men til Rands overraskelse holdt han munn. «Gikk det bra med deg?» spurte hun plutselig.
Det tok et øyeblikk før det gikk opp for Rand at hun snakket til ham, og da prøvde han å kare seg på beina. «Det gikk bra. Jeg bare –» Han vaklet og beina ga etter, og så deiset han over ende igjen. Hodet svømte. «Jeg skal bare klatre tilbake over muren,» mumlet han. Han forsøkte å reise seg igjen, men hun la en hånd på skulderen hans og presset ham ned. Han var så svimmel at et lite trykk var nok til å holde ham på plass.
«Du er skadet.» Hun knelte smidig ned ved siden av ham. Varsomt skilte fingrene hennes det sammenfiltrede blodige håret på venstre side av hodet. «Du må ha truffet en grein på vei ned. Du er heldig hvis du ikke har skadet mer enn hodebunnen. Jeg tror ikke jeg noen gang har sett en som er så god til å klatre som deg, men du er ikke like flink til å falle ned.»
«Nå får du blod på hendene,» sa gutten og trakk seg unna.
Bestemt trakk hun Rands hode bakover for å komme bedre til. «Sitt stille.» Hun snakket ikke hardt, men igjen var tonen der, undertonen som forventet at han skulle lystre. «Det ser ikke for ille ut, takk Lyset for det.» Fra lommer på innsiden av kappen fant hun frem en imponerende samling småflasker og skrukkete papirpakker, og til slutt en håndfull sammenrullede bandasjer.
Han stirret forbløffet på samlingen. Det var den slags ting han kunne ha ventet seg at en Klok gikk rundt med, ikke noen i slike klær. Han så at hun hadde fått blod på fingrene, men det syntes ikke å plage henne.
«Gi meg vannflasken din, Gawyn,» sa hun. «Jeg må vaske dette.»
Gutten hun kalte Gawyn, løsnet en lærflaske fra beltet og ga den til henne; så satte han seg på huk ved Rands føtter med armene i kors over knærne. Elayne fortsatte rutinert med det hun holdt på med. Han krympet seg ikke av det kalde vannet da hun vasket kuttet i hodebunnen, men hun lot den ene hånden ligge på hodet hans, som om hun ventet at han skulle trekke seg unna, og det ville hun ikke ha noe av. Salven fra en av de små flaskene som hun så smurte på, lindret nesten like mye som en av Nynaeves blandinger.
Gawyn smilte til ham mens hun arbeidet, et beroligende smil, som om også han ventet at Rand skulle trekke seg unna og kanskje flykte. «Hun finner alltid bortløpne katter og fugler med brukne vinger. Du er det første mennesket hun har fått øve seg på.» Han nølte før han la ticlass="underline" «Ikke bli fornærmet. Jeg kaller ikke deg bortløpen.» Det var ingen unnskyldning; han bare fastslo et faktum.
«Det gjør ingenting,» sa Rand stivt. Men de to oppførte seg som om han var en nervøs hest.
«Hun vet hva hun gjør,» sa Gawyn. «Hun har hatt veldig flinke lærere. Så du trenger ikke være redd, du er i de beste hender.»