Elayne presset en bandasje mot tinningen hans og trakk et silkeskjerf opp fra beltet. Det var blått og kremfarget og gyllent, og for enhver jente fra Emondsmark ville det ha vært et skattet festplagg. Behendig begynte Elayne å vikle det rundt hodet hans for å holde bandasjen på plass.
«Du kan ikke bruke det,» protesterte han.
Hun fortsatte å vikle. «Jeg ba deg sitte stille,» sa hun rolig.
Rand så på Gawyn. «Venter hun alltid at alle skal gjøre som hun sier?»
Et glimt av forbauselse gled over den unge mannens ansikt, og munnen fortrakk seg av morskap. «Som oftest. Og som oftest gjør de det.»
«Hold denne,» sa Elayne. «Legg hånden din der mens jeg knytter –» Hun kom med et utbrudd da hun fikk se hendene hans. «Det der skjedde ikke da du falt. Jeg tror heller du har klatret et sted du ikke burde klatre.» Hun avsluttet knuten raskt og tok hendene hans og snudde håndflatene opp, mens hun mumlet for seg selv om hvor lite vann det var igjen. Vaskingen fikk sårene til å svi, men berøringen hennes var overraskende nennsom. «Hold deg i ro denne gangen.»
Igjen ble salveflasken funnet frem. Hun smurte et tynt lag av salven over skrammene, og konsentrerte seg åpenbart om å gni den inn uten at det skulle gjøre vondt. Det bredte seg en kjølighet gjennom hendene, det var som om hun gned bort de vonde stedene.
«Som oftest gjør de akkurat som hun sier,» fortsatte Gawyn. Han smilte vennlig over hodet på henne. «Folk flest. Ikke mor, naturligvis. Eller Elaida. Og ikke Lini. Lini var barnepiken hennes. Du kan ikke gi ordrer til en som ga deg dask for å naske fiken da du var liten. Og ikke så liten heller.» Elayne løftet hodet lenge nok til å sende ham et farlig blikk. Han harket og satte omhyggelig opp et uttrykksløst ansikt før han skyndte seg å si: «Og Gareth, selvfølgelig. Ingen gir Gareth ordrer.»
«Selv ikke mor,» sa Elayne. Hun bøyde hodet over Rands hender igjen. «Hun kommer med forslag, og han gjør alltid det hun foreslår, men jeg har aldri hørt henne kommandere ham.» Hun ristet på hodet.
«Jeg vet ikke hvorfor det alltid overrasker deg,» svarte Gawyn. «Selv ikke du prøver å fortelle Gareth hva han skal gjøre. Han har tjent under tre dronninger, og vært kapteingeneral og førsteregent for to. Jeg våger å påstå at mange ser på ham som et bedre symbol for Andors Trone enn Dronningen.»
«Mor burde gifte seg med ham,» sa hun fraværende. Hun konsentrerte seg om Rands hender. «Hun kan ikke skjule for meg at hun gjerne vil det. Og det ville løse mange problemer.»
Gawyn ristet på hodet. «En av dem må gi seg først. Mor kan ikke, og Gareth vil ikke.»
«Hvis hun kommanderte ham …»
«Da ville han adlyde. Tror jeg. Men det vil hun ikke. Du vet at hun ikke vil gjøre det.»
Med ett snudde de seg og stirret på Rand. Han hadde på følelsen at de hadde glemt ham. «Hvem… ?» Han måtte fukte leppene. «Hvem er moren deres?»
Elaynes øyne ble store av overraskelse, men Gawyn snakket i en normal tone som gjorde ordene enda mer rystende. «Morgase, ved Lysets Nåde, Dronning av Andor, Rikets Beskytter, Folkets Forsvarer, Høysetet til Trakands Hus.»
«Dronningen,» mumlet Rand. Sjokket bredte seg gjennom ham i bølger. Et øyeblikk trodde han det skulle begynne å gå rundt for ham igjen. Ikke tiltrekk deg oppmerksomhet. Bare fall ned i Dronningens hage og la Datterarvingen stelle sårene dine som en annen urtelege. Han hadde lyst til å le, og visste at det skyldtes antydningen til panikk.
Han trakk pusten dypt inn og karet seg raskt på beina. Han måtte anstrenge seg for ikke å løpe, men han ønsket bare å komme seg bort, komme seg bort før noen andre oppdaget ham der.
Elayne og Gawyn betraktet ham rolig, og da han spratt opp, reiste de seg grasiøst uten det minste hastverk. Han løftet en hånd for å dra skjerfet av hodet, og Elayne grep ham i albuen. «Ikke gjør det. Da begynner du å blø igjen.» Stemmen hennes var rolig, men likevel var hun sikker på at han kom til å gjøre som hun sa.
«Jeg må dra,» sa Rand. «Jeg klatrer bare over muren og –»
«Du visste det virkelig ikke.» For første gang virket hun like forskrekket som ham. «Mener du å si at du klatret opp på den muren for å se Logain uten å vite hvor du var? Du ville hatt mye bedre utsikt nede i gatene.»
«Jeg… jeg liker ikke folkemengder,» mumlet han. Han forsøkte seg med et bukk til hver av dem. «Hvis du vil unnskylde meg, æh … Deres Nåde.» I historiene var hoffene fulle av mennesker som kalte hverandre Deres Nåde og Fyrste og Kongelige Høyhet og Majestet, men hvis han noensinne hadde hørt den korrekte måten å tiltale en Datterarving på, kunne han ikke tenke klart nok til å huske det. Han kunne ikke tenke klart nok på noe annet enn trangen til å komme seg langt bort. «Hvis dere vil unnskylde meg, så drar jeg nå. Ah… tusen takk for…» Han rørte ved skjerfet rundt hodet. «Tusen takk.»
«Uten engang å fortelle oss hva du heter?» sa Gawyn. «Det er dårlig betaling for det Elayne har gjort. Jeg lurer på hvem du er. Du snakker som en Andormann, skjønt ikke som en Caemlyner, det er sikkert, men du ligner på en … Vel, nå vet du navnene våre. Vanlig høflighet tilsier at vi får vite ditt.»
Rand så lengselsfullt bort på muren. Før han tenkte over hva han gjorde, ga han dem sitt rette navn. «Fra Emondsmark i Tvillingelvene,» la han til.
«Fra vest,» mumlet Gawyn. «Svært langt mot vest.»
Rand snudde seg og så skarpt på ham. Det hadde vært et anstrøk av forbauselse i stemmen, og Rand hadde sett noe av den samme forbauselsen i den unge mannens ansikt da han snudde seg. Men Gawyn skiftet forbauselsen med et elskverdig smil, og det hele skjedde så fort at han nesten tvilte på hva han hadde sett.
«Tobakk og ull,» sa Gawyn. «Jeg må lære de viktigste varene fra hver eneste del av Riket. Fra hvert eneste land, for den saks skyld. En del av opplæringen min. De viktigste varene og håndverk, og hvordan folkene er. Deres skikker, deres styrke og svakheter. Det er sagt at folk fra Tvillingelvene er sta. De kan ledes hvis de tror du er verdig, men jo hardere du prøver å presse, jo mer gjenstridige blir de. Elayne burde velge seg en mann derfra. En mann må ha en vilje av stein for ikke å bli bli trampet på av henne.»
Rand stirret på ham. Elayne stirret også. Gawyn virket like selvsikker som før, men han snakket over seg. Hvorfor?
«Hva skal dette bety?»
Alle tre skvatt til av den plutselige stemmen og snurret rundt for å møte den.
Den unge mannen som sto der, var den vakreste mann Rand noensinne hadde sett, nesten for vakker til å være en mann. Han var høy og slank, men bevegelsene røpet en kattemyk styrke og en trygg tro på seg selv. Håret og øynene var mørke, klærne var i rødt og hvitt, om enn litt mindre forseggjorte enn Gawyns, og han bar klærne som om de ikke betydde noe. En hånd hvilte på sverdhjaltet, og øynene stirret fast på Rand.
«Gå vekk fra ham, Elayne,» sa mannen. «Du også, Gawyn.»
Elayne stilte seg foran Rand, mellom ham og nykommeren, med hodet høyt og like selvsikker som alltid. «Han er en lojal undersått av vår mor, og en god Dronningens mann. Og han står under min beskyttelse, Galad.»
Rand forsøkte å huske hva han hadde hørt av mester Kinch, og siden av mester Gill. Galadedrid Damodred var Elaynes halvbror, og Gawyns, hvis han husket riktig: De tre hadde samme far. Mester Kinch hadde kanskje ikke likt Taringail Damodred så altfor godt –det gjorde heller ingen andre, etter hva han hadde hørt – men sønnen var godt likt av både røde og hvite hvis man skulle tro snakket i byen.
«Jeg er fullt klar over hvor glad du er i bortløpne dyr, Elayne,» sa den slanke mannen medgjørlig, «men denne karen er bevæpnet, og han ser alt annet enn hederlig ut. I disse dager kan vi ikke passe for godt på. Hvis han er en lojal undersått av Dronningen, hva gjør han her hvor han ikke hører hjemme? Det er lett å bytte klede rundt et sverd, Elayne.»