«Han er her som min gjest, Galad, og jeg går god for ham. Eller har du utnevnt deg til min barnevakt, siden du vil bestemme hvem jeg kan snakke med, og når?»
Stemmen hennes var tung av forakt, men Galad lot seg ikke påvirke. «Du vet at jeg ikke gjør krav på å styre dine handlinger, Elayne, men denne … gjesten din hører ikke hjemme her. Det vet du like godt som jeg. Gawyn, hjelp meg å overbevise henne. Vår mor ville –»
«Det holder!» glefset Elayne. «Du har rett i at du ikke styrer mine handlinger, og du har heller ikke noen rett til å dømme dem. Vær vennlig å gå. Nå!»
Galad sendte Gawyn et bedrøvet blikk som ba om hjelp, samtidig som det uttrykte at Elayne var for sta til å kunne hjelpes. Elaynes ansikt mørknet, men idet hun åpnet munnen, bukket han. Det var et formelt bukk, med en katts smidighet. Han tok et steg bakover, snudde seg og skrittet ut nedover den skiferdekte stien. De lange beina førte ham raskt forbi trærne og ut av syne.
«Jeg hater ham,» hvisket Elayne. «Han er ond og full av misunnelse.»
«Der går du for langt, Elayne,» sa Gawyn. «Galad vet ikke hva ordet misunnelse betyr. To ganger har han reddet livet mitt, og ingen ville ha fått vite det om han hadde latt være. Hadde han latt meg dø, ville han blitt Sverdets Førsteprins i mitt sted.»
«Aldri, Gawyn. Jeg ville valgt hvem som helst før Galad. Hvem som helst. En stallgutt av laveste herkomst.» Plutselig smilte hun og sendte broren et liksom-strengt blikk. «Du sier at jeg liker å gi ordrer. Vel, nå kommanderer jeg deg til ikke å la noe hende deg. Jeg kommanderer deg til å bli min Førsteprins av Sverdet den dagen jeg overtar tronen – må Lyset gi at det blir lenge til! – og så skal du lede Andors armeer med større ære enn Galad noensinne kunne drømme om.»
«Som Deres Nåde kommanderer,» lo Gawyn. Han hermet et elegant bukk etter Galad.
Elayne rynket brynene og så tankefullt på Rand. «Nå må vi få deg raskt ut herfra.»
«Galad gjør alltid det som er riktig,» forklarte Gawyn, «selv når han ikke burde. I tilfeller som dette, når han har funnet en fremmed i hagen, er det riktig å tilkalle palassvaktene. Og det tror jeg han holder på med akkurat nå.»
«Da er det på tide at jeg klatrer tilbake over muren,» sa Rand. En fin dag å unngå oppmerksomhet på! Jeg kunne like gjeme hatt et skilt rundt halsen! Han snudde seg mot muren, men Elayne grep armen hans.
«Ikke etter alt arbeidet jeg hadde med hendene dine. Du vil bare skrape opp hendene igjen og la en bakgårdskjerring legge Lyset vet hva på sårene. Det er en liten port på den andre siden av hagen. Den er overgrodd, og det er aldri noen andre enn jeg som husker at den er der.»
Plutselig hørte Rand støvler komme trampende på skiferhellene, og lydene kom nærmere.
«For sent,» mumlet Gawyn. «Han må ha begynt å løpe så snart han var ute av syne.»
Elayne knurret en ed, og Rands øyebryn skjøt i været. Den hadde han hørt fra en av stalldrengene i Dronningens Velsignelse, og selv da ble han sjokkert. I neste øyeblikk var hun igjen kjølig og behersket.
Gawyn og Elayne virket tilfreds med å bli der de var, men han fikk seg ikke til å vente med en slik sinnsro på Dronningens Garde. Igjen snudde han seg mot muren. Han visste at han ikke ville nå mer enn halvveis opp før vaktene kom, men han maktet ikke å stå stille.
Før han hadde tatt tre skritt, kom noen menn med røde uniformer og brystplater som skinte i solen farende oppover stien. Andre kom som rullende bølger av purpur og polert stål, tilsynelatende fra alle kanter. Noen hadde trukket sverdene, mens andre ventet til føttene sto støtt før de løftet buene og la piler mot strengene. Bak visirene var øynene harde, og hver eneste brede pilespiss pekte urokkelig på ham.
Elayne og Gawyn sprang frem samtidig. De stilte seg mellom ham og pilene og strakte ut armene for å beskytte ham. Han sto helt stille med hendene godt synlig og langt fra sverdhjaltet.
Støveltramp og knirk fra buestrenger hang fremdeles i luften da en soldat med en gyllen offisersknute på skulderen ropte: «Prinsesse Elayne, Prins Gawyn, ned, straks!»
Selv om Elayne ennå sto med armene utstrakt, rettet hun seg opp med kongelig verdighet. «Du våger å trekke blankt stål i mitt nærvær, Tallanvor? Hvis du er heldig, nøyer Gareth Bryne seg med å sette deg til å måke møkk i stallen sammen med de ferskeste rekruttene!»
Soldatene så rådville på hverandre, og noen nervøse bueskyttere senket buene halvveis. Først da lot Elayne armene falle, som om hun bare hadde løftet dem fordi hun fant det for godt. Nølende fulgte Gawyn hennes eksempel. Rand kunne telle buene som ikke var blitt senket. Magemusklene strammet seg som om de kunne stoppe en pil på tyve skritts avstand.
Mannen med offisersknuten virket mest forvirret av alle. «Deres Nåde, tilgi meg, men Fyrst Galadedrid meldte at en skitten bondetamp lusket rundt i hagen, at han var bevæpnet og utsatte Prinsesse Elayne og Prins Gawyn for fare.» Blikket gled mot Rand, og stemmen ble hard. «Hvis Deres Nåde vennligst vil tre til side, skal jeg ta denne skurken i forvaring. Det er for mye pakk i byen nå for tiden.»
«Jeg tviler sterkt på at Galad meldte noe slikt,» sa Elayne. «Galad lyver ikke.»
«Av og til skulle jeg ønske han ville gjøre det,» sa Gawyn lavt, beregnet for Rands ører. «Bare en gang. Det ville gjøre det lettere å leve sammen med ham.»
«Denne mannen er min gjest,» fortsatte Elayne, «og han står under min beskyttelse. Du kan trekke deg tilbake, Tallanvor.»
«Jeg beklager at det ikke er mulig, Deres Nåde. Som Deres Nåde vet har Dronningen, Prinsessens mor, gitt ordrer om hva som skal skje når noen blir funnet innenfor palassmurene uten Hennes Majestets tillatelse, og Hennes Majestet har fått melding om inntrengeren.» Det var mer enn et anstrøk av tilfredshet i Tallanvors stemme. Rand fikk en anelse om at offiseren ofte måtte utføre ordrer fra Elayne som han ikke fant passende. Denne gangen hadde han ikke tenkt å adlyde, ikke når han hadde en perfekt unnskyldning.
Elayne stirret tilbake på Tallanvor. For én gangs skyld virket hun i villrede.
Rand så spørrende på Gawyn, og Gawyn forsto. «Fangehullet,» mumlet han. Rand bleknet, og den unge mannen la raskt ticlass="underline" «Bare for noen dager, og du vil ikke bli skadet. Kapteingeneral Gareth Bryne vil selv forhøre deg, men du vil bli sluppet fri når det er bevist at du ikke hadde ondt i sinne.» Han ventet, men øynene avslørte hva han tenkte. «Jeg håper du fortalte sannheten, Rand al’Thor fra Tvillingelvene.»
«Du skal føre oss alle tre til min mor,» forkynte Elayne brått. Det bredte seg et smil i ansiktet til Gawyn.
Tallanvor virket plutselig overrumplet bak visiret. «Deres Nåde, jeg –»
«Ellers kan du føre oss alle tre til fangehullet,» sa Elayne. «Vi vil fortsette å holde sammen. Eller vil du gi ordre til at det legges hånd på meg?» Det var et seierssikkert smil, og måten Tallanvor så seg omkring på som om han ventet å få hjelp fra trærne, viste at han var klar over at hun hadde vunnet.
Vunnet hva? Hvordan?
«Logain blir ført frem for mor akkurat nå,» sa Gawyn stille, som om han hadde lest Rands tanker, «og selv om hun ikke var opptatt, ville Tallanvor aldri våge å troppe opp i hennes nærvær med Elayne og meg, som om vi var under bevoktning. Mor kan iblant la følelsene løpe litt av med seg.»
Rand husket hva mester Gill hadde sagt om Dronning Morgase. La følelsene løpe litt av med seg?
Enda en soldat i rød uniform kom løpende nedover stien, skled frem, stoppet og gjorde honnør med en arm tvers over brystet. Han snakket lavt til Tallanvor. På ny fikk Tallanvor et tilfreds uttrykk i ansiktet.
«Dronningen, Prinsessens mor,» proklamerte Tallanvor, «har beordret meg til øyeblikkelig å føre denne inntrengeren til henne. Det er også Dronningens ordre at Prinsesse Elayne og Prins Gawyn skal innfinne seg hos henne. Også det øyeblikkelig.»
Gawyn krympet seg, og Elayne svelget tungt. Ansiktet var rolig, og hun begynte å børste omhyggelig på flekkene på kjolen. Men bortsett fra at noen barkbiter løsnet, hjalp det ikke stort.