«Fortell om Lenn,» ropte Egwene. «Hvordan han fløy til månen i magen på en ildørn. Fortell om hvordan hans datter Salya vandret blant stjernene.»
Rand kikket på henne fra øyekroken, men hun konsentrerte seg om barden. Hun hadde aldri likt fortellinger om spennende opplevelser og lange reiser. Hun hadde alltid foretrukket de morsomme fortellingene, eller fortellinger der kvinner overlistet folk som ble tatt for å være smartere enn alle andre. Han trodde hun hadde bedt om fortellingen om Lenn og Salya for å irritere ham. Hun måtte da forstå at verden utenfor ikke var noe for folk fra Tvillingelvene. Å høre på fortellinger om spennende opplevelser, endog drømme om dem, det var én ting; at de ble virkelige rundt deg var noe helt annet.
«Det er gamle fortellinger,» sa Thom Merrilin, og plutselig sjonglerte han med tre baller i hver hånd. «Fortellinger fra alderen før Legendenes Alder, sier noen. Kanskje eldre. Men jeg har alle fortellinger, må vite, fortellinger fra aldre som har vært og som vil komme. Aldre da menn hersket over himmelen og stjernene, og aldre da menn streifet omkring som dyrenes brødre. Aldre fulle av under, og aldre fulle av forferdelse. Aldre som endte med ildregn fra himmelen, og aldre dømt til undergang av snø og is som dekket land og hav. Jeg har alle fortellingene, og jeg skal fortelle dem alle sammen. Eventyr om kjempen Mosk med ildlansen som kunne nå rundt hele verden, og om hans kriger mot Alsbet, dronning av Alt. Eventyr om helbrederen Matarese, mor til den vidunderlige Ind.»
Nå danset ballene mellom Thoms hender i to sammenflettede sirkler. Stemmen hans messet nesten, og han snudde seg langsomt mens han talte, som om han målte inntrykket han gjorde på tilskuerne. «Jeg skal fortelle om undergangen av Legendenes Alder, om Dragen, om hans forsøk på å sette Den Mørkeste fri i menneskets verden. Jeg vil fortelle om Galskapens Tid, da Aes Sedaier splintret verden; om krigene mot Trollokene, da menn kjempet mot Trollokene om herredømmet over jorden; om Hundreårskrigen da menn kjempet mot menn og våre dagers riker ble smidd. Jeg skal fortelle om opplevelsene til menn og kvinner, rike og fattige, store og små, stolte og ydmyke. Beleiringen av Himmelens Søyler. Hvordan madam Karil kurerte sin mann for snorking. Kong Darith og undergangen av …»
Med ett sluttet Thom å snakke og snappet ballene i luften. Uten at Rand hadde lagt merke til det, hadde Moiraine sluttet seg til mengden. Lan sto ved siden av henne, skjønt Thom måtte se to ganger for å legge merke til mannen. Et øyeblikk skottet Thom på Moiraine fra siden, ansiktet og kroppen var ubevegelig bortsett fra at ballene forsvant inn i de vide ermene. Så løftet han kappen og bukket til henne. «Du må unnskylde meg, men du er ikke herfra?»
«Gode frue!» hveste Ewin hissig. «Gode fru Moiraine.»
Thom blunket, så bukket han igjen, dypere denne gangen. «Unnskyld igjen … ah, gode frue. Jeg mente ikke å være uærbødig.»
Moiraine viftet det hele bort med en liten håndbevegelse. «Jeg merket ingen uærbødighet, mester Barde. Og navnet er ganske enkelt Moiraine. Jeg er fremmed her, en veifarende som du selv, langt hjemmefra og alene. Verden kan være et farlig sted når man er en fremmed.»
«Gode fru Moiraine samler på historier,» skjøt Ewin inn. «Historier om ting som har skjedd i Tvillingelvene. Skjønt jeg aner ikke hva som kan ha skjedd her som man kan lage en historie av.»
«Jeg håper du vil like mine historier også … Moiraine.» Thom så på henne med tydelig varsomhet. Han virket ikke altfor fornøyd over å se henne der. Rand undret seg plutselig på hva slags underholdning en høybåren frue som henne ville bli budt i en by som Baerlon eller Caemlyn. Det kunne vel ikke være noe bedre enn en barde?
«Det er en smakssak, mester Barde,» svarte Moiraine. «Noen historier liker jeg, andre ikke.»
Thoms bukk var det dypeste til nå: Han foldet den lange kroppen så den lå flatt over bakken. «Jeg forsikrer deg, du vil ikke mislike noen av mine historier. Alle vil glede og underholde. Og du gjør meg altfor stor ære, jeg er en enkel barde, intet mer.»
Moiraine besvarte hans bukk med et nådig nikk. Et øyeblikk virket hun i enda større grad enn før som den høybårne adelskvinnen Ewin hadde utnevnt henne til, som om hun mottok en gave fra en av sine undersåtter. Så gikk hun sin vei, og Lan fulgte etter, lik en ulv som fotfulgte en glidende svane. Thom stirret etter dem. De buskete øyebrynene trakk seg nedover, og han strøk seg over de lange bartene med fingerknokene til de var halvveis over Grønnsletten. Han er absolutt ikke fornøyd, tenkte Rand.
«Skal du sjonglere mer nå?» spurte Ewin.
«Sluk ild,» ropte Matt, «jeg vil se deg sluke ild.»
«Harpen,» ropte en annen. «Spill på harpen!» Andre spurte etter fløyten.
I samme øyeblikk gikk døren til vertshuset opp og Landsbyrådet tumlet ut med Nynaeve i midten. Rand så at Padan Fain ikke var blant dem. Tuskhandleren hadde tilsynelatende bestemt seg for å bli inne i varmen med sin kryddervin.
Mens han mumlet noe om «sterk brandy», hoppet Thom Merrilin ned fra den gamle grunnmuren. Han ignorerte ropene fra dem som hadde sett på ham, og presset seg inn gjennom døren før alle i Rådet var kommet ut.
«Skal han forestille barde eller konge?» spurte Cenn Buie irritert. «Bortkastede penger, spør dere meg.»
Bran al’Vere snudde seg halvveis etter barden, så ristet han på hodet. «Den mannen kan bli til mer bekymring enn han er verd.»
Nynaeve var travelt opptatt med å samle kappen om seg. Hun snøftet høylytt: «Bekymre deg over barden hvis du vil, Brandelwyn al’Vere. I det minste er han i Emondsmark, og det er mer enn du kan si om den uekte Dragen. Men ettersom du er bekymret, finnes det andre her som burde vekke din bekymring.»
«Unnskyld, Kloke,» sa Bran stivt, «men kan du være så vennlig å la meg avgjøre hvem jeg bør bekymre meg over? Madam Moiraine og mester Lan er gjester i vertshuset mitt, og jeg sier at de er skikkelige, respektable mennesker. Ingen av dem har kalt meg en narr foran Rådet. Ingen av dem har sagt til Rådet at det ikke finnes nok vett til én mann i hele Rådet.»
«Det later til at jeg selv der tok for hardt i,» svarte Nynaeve skarpt. Hun strenet av gårde uten å se seg tilbake. Brans kjever arbeidet mens han lette etter et svar.
Egwene så på Rand som om hun skulle til å si noe, men sprang i stedet etter Den Kloke. Rand visste at det måtte finnes en måte å hindre henne i å forlate Tvillingelvene på, men den eneste måten han kunne komme på, var han ikke klar for, selv om hun skulle være villig. Og hun hadde jo så godt som sagt at hun ikke var villig, noe som fikk ham til å føle seg enda verre til mote.
«Den unge kvinnen trenger en mann,» knurret Cenn Buie, der han vippet opp og ned på tærne. Ansiktet var fiolett, og det mørknet stadig. «Hun mangler tilbørlig respekt. Vi er Landsbyrådet, ikke guttunger som raker hagen hennes, og –»
Borgermesteren pustet tungt gjennom nesen og snudde seg brått mot taktekkeren: «Ti stille, Cenn! Slutt å oppføre deg som en svartsløret Aiel!» Den radmagre mannen ble stående som fastfrosset av forbauselse. Borgermesteren lot aldri sinnet løpe av med seg. Bran skulte. «Brenne meg, om vi ikke har annet å ta oss til enn dette tullet. Eller har du tenkt å gi Nynaeve rett?» Dermed spankulerte han inn i vertshuset igjen og slamret døren i etter seg.
Rådets medlemmer stirret på Cenn, så gikk de hver sin vei alle sammen, bortsett fra Haral Luhhan som var i følge med Cenn. Taktekkerens ansikt var som hogd i stein, og Luhhan snakket lavmælt der han gikk ved siden av. Smeden var den eneste som kunne snakke Cenn til fornuft.
Rand gikk faren i møte, og vennene fulgte i hælene på ham.
«Jeg har aldri sett mester al’Vere så sint,» var det første Rand sa, noe som resulterte i et foraktelig blikk fra Matt.