«Hvis Prinsessen tillater?» sa Tallanvor selvtilfreds. «Prins?»
Soldatene stilte seg i en firkant rundt dem, og så ledet Tallanvor formasjonen nedover den hellelagte stien. Gawyn og Elayne gikk på hver sin side av Rand; begge tilsynelatende fortapt i ubehagelige tanker. Soldatene hadde stukket sverdet i balgen og puttet pilene tilbake i koggerne, men de var ikke mindre på vakt av den grunn. De holdt øye med Rand som om de ventet at han hvert øyeblikk skulle trekke sverdet og forsøke å hogge seg vei til friheten.
jeg prøve på noe? Jeg vil ikke prøve på noe. Ubemerket! Hah!
Han så at soldatene holdt øye med ham, og plutselig ble han oppmerksom på hagen. Den ene tingen etter den andre hadde skjedd, og hvert nye sjokk kom før det foregående hadde fått sjansen til å forta seg. Omgivelsene hadde vært uskarpe, bortsett fra muren og hans inderlige ønske om å befinne seg på den andre siden av den. Nå så han det grønne gresset som bare hadde prikket langt bak i tankene hans. Grønt! Hundre nyanser av grønt. Trær og busker var spirende grønne, og bladtunge greiner bugnet av frukt. Frodige slyngplanter dekket listverket over stien. Blomster overalt. Et utall blomster som sprutet farger utover hagen. Noen kjente han fra før – lysegul solrot og små rosa lysestubber, røde stjernedråper og purpurfarget emondsvindel, roser i alle farger fra det reneste hvite til det dype, dype røde – men andre var ukjente, og så forunderlige i form og farge at han lurte på om de kunne være virkelige.
«Det er grønt,» hvisket han. «Grønt.» Soldatene mumlet for seg selv, men Tallanvor så skarpt på dem over skulderen, og så ble de stille.
«Elaidas verk,» sa Gawyn fraværende.
«Det er ikke riktig,» sa Elayne. «Hun spurte om jeg ville velge ut den ene gården hun kunne gjøre det samme for, når avlingene likevel slo feil på gårdene rundt. Det er ikke riktig at vi har blomster når det finnes mennesker som ikke har nok å spise.» Hun pustet dypt inn med fornyet sinnsro. «Husk hvor du er,» sa hun raskt. «Svar høyt og tydelig når noen snakker til deg, og vær stille ellers. Og se på meg. Alt kommer til å gå bra.»
Rand ønsket han kunne føle seg like trygg på det som henne. Det ville hjulpet om Gawyn også gjorde det. Idet Tallanvor førte dem inn i palasset, kastet han et siste blikk bakover mot hagen, mot alt det blomsterstripede grønne, farger skapt av en Aes Sedai for en Dronning. Han var på dypt vann, og det var ingen bredd i sikte.
Palassets tjenere fylte hallene, kledd i røde livreer med hvite krager og mansjetter og med Den Hvite Løven over venstre bryst på våpenjakken. De ilte til og fra, travelt opptatt med gjøremål som ikke uten videre var åpenbare. Da soldatene marsjerte inn med Elayne, Gawyn og Rand mellom seg, stoppet de brått og stirret med åpen munn.
Midt i alt oppstusset vandret en gråstripet hannkatt ubekymret nedover hallen, mens den gled ut og inn mellom de glanende tjenerne. Plutselig syntes Rand det var noe rart med katten. Han hadde vært i Baerlon lenge nok til å vite at selv den simpleste salgsbod hadde katter luskende i hver en krok. Denne hannkatten var den eneste han hadde sett siden han kom inn i palasset.
«Har dere ikke rotter?» spurte han vantro.
«Elaida liker ikke rotter,» mumlet Gawyn utydelig. Han rynket pannen og stirret bekymret nedover hallen. Tydeligvis så han allerede for seg møtet med Dronningen. «Det er aldri rotter her.»
«Vær stille, begge to.» Elaynes stemme var skarp, men like fraværende som brorens. «Jeg prøver å tenke.»
Rand så på katten over skulderen til vaktene tok den med seg rundt et hjørne og den ikke lenger var synlig. Han ville følt seg bedre til mote med en hel katteflokk der; det ville vært hyggelig om én ting hadde vært normal i palasset, om det så hadde vært rotter.
Tallanvor fulgte en rute som snirklet seg rundt så mange hjørner at Rand mistet retningssansen. Til slutt stoppet den unge offiseren foran en høy dobbeltdør i mørkt treverk med en varm glød; ikke så storslagen som enkelte andre dører de hadde passert, men utskåret over det hele med rad på rad av løver, vakkert utformet ned til den minste detalj. På hver side av døren sto det en livrékledd tjener.
«I det minste er det ikke Høysetehallen.» Gawyn lo usikkert. «Her inne har mor aldri dømt noen til å få hodet hogd av.» Det lød som om han trodde at en gang måtte bli den første.
Tallanvor strakte seg etter Rands sverd, men Elayne stengte veien for ham. «Han er min gjest. Etter skikk og lov kan gjester av den kongelige familien bære våpen selv i mors nærvær. Eller tviler du på mitt ord om at han er min gjest?»
Tallanvor nølte, og slapp henne ikke med blikket. Så nikket han. «Som Deres Nåde vil.» Hun smilte til Rand da Tallanvor trådte tilbake, men bare et øyeblikk. «Første rekke følger meg,» kommanderte Tallanvor. «Meld Prinsesse Elayne og Prins Gawyns ankomst for Hennes Majestet,» sa han til dørvokterne. «Også Gardeløytnant Tallanvor, i Hennes Majestets tjeneste, med inntrengeren under bevoktning.»
Elayne skulte på Tallanvor, men dørene svingte allerede opp. Det lød en dyp stemme som meldte dem som kom.
Elayne feide elegant gjennom dørene, og den kongelige entreen ble bare litt skjemmet da hun vinket til Rand for å få ham til å holde seg tett bak henne. Gawyn akslet seg og gled inn på siden av henne, men ett nøye tilmålt skritt bak. Rand fulgte etter mens han usikkert holdt seg på linje med Gawyn på den andre siden av henne. Tallanvor holdt seg i nærheten av Rand, og ti soldater fulgte med ham. Dørene lukket seg stille bak dem.
Plutselig grep Elayne skjørtet og neide dypt mens hun samtidig lente overkroppen frem, og ble værende der mens hun holdt ut skjørtet. Rand fór sammen; så etterlignet han raskt Gawyn og de andre mennene, mens han klossete skiftet stilling før han fikk det til. Han gikk ned på høyre kne, bøyde hodet, lente seg frem og presset knokene på høyre hånd mot marmorflisene, med venstre hånd hvilende over sverdhjaltet. Gawyn hadde ikke noe sverd, men han la hånden over dolkeskaftet på samme måte.
Mens Rand gratulerte seg selv over å ha fått det til, merket han at Tallanvor stirret på ham. Soldaten bøyde seg fremdeles frem, men han skulte på Rand gjennom visiret. Skulle jeg ha gjort noe annet? Med ett var han sint for at Tallanvor ventet han burde vite hva han skulle gjøre når ingen hadde fortalt ham det. Han irriterte seg også over at han var redd for vaktene. Han hadde ingen grunn til å være redd; han hadde ikke gjort noe galt. Han visste at frykten ikke var Tallanvors skyld, men likevel var han sint på mannen.
Ingen beveget seg. De knelte fastfrosset som om de ventet på at en vår skulle tine dem. Han visste ikke hva de ventet på, men benyttet anledningen til å granske stedet de hadde ført ham til. Han holdt hodet bøyd, men snudde det akkurat nok til at han kunne se. Tallanvor så enda mer truende på ham, men han overså det.
Det firkantete rommet var på størrelse med storstua i Dronningens Velsignelse. Veggene var dekket av jaktmotiver meislet i relieff i den reneste hvite stein. Gobelinene mellom billedhoggerarbeidene var vakre motiver med lyse blomster og kolibrier med strålende fjærprakt, bortsett fra to i den andre enden av rommet, hvor Den Hvite Løven av Andor raget høyere enn en mann på purpurrød bunn. De to gobelinene hang på hver sin side av en plattform, og på plattformen på en utskåret og forgylt trone satt Dronningen.
En barsk, tettbygd mann sto barhodet ved Dronningens høyre side. Han var kledd i Gardens røde uniform og hadde fire gylne knuter på skuldrene, og brede gylne striper som brøt med det hvite i mansjettene. Han var svært grå ved tinningene, men virket sterk og urokkelig som en klippe. Det måtte være kapteingeneral Gareth Bryne. Bak tronen på den andre siden satt en kvinne i dypgrønn silke på en lav stol uten ryggstø og strikket på noe i mørk, nesten svart ull. På grunn av strikkingen trodde Rand først at hun var gammel, men etter et nytt blikk kunne han ikke bestemme alderen hennes i det hele tatt. Ung, gammel, han visste ikke. Det virket som om all hennes oppmerksomhet var rettet mot strikkepinnene og garnet, som om Dronningen slett ikke befant seg bare en armlengde fra henne. Hun var en pen kvinne med et fredsommelig utseende, men det var noe fryktinngytende ved konsentrasjonen hennes. Bortsett fra klirringen i strikkepinnene var det ingen lyder i rommet.