Han forsøkte å få med seg alt, men likevel gled blikket stadig tilbake til kvinnen med den skinnende, fint utformede rosenkransen over pannen, Andors Rosenkrone. Et langt, rødt, bredt silkebånd med Løven av Andor marsjerende langs hele lengden, var dandert over silkekjolen som hadde røde og hvite folder, og når hun rørte ved kapteingeneralens arm med venstre hånd, glitret det i en ring. Den var formet som Den Store Slangen som biter i sin egen hale. Men det var ikke det storslåtte ved klærne eller smykkene eller kronen som tiltrakk seg Rands blikk igjen og igjen; det var kvinnen som bar dem.
Morgase hadde sin datters skjønnhet, men en mer voksen og moden sådan. Ansiktet og figuren, hennes nærvær, fylte rommet som et lys som overstrålte de to som var sammen med henne. Hvis hun hadde vært enke i Emondsmark, ville hun hatt en kø av friere utenfor døren, selv om hun hadde vært den elendigste kokke og den lateste husfrue i Tvillingelvene. Han så at hun gransket ham, og dukket seg, redd for at hun skulle kunne lese tankene i ansiktet hans. Lys, å tenke på Dronningen som om hun var en landsbykvinne! Din tosk!
«Dere kan reise dere,» sa Morgase. Stemmen var dyp og klangfull, og hun var hundre ganger så sikker på å bli adlydt som Elayne.
Rand reiste seg sammen med de andre.
«Mor –» begynte Elayne, men Morgase avbrøt henne.
«Det ser ut som du har klatret i trær, datter.» Elayne plukket en liten bit bark fra kjolen, og da hun ikke så noe sted å legge den, knyttet hun hånden rundt den. «Faktisk,» fortsatte Morgase rolig, «ser det ut som du tross mine ordrer har sneket deg til en kikk på denne Logain. Gawyn, jeg hadde ikke trodd det om deg. Du må lære deg ikke bare å adlyde din søster, du må samtidig være en motvekt for henne slik at det ikke skjer ulykker.» Dronningens blikk gled over til den tettbygde mannen ved siden av henne, før hun raskt trakk det til seg igjen. Bryne sto der uanfektet som om han ikke hadde merket noe, men Rand trodde at de øynene måtte legge merke til alt. «Dette, Gawyn, er like meget en plikt for Førsteprinsen, som å lede Andors armeer. Kanskje opplæringen din bør intensiveres, slik at du får mindre tid til å la din søster få deg opp i bråk. Jeg vil be kapteingeneralen sørge for at du ikke mangler ting å gjøre på reisen nordover.»
Gawyn byttet fot som om han hadde tenkt å protestere, men i stedet bøyde han hodet. «Som du befaler, mor.»
Elayne skar en grimase. «Mor, Gawyn kan ikke beskytte meg mot bråk hvis ikke han er sammen med meg. Det var bare av den grunn han forlot rommene sine. Mor, det kunne da ikke skade å bare se på Logain. Nesten alle i byen var nærmere ham enn vi.»
«Alle i byen er ikke Datterarving.» Dronningens stemme var skarp. «Jeg har sett denne mannen Logain på nært hold, og han er farlig, barn. Han er farlig som en ulv selv om han er i bur og Aes Sedaiene vokter ham hvert minutt. Jeg skulle ønske han aldri var blitt ført til Caemlyn.»
«Man vil ta seg av ham i Tar Valon.» Kvinnen på stolen tok ikke øynene fra strikketøyet da hun snakket. «Det som er viktig, er at folket fikk se at Lyset igjen har seiret over Mørket. Og at de ser at du er en del av den seieren, Morgase.»
Morgase viftet avvisende med hånden. «Likevel hadde jeg heller sett at han aldri kom i nærheten av Caemlyn, Elaida. Jeg vet hva du mener.»
«Mor,» protesterte Elayne, «jeg vil virkelig adlyde deg. Det vil jeg virkelig.»
«Vil du virkelig det?» spurte Morgase overdrevent forbauset. Hun klukket. «Ja, du prøver virkelig å være en trofast datter. Men hele tiden tøyer du grensene. Vel, jeg gjorde det samme med min mor. Den innstillingen vil være til hjelp når du bestiger tronen, men du er ikke Dronning ennå, barn. Du har nektet å adlyde meg, og du har fått kikke på Logain. Vær fornøyd med det. På reisen nordover vil du bli holdt på minst hundre skritts avstand fra ham, både du og Gawyn. Hvis jeg ikke hadde visst nøyaktig hvor slitsom din undervisning vil bli i Tar Valon, hadde jeg sendt Lini med deg for å passe på at du adlyder. I det minste virker det som hun kan få deg til å adlyde.»
Elayne bøyde hodet mutt.
Kvinnen bak tronen virket opptatt med å telle masker. «Etter en uke,» sa hun plutselig, «vil du ønske at du var hjemme hos din mor. Etter en måned vil du drømme om å rømme med Det Vandrende Folket. Men søstrene mine vil holde deg unna den vantro. Den slags er ikke noe for deg, ikke ennå.» Brått snudde hun seg på stolen og så inntrengende på Elayne. Fredsommeligheten var borte, som om den aldri hadde vært der. «Du kan bli den største Dronning Andor noensinne har sett, den største noe land har sett på mer enn tusen år. Det er det vi skal forme deg til, hvis du har styrke til det.»
Rand stirret på henne. Hun måtte være Aes Sedaien Elaida. Plutselig var han glad for at han ikke var kommet til henne for å få hjelp, uansett hvilken Ajah hun tilhørte. Strengheten hun utstrålte, overgikk Moiraines. Iblant hadde han tenkt på Moiraine som fløyelskledd stål, men hos Elaida var fløyelen bare en illusjon.
«Det holder, Elaida,» sa Morgase. Hun rynket pannen bekymret. «Hun har hørt dette ofte nok. Hjulet dreier som Hjulet vil.» Et øyeblikk var hun taus mens hun så på datteren. «Og så er det problemet med den unge mannen» – hun vinket mot Rand uten å ta øynene fra Elaynes ansikt – «hvordan og hvorfor han kom hit, og hvorfor du krevde av din bror at denne mannen skulle ha en gjests rettigheter.»
«Kan jeg si noe, mor?» Da Morgase nikket, fortalte Elayne enkelt og likefrem om begivenhetene, helt fra hun først hadde sett Rand klatre opp skråningen. Han ventet at hun skulle avslutte med å erklære seg uten skyld i det han hadde gjort, men i stedet sa hun: «Mor, hvor ofte sier du ikke at jeg må kjenne folket vårt, fra de høyeste til de laveste, men når jeg møter noen av dem, er det alltid med dusinvis av ledsagere. Hvordan kan jeg lære noe sant eller virkelig under slike omstendigheter? Etter å ha snakket med denne unge mannen, har jeg allerede lært mer om folk i Tvillingelvene og hva slags folk de er, enn jeg noensinne kunne ha lært fra bøker. Det sier noe at han har kledd seg i rødt etter å ha vandret så langt, når så mange nykommere bærer hvitt i frykt. Mor, jeg ber deg om ikke å misbruke en lojal undersått, en som har lært meg så mye om folket du hersker over.»
«En lojal undersått fra Tvillingelvene,» sukket Morgase. «Mitt barn, du burde bry deg litt mer om det som står i bøkene. Tvillingelvene har ikke sett en skatteoppkrever på seks generasjoner, og ikke Dronningens Garde på syv. Det kan godt hende at de til og med sjelden tenker på seg selv som en del av Riket.» Rand trakk beklemt på skuldrene mens han tenkte på hvor overrasket han var blitt da han hørte at Tvillingelvene var en del av Andors Rike. Dronningen så det, og smilte trist til datteren. «Ser du, barn?»
Rand så at Elaida hadde lagt fra seg strikketøyet. Hun gransket ham. Hun reiste seg fra stolen, gikk ned fra plattformen og stilte seg foran ham. «Fra Tvillingelvene?» sa hun. Da hun rakte en hånd mot håret hans, trakk han seg unna, og hun lot hånden falle. «Med grå øyne og så mye rødt i håret? Folk fra Tvillingelvene har mørkt hår og mørke øyne, og de er sjelden så høye.» Hånden gled raskt frem og skjøv opp jakkeermet for å vise frem den bleke huden der solen ikke hadde fått komme til så ofte. «Eller en slik hud.»
Han måtte anstrenge seg for ikke å knytte nevene. «Jeg ble født i Emondsmark,» sa han stivt. «Min mor var utlending, det er der øynene mine kommer fra. Min far er Tam al’Thor, en sauegjeter og bonde som meg.»