Elaida nikket sakte, men tok ikke øynene fra ansiktet hans. Han møtte blikket hennes med en ro som ikke røpet den sure kvalmen i magen. Han så at hun merket seg roen i blikket hans. Mens hun fremdeles stirret ham inn i øynene, beveget hun hånden sakte mot ham igjen. Denne gangen bestemte han seg for ikke å trekke seg unna.
Det var sverdet hun rørte ved, ikke ham, og hånden hennes la seg om hjaltet. Fingrene strammet seg, og hun sperret øynene forbauset opp. «En sauegjeter fra Tvillingelvene,» sa hun stille, en hvisking som det var meningen at alle skulle høre, «med et hegremerket sverd.»
Disse siste ordene fikk alle i rommet til å reagere. Det var som om hun hadde nevnt Den Mørkeste. Det knirket i lær og metall bak Rand, og støvler gled over marmorflisene. Fra øyekroken kunne han se at Tallanvor og en annen fra Garden trakk seg bort fra ham for å få armslag. De la hendene på sverdet, som for å trekke det, og ansiktene røpet at de var rede til å dø. Med to raske skritt sto Gareth Bryne foran plattformen, mellom Dronningen og Rand. Selv Gawyn stilte seg foran Elayne med hånden på dolken og en bekymret mine i ansiktet. Elayne så på ham som om hun så ham for første gang. Morgase forandret ikke ansiktsuttrykk, men hendene strammet seg om de forgylte armlenene på tronen.
Bare Elaida var roligere enn Dronningen. Ingen kunne se på Aes Sedaien at hun hadde sagt noe uvanlig. Hun fjernet hånden fra sverdet, og det fikk soldatene til å bli enda mer anspente. Blikket hennes var fremdeles festet på ham, uforstyrrelig og beregnende.
«Men,» sa Morgase rolig, «han må da være for ung til å bære et hegremerket sverd? Han kan ikke være eldre enn Gawyn.»
«Det hører til hos ham,» sa Gareth Bryne.
Dronningen så overrasket på ham. «Hvordan kan du si det?»
«Jeg vet ikke, Morgase,» sa Bryne sakte. «Han er for ung, men likevel hører det til hos ham, og han hos det. Se på øynene hans. Se hvordan han står, hvor godt sverdet passer til ham, hvor godt han passer til sverdet. Han er for ung, men sverdet tilhører ham.»
Da kapteingeneralen tidde, sa Elaida: «Hvordan fikk du tak i dette sverdbladet, Rand al’Thor fra Tvillingelvene?» Hun sa det som om hun tvilte like mye på navnet som på stedet han kom fra.
«Min far ga det til meg,» sa Rand. «Det var hans. Han syntes jeg trengte et sverd når jeg skulle dra ut i verden.»
«Enda en gjeter fra Tvillingelvene med et hegremerket sverd.» Elaidas smil gjorde ham tørr i munnen. «Når ankom du Caemlyn?»
Han ville ikke si noe mer til denne kvinnen. Hun gjorde ham like redd som en Mørkefrende. Det var på tide å prøve å dekke seg igjen. «I dag,» sa han. «I morges.»
«Akkurat tidsnok,» mumlet hun. «Hvor bor du? Ikke si at du ikke har funnet deg noe rom. Du ser litt fillete ut, men du har hatt anledning til å få stelt deg. Hvor?»
«På Kronen og Løven.» Han husket å ha passert Kronen og Løven da han lette etter Dronningens Velsignelse. Den lå i de nye bydelene, men på motsatt side av mester Gills vertshus. «Jeg har en seng der. På loftet.» Han hadde en følelse av at hun visste at det var løgn, men hun bare nikket.
«Hvor tilfeldig er dette?» sa hun. «I dag er den vantro blitt brakt til Caemlyn. Om to dager blir han ført nordover til Tar Valon, og med ham drar Datterarvingen for å få sin opplæring. Og akkurat ved denne korsveien dukker en ung mann opp i palassets hage som påstår at han er en lojal undersått fra Tvillingelvene …»
«Jeg er fra Tvillingelvene.» Alle så nedlatende på ham. Alle unntatt Tallanvor og vaktene; de leet ikke på et øyelokk.
«… og han forteller en historie som forleder Elayne, og han bærer en hegremerket klinge. Han bærer hverken armbind eller hanekam for å proklamere sin troskap, men et klede som omhyggelig skjuler hegremerket for nysgjerrige øyne. Hvor tilfeldig er dette, Morgase?»
Dronningen gjorde tegn til at kapteingeneralen skulle tre til side; så gransket hun Rand med en bekymret mine. Men det var Elaida hun snakket til. «Hva påstår du at han er? En Mørkefrende? En tilhenger av Logain?»
«Den Mørkeste rører på seg i Shayol Ghul,» svarte Aes Sedaien. «Skyggen ligger over Mønsteret, og fremtiden balanserer på en nålespiss. Denne er farlig.»
Plutselig kastet Elayne seg på kne foran tronen. «Mor, jeg ber deg om ikke å skade ham. Han ville dratt med det samme hvis jeg ikke hadde stoppet ham. Han ønsket å dra. Det var jeg som fikk ham til å bli. Jeg kan ikke tro at han er en Mørkefrende.»
Morgase gjorde en trøstende bevegelse mot datteren, men slapp ikke Rand med blikket. «Er dette en forutsigelse, Elaida? Leser du Mønsteret? Du sier at det kommer når du minst venter det, og forsvinner like brått som det kom. Hvis dette er en forutsigelse, Elaida, befaler jeg deg å si sannheten klart og tydelig, uten å gjøre som du pleier med å vikle det inn i så mange dunkle mysterier at ingen vet om du har sagt ja eller nei. Tal. Hva ser du?»
«Dette kan jeg forutsi,» svarte Elaida, «og jeg sverger ved Lyset at det ikke kan sies klarere. Fra denne dagen marsjerer Andor mot splid og smerte. Skyggen har ennå ikke nådd sitt svarteste, og jeg kan ikke se om Lyset vil seire til slutt. Der verden før har felt en tåre, vil den nå felle tusener. Dette forutsier jeg.»
Stillheten senket seg som et mørkt teppe over rommet. Morgase pustet ut som om hun aldri mer skulle puste inn.
Elaida fortsatte å stirre inn i Rands øyne. Hun snakket igjen, nesten uten å røre leppene, så lavt at han nesten ikke kunne høre henne, selv om hun sto mindre enn en armlengde fra ham. «Dette forutsier jeg også. Splid og smerte rammer hele verden, og denne mannen står i hjertet av det. Jeg adlyder Dronningen,» hvisket hun, «og sier det tydelig.»
Rand følte det som om føttene hadde slått rot i marmorgulvet. Noe stivt og kaldt kravlet opp gjennom beina og sendte en skjelving oppover ryggen. Ingen andre kunne ha hørt det. Men hun så fremdeles på ham, og han hadde hørt det.
«Jeg er sauegjeter,» sa han til hele rommet. «Fra Tvillingelvene. Sauegjeter.»
«Hjulet dreier som Hjulet vil,» sa Elaida høyt. Han visste ikke om det var en antydning til hån i stemmen.
«Fyrst Gareth,» sa Morgase, «jeg trenger råd av min kapteingeneral.»
Den tettbygde mannen ristet på hodet. «Elaida Sedai sier at gutten er farlig, min Dronning. Hvis hun hadde sagt mer, ville jeg ha ropt på skarpretteren. Men hun sier ikke mer enn vi kan se med våre egne øyne. Enhver bonde på landet vil si at ting kommer til å bli verre, og det uten noen forutsigelse. Selv tror jeg at gutten er her ved en tilfeldighet, skjønt en uheldig sådan for ham. For å være på den sikre siden, min Dronning, råder jeg deg til å kaste ham i fengsel til Prinsesse Elayne og Prins Gawyn er kommet vel av sted; så kan du la ham gå. Med mindre du, Aes Sedai, har mer å forutsi når det gjelder ham?»
«Jeg har sagt alt jeg har lest i Mønsteret, kapteingeneral,» sa Elaida. Hun sendte Rand et hardt smil, et smil som nesten ikke nådde leppene hennes, og som spottet ham fordi han ikke var i stand til å si at hun ikke fortalte sannheten. «Et par ukers innesperring vil ikke skade ham, og det vil gi meg en mulighet til å finne ut mer.» De sultne øynene fikk ham til å fryse. «Kanskje det kommer en ny forutsigelse.»
Morgase tenkte seg om en stund, med haken støttet mot knyttneven og albuen mot armlenet på tronen. Rand ville flyttet på seg under det bekymrede blikket hvis han i det hele tatt hadde kunnet bevege seg, men Elaidas øyne naglet ham fast. Til slutt talte Dronningen.
«Mistenksomheten kveler Caemlyn, og kanskje resten av Andor. Frykt og svart mistenksomhet. Kvinner anklager naboer for å være Mørkefrender. Menn skribler Dragens Hoggtann på dørene til folk de har kjent i årevis. Jeg vil ikke ta del i det.»
«Morgase –» begynte Elaida, men Dronningen avbrøt henne.
«Jeg vil ikke ta del i det. Da jeg besteg tronen, sverget jeg å håndheve rettferdighet for både høy og lav, og om jeg skulle være den siste i Andor som husker på rettferdigheten, vil jeg håndheve den. Rand al’Thor, sverger du ved Lyset at din far, en sauegjeter fra Tvillingelvene, ga deg dette hegremerkede sverdet?»