Rand tygget for å fukte munnen nok til å snakke. «Jeg sverger.» Brått husket han hvem han snakket til og la raskt ticlass="underline" «Min Dronning.» Fyrst Gareth hevet et tungt øyebryn, men Morgase hadde visst ikke noe imot det.
«Og du klatret opp på hagemuren bare for å få et glimt av den uekte Dragen?»
«Ja, min Dronning.»
«Har du tenkt å skade Andors Trone, eller min datter eller min sønn?» Tonen røpet at de to siste ville føre til verre behandling enn den første.
«Jeg har ikke tenkt å skade noen, min Dronning. Deg og dine minst av alle.»
«Da skal jeg yte deg rettferdighet, Rand al’Thor,» sa hun. «For det første har jeg den fordel fremfor Elaida og Gareth at jeg fikk høre folk fra Tvillingelvene tale da jeg var ung. Du har ikke utseendet, men hvis jeg husker rett, så har du Tvillingelvene i målet ditt. For det andre ville ingen med ditt hår og dine øyne påstå at han var fra Tvillingelvene med mindre det var sant. Og det at din far ga deg et hegremerket sverd, er for urimelig til å være en løgn. For det tredje: Stemmen som hvisker til meg at den beste løgn ofte er for tåpelig til å bli tatt for å være en løgn… den stemmen er ikke noe bevis. Jeg vil håndheve de lovene jeg selv har forordnet. Jeg gir deg din frihet, Rand al’Thor, men jeg foreslår at du passer bedre på hvor du ferdes uten tillatelse for fremtiden. Hvis du blir funnet på palassets grunn igjen, vil det ikke bli så lett for deg.»
«Takk, min Dronning,» sa han hest. Han kunne føle Elaidas uvilje brenne mot ansiktet.
«Tallanvor,» sa Morgase, «eskorter denne… eskorter min datters gjest fra palasset, og utvis enhver høflighet. Resten av dere kan også forlate meg. Nei, Elaida, du blir. Og hvis du også vil være så vennlig, Fyrst Gareth. Jeg må avgjøre hva jeg skal gjøre med disse hvitekappene som er i byen.»
Tallanvor og de andre stakk motvillig sverdene i balgen, klare til å trekke dem igjen på et øyeblikk. Likevel var Rand glad for at han kunne følge Tallanvor med soldatene som et vern rundt ham. Elaida fulgte bare halvveis med på det Dronningen sa; han kunne føle blikket hennes i nakken. Hva ville skjedd om ikke Morgase hadde beholdt Aes Sedaien hos seg? Tanken fikk ham til å ønske at soldatene ville marsjere fortere.
Til hans overraskelse vekslet Elayne og Gawyn noen ord med hverandre utenfor døren før de fulgte med. Tallanvor var også overrasket. Den unge offiseren så fra dem og tilbake til de lukkede dørene.
«Min mor,» sa Elayne, «beordret ham eskortert fra palasset, Tallanvor. Med enhver høflighet utvist. Hva venter du på?»
Tallanvor skulte mot døren, som Dronningen rådførte seg med rådgiverne bak. «Ingenting, Deres Nåde,» sa han surt, og ga en overflødig ordre til soldatene om å fortsette.
Palassets underverker gled usett forbi Rand. Han var omtåket, og brokker av tanker svirret altfor fort gjennom hodet til at han kunne gripe dem. Du har ikke utseendet. Denne mannen står i hjertet av det.
Eskorten stoppet. Han blunket overrasket over å befinne seg på den store plassen foran palasset. Foran ham skinte de høye, forgylte portene i solen. Disse portene ville ikke bli åpnet for en enslig mann og absolutt ikke for en inntrenger, selv om Datterarvingen påsto at han var gjest. Uten et ord åpnet Tallanvor en liten dør i en av portene.
«Det er skikken,» sa Elayne, «å følge gjestene så langt som til porten, men ikke å se dem dra. Det er gleden over samværet med gjesten som skal huskes, ikke det triste i avskjeden.»
«Takk, Deres Nåde,» sa Rand. Han rørte ved skjerfet rundt hodet. «For alt. I Tvillingelvene er det skikk for en gjest å gi en liten gave. Jeg er redd jeg ikke har noen. Selv om,» sa han tørt, «det ser ut til at jeg har lært deg litt om folk fra Tvillingelvene.»
«Hvis jeg hadde fortalt mor at jeg synes du er kjekk, ville hun helt sikkert ha puttet deg i et fangehull.» Elayne ga ham et strålende smil. «Farvel, Rand al’Thor.»
Med åpen munn så han henne gå, en yngre utgave av Morgases skjønnhet og kongelighet.
«Ikke prøv deg på ordleker med henne.» Gawyn lo. «Hun vinner hver gang.»
Rand nikket fraværende. Kjekk? Lyset, Datterarvingen til Andors Trone! Han ristet på seg for å klare tankene.
Gawyn lot til å vente på noe. Rand så på ham et øyeblikk.
«Deres Nåde, du ble overrasket da jeg sa jeg var fra Tvillingelvene. Og alle de andre, din mor, Fyrst Gareth, Elaida Sedai» – det gikk kaldt nedover ryggen på ham – «ingen av dem …» Han greide ikke å avslutte setningen; han var ikke engang sikker på hvorfor han hadde begynt å si den. Jeg er Tam al’Thors sønn, selv om jeg ikke ble født ved Tvillingelvene.
Gawyn nikket som om det var dette han hadde ventet på. Likevel nølte han. Rand åpnet munnen for å ta tilbake det uuttalte spørsmålet, og Gawyn sa: «Surr en shoufa rundt hodet, og du vil se ut som en typisk Aielmann. Underlig, siden mor synes å mene at du i hvert fall snakker som en fra Tvillingelvene. Jeg skulle ønske at vi to kunne blitt bedre kjent, Rand al’Thor. Farvel.»
En Aielmann.
Rand ble stående og stirre etter Gawyns rygg til et utålmodig host fra Tallanvor minnet ham på hvor han var. Han smatt ut gjennom den lille døren, og det var så vidt han fikk hælene med seg før Tallanvor slamret den igjen bak ham. På innsiden smalt slåene på plass.
Nå var den ovale plassen foran palasset tom. Alle soldatene var borte, folkemengden, trompetene og trommene var forsvunnet. Alt som var tilbake var litt søppel som blåste over brosteinene, og noen få mennesker som hadde det travelt med sitt nå da spenningen var over. Han kunne ikke se om de bar rødt eller hvitt.
Aielmann.
Med et rykk gikk det opp for ham at han sto rett foran palassportene, hvor Elaida lett kunne oppdage ham så snart hun var ferdig hos Dronningen. Han trakk kappen tett om seg og småløp over plassen mot Den Indre Byens gater. Han så seg ofte tilbake for å se om noen fulgte etter ham, men de svingete veiene hindret ham i å se særlig langt. Likevel husket han Elaidas øyne altfor godt, og innbilte seg at de iakttok ham. Da han nådde portene til de nye bydelene, løp han.
KAPITTEL 41
Gamle venner og nye farer
Da han nådde Dronningens Velsignelse igjen, kastet Rand seg stønnende mot ytterdøren. Han hadde løpt hele veien uten å bry seg om at noen kunne se det røde stoffet rundt sverdet, eller at de kunne ta løpingen som en god grunn til å jage ham. Selv ikke en Skygger kunne ha fanget ham, trodde han.
Da han kom løpende, satt Lamgwin på en benk ved døren med en stripet katt i armene. Mannen reiste seg for å se om det fulgte bråk i hælene på Rand, men han klødde fremdeles katten rolig bak ørene. Da han ikke så noe, satte han seg igjen og passet omhyggelig på ikke å forstyrre dyret. «Noen tosker forsøkte å stjele noen av kattene for en stund siden,» sa han. Han gransket knokene sine før han fortsatte å klø. «Gode penger i katter for tiden.»
Rand så at de to mennene i hvitt fremdeles sto på den andre siden av veien. Den ene hadde et blått øye og en hoven kjeve, og han gned sverdhjaltet med mutt iherdighet mens han skulte olmt mot vertshuset.
«Hvor er mester Gill?» spurte Rand.
«Biblioteket,» svarte Lamgwin. Katten begynte å male, og han smilte. «Ingenting plager en katt lenge, ikke engang det at noen har prøvd å putte den i en sekk.»
Rand skyndte seg inn gjennom storstua. Der satt det som vanlig noen menn med røde bånd og snakket sammen over ølkrusene. Om den uekte Dragen, og om hvitekappene ville finne på noe bråk når han ble ført nordover. Ingen brydde seg om hva som skjedde med Logain, men alle visste at Datterarvingen og Prins Gawyn skulle reise med samme følge, og ingen mann kunne akseptere at de ble utsatt for fare.