«Jeg har ikke tid til vrøvl, vert,» glefset underoffiseren. «Jeg har allerede vært i tyve vertshus i dag, den ene grisebingen verre enn den andre, og jeg må besøke tyve til før solen går ned. Jeg ser etter Mørkefrender, en gutt fra Tvillingelvene –»
Mester Gills ansikt ble mørkere og mørkere for hvert ord. Han blåste seg opp som om han holdt på å eksplodere, og til slutt gjorde han nettopp det. Nå var det hans tur til å avbryte hvitekappen: «Det er ingen Mørkefrender i mitt vertshus! Her er alle gode Dronningens menn!»
«Ja, og vi vet alle hvor Morgase står» – underoffiseren vred Dronningens navn ut av seg med et snerr – «og den heksen fra Tar Valon, ikke sant?»
Det kom en høy, skrapende lyd fra stolbein. Plutselig sto hver eneste mann i rommet oppreist. De sto stille som statuer, men alle stirret hardt på hvitekappene. Det lot ikke til at underoffiseren merket noe, men de fire bak ham så seg nervøst omkring.
«Det vil gå bedre for deg, vert,» sa underoffiseren, «hvis du samarbeider. Slik stemningen er for tiden, går det hardt utover de som beskytter Mørkefrender. Jeg skulle ikke tro mange vil besøke et vertshus med Dragens Hoggtann på døren. Og kanskje dere er mer utsatt for brann med noe slikt på døren.»
«Kom deg ut herfra,» sa mester Gill lavt, «før jeg tilkaller Dronningens Garde og får dem til å frakte restene etter dere på søppeldynga.»
Med en raspende lyd dro Lamgwin sverdet ut av balgen. Den skurrende skrapingen av stål mot lær bredte seg gjennom rommet da sverd og dolker dukket opp. Tjenestejentene ilte mot dørene.
Underoffiseren så seg rundt i hånlig vantro. «Dragens Hoggtann –»
«Jeg teller til fem,» avsluttet mester Gill for ham. Han løftet en knyttneve og rettet ut pekefingeren. «En.»
«Du må være gal, vert, som truer Lysets Barn.»
«Hvitekapper håndhever ikke lovene i Caemlyn. To.»
«Tror du virkelig det er slutt med dette?»
«Tre.»
«Vi kommer tilbake,» glefset underoffiseren. Så gjorde han raskt helomvending med sine menn og prøvde å late som han dro av egen fri vilje og hadde all verdens tid. Men hans menn spolerte inntrykket; de løp ikke akkurat, men skjulte ikke iveren etter å komme seg ut av vertshuset.
Lamgwin sto foran døren med sverdet i hånden, og flyttet seg bare etter at mester Gill febrilsk hadde vinket ham bort. Da hvitekappene var borte, deiset verten tungt ned i en stol. Han gned hånden over pannen og stirret på den som om han var overrasket over at den ikke var dyvåt av svette. Over hele rommet satte mennene seg igjen mens de lo av det de hadde gjort. Noen gikk bort for å klappe mester Gill på skulderen.
Da han fikk øye på Rand, kom verten seg opp av stolen og vaklet bort til ham. «Hvem skulle trodd at det bodde en slik helt i meg?» sa han forundret. «Må Lyset skinne på meg.» Brått ristet han på seg, og stemmen vendte nesten tilbake til det vanlige toneleiet. «Dere må holde dere ute av syne til jeg kan få dere ut av byen.» Med et forsiktig blikk mot storstua dyttet han Rand lenger inn i gangen. «Den gjengen der kommer tilbake, eller sender et par spioner i rødt. Etter min lille oppvisning tviler jeg på om de vil bry seg om hvor dere er, men de kommer til å oppføre seg som om dere er her.»
«Det er vanvittig,» protesterte Rand. Verten gjorde tegn til at han skulle dempe stemmen. «Hvitekappene har ingen grunn til å være ute etter meg.»
«Jeg kjenner ikke grunnen, gutt, men de er etter deg og Matt, det er sikkert og visst. Hva er det du har holdt på med? Elaida og hvitekappene.»
Rand løftet hendene for å protestere, men lot dem synke igjen. Han skjønte ingen ting, men han hadde jo hørt hvitekappen. «Hva med deg? Hvitekappene vil lage bråk for deg selv om de ikke finner oss.»
«Du trenger ikke bekymre deg for det, gutt. Dronningens Garde håndhever fremdeles loven, selv om de lar forræderne sprade rundt i hvitt. Og når natten faller på … vel, Lamgwin og vennene hans vil kanskje ikke få så mye søvn, men jeg synes nesten synd på den som prøver å sette et merke på døren min.»
Gilda dukket opp ved siden av dem og neide til mester Gill. «Mester, det er… det er en fm frue på kjøkkenet.» Hun virket forarget over en slik kombinasjon. «Hun spør etter mester Rand og mester Matt, og nevner dem ved navn.»
Rand og verten så forvirret på hverandre.
«Gutt,» sa mester Gill, «hvis du har greid å få Prinsesse Elayne ned fra palasset og hit til vertshuset mitt, ender vi begge hos skarpretteren.» Gilda hvinte da hun hørte Datterarvingen bli nevnt, og stirret storøyd på Rand. «Av gårde med deg, jente,» sa verten skarpt. «Og hold tett med det du har hørt. Dette er ikke noe folk har noe med.» Gilda neide igjen og pilte nedover gangen mens hun kastet blikk på Rand over skulderen. «Om fem minutter» – sukket mester Gill – «vil hun fortelle de andre kvinnene at du er en forkledd prins. Før det blir kveld vil det være spredt over alle de nye bydelene.»
«Mester Gill,» sa Rand, «jeg nevnte aldri Matt for Elayne. Det kan ikke være –» Plutselig lyste et stort smil opp i ansiktet, og han løp mot kjøkkenet.
«Vent!» ropte verten etter ham. «Vent til du er sikker. Vent, din tosk!»
Rand rev opp døren til kjøkkenet, og der var de. Moiraine festet sitt alvorlige blikk på ham, og så ikke overrasket ut. Nynaeve og Egwene løp leende frem for å slå armene rundt ham, og Perrin trengte seg frem bak dem. Alle tre klappet ham på skulderen som for å overbevise seg om at han virkelig var der. I døren ut til stalltunet sto Lan med en støvel mot karmen og delte oppmerksomheten mellom kjøkkenet og tunet utenfor.
Rand forsøkte å klemme de to kvinnene og gripe Perrins hånd, alt på én gang, og det var et virvar av armer og latter som ikke ble mindre av at Nynaeve forsøkte å kjenne på ansiktet hans om han hadde feber. De virket mer utslitte enn vanlig – Perrin hadde blåmerker i ansiktet, og han hadde en måte å stå med nedslåtte øyne på som aldri hadde vært der før – men de levde, og alle var samlet igjen. Strupen snørte seg sammen så han nesten ikke kunne snakke. «Jeg var så redd for at jeg aldri skulle få se dere igjen,» greide han til slutt å få frem. «Jeg var så redd for at dere alle skulle være …»
«Jeg visste at du var i live,» sa Egwene mot brystet hans. «Jeg visste det hele tiden. Hele tiden.»
«Det gjorde ikke jeg,» sa Nynaeve. Stemmen var skarp et øyeblikk, men ble straks mildere, og hun smilte opp mot ham. «Du ser godt ut, Rand. Ikke velfødd på noen måte, men likevel, takk Lyset.»
«Vel,» sa mester Gill bak ham. «Jeg regner med at du likevel kjenner disse folkene. Er dette vennene du ventet på?»
Rand nikket. «Ja, det er vennene mine.» Han presenterte alle; og det kjentes rart å fortelle de rette navnene på Moiraine og Lan. Begge stirret skarpt på ham da han gjorde det.
Verten hilste alle med et oppriktig smil, og var virkelig imponert over å møte en Vokter og spesielt Moiraine. Han ble stående og stirre åpenlyst på henne – én ting var å vite at en Aes Sedai hadde hjulpet guttene, noe helt annet var det å ha henne i kjøkkenet sitt. Han bukket dypt. «Du skal være velkommen i Dronningens Velsignelse, Aes Sedai, som min gjest. Men du vil vel heller være i palasset sammen med Elaida Sedai og Aes Sedaiene som kom med den uekte Dragen?» Han bukket igjen; så sendte han Rand et raskt, bekymret blikk. Det var vel og bra ikke å si noe vondt om Aes Sedaier, men det var ikke ensbetydende med at han gjerne ville ha en sovende under taket sitt.
Rand nikket oppmuntrende og prøvde taust å fortelle at det var i orden. Moiraine var ikke som Elaida, med en skjult trussel under hvert ord og hvert blikk. Er du sikker? Selv nå, er du sikker?
«Jeg tror jeg blir her,» sa Moiraine, «den korte tiden jeg har tenkt å bli i Caemlyn. Og du må la meg få lov å betale.»