Rand skalv og prøvde å konsentrere seg om omgivelsene, om valnøttpanelet og eikerekkverket, om solide, hverdagslige ting. Flere ganger tørket han hendene på jakken, men hver gang piplet svetten raskt ut i håndflatene igjen. Alt kommer til å gå bra nå. Vi er sammen igjen, og… Lys, Matt.
Han tok dem med til biblioteket via bakveien som førte forbi kjøkkenet, og passet på å unngå storstua. Det var ikke mange reisende som benyttet biblioteket; de fleste lesekyndige bodde på mer elegante vertshus i Den Indre Byen. Mester Gill hadde det mer for sin egen fornøyelses skyld enn for de få gjestene som nå og da ønsket å lese en bok. Rand hadde ikke lyst til å tenke på hvorfor Moiraine hadde bedt dem holde seg ute av syne, men han mintes stadig underoffiseren, hvitekappen som hadde sagt han kom til å vende tilbake, og Elaidas øyne da hun spurte hvor han holdt til. Dette var grunner nok, uten hensyn til hva Moiraine ønsket.
Han tok fem skritt inn i biblioteket før det gikk opp for ham at de andre hadde stanset og trengte seg sammen i døråpningen, hvor de ble stående måpende og glane. Flammene knitret i ildstedet, og Loial lå henslengt på en lang sofa og leste. En liten, svart katt med hvite poter hadde krøllet seg sammen og lå og slumret på magen hans. Da de kom inn, lukket han boken med en tykk finger som merke og løftet katten forsiktig ned på gulvet. Så reiste han seg og bukket høytidelig.
Rand var så vant til Oguren at det tok en stund før han skjønte at de andre stirret på Loial. «Dette er vennene jeg har ventet på, Loial,» sa han. «Dette er Nynaeve, Den Kloke i min landsby. Og Perrin. Og dette er Egwene.»
«Å ja,» buldret Loial. «Egwene. Rand har fortalt mye om deg. Ja. Jeg er Loial.»
«Han er en Ogur,» forklarte Rand, og så hvordan forundringen deres forandret seg. Selv etter å ha møtt Trolloker og Skyggere av kjøtt og blod, var det fremdeles overraskende å se en legende gå og puste. Men da han husket hvordan han først hadde reagert på Loial, smilte han trist. De taklet det bedre enn han hadde gjort.
Loial brydde seg ikke om måpingen deres. Rand antok at det bare var en bagatell sammenlignet med en hop som ropte «Trollok» etter ham.
«Og Aes Sedaien, Rand?» spurte Loial.
«Ovenpå, hos Matt.»
Oguren løftet tankefullt et buskete bryn. «Så han er syk. Jeg foreslår at vi alle setter oss. Kommer hun ned senere? Ja. Da er det ikke annet å gjøre enn å vente.»
Da de satte seg, virket det som noe løsnet i emondsmarkingene. De satt i velpolstrede stoler ved et flammende ildsted, med en katt som krøllet seg sammen ved varmen, og det fikk dem til å føle seg nesten som hjemme. Så snart de hadde funnet seg til rette, begynte de oppstemt å spørre ut Oguren. Til Rands overraskelse var Perrin den første som begynte å si noe.
«Lønnhagen, Loial. Er det virkelig en trygg havn som historiene sier?» Stemmen var anspent, som om han hadde en bestemt grunn til å spørre.
Loial var glad for å fortelle om lønnhagen, om hvordan det hadde seg at han kom til Dronningens Velsignelse, og om hva han hadde sett på reisene sine. Rand lente seg snart tilbake og hørte bare halvveis etter. Loial snakket i det vide og det brede når han fikk den minste mulighet til det, selv om han vanligvis mente at en historie trengte to eller tre århundrers bakgrunn for å bli forstått. Hans syn på tiden var svært underlig, og for ham virket tre århundrer som et passende tidsrom for en forklaring eller en historie. Han snakket alltid om avskjeden med lønnhagen som om den hadde skjedd for bare noen måneder siden, men til slutt hadde det kommet for en dag at han hadde vært borte i mer enn tre år.
Rands tanker drev over til Matt. En dolk. En fordømt kniv, og han kan dø bare av å ha båret den. Lys, jeg ønsker ikke flere eventyr. Hvis hun kan helbrede ham, burde vi alle dra… ikke hjem. Kan ikke dra hjem. Et eller annet sted. Vi må dra til et sted der de aldri har hørt om Aes Sedaier eller Den Mørkeste. Et eller annet sted.
Døren åpnet seg, og et øyeblikk trodde Rand at han fortsatt innbilte seg ting. Matt sto der og blunket mot lyset, med jakken kneppet og skjerfet bundet lavt rundt pannen. Så fikk Rand se Moiraine med hånden på Matts skulder, og bak dem sto Lan. Aes Sedaien holdt omhyggelig øye med Matt, som man ser på en som nylig har kommet seg opp av sykesengen. Som vanlig holdt Lan øye med alt mens han tilsynelatende ikke holdt øye med noen ting.
Matt så ut som om han ikke hadde vært syk en dag. Det første, nølende smilet hans omfattet alle, skjønt det gled over i måpende stirring ved synet av Loial, som om han så Oguren for første gang. Med et skuldertrekk og hoderisting rettet han oppmerksomheten mot vennene igjen. «Jeg… æh … det vil si…» Han pustet dypt inn. «Det…. æh … ser ut til at jeg har oppført meg… underlig. Jeg husker egentlig ikke så mye.» Han kikket nervøst på Moiraine. Hun smilte rolig tilbake, og han fortsatte. «Alt er tåkete etter Hvitebro. Thom og den …» Han skalv og skyndte seg videre. «Jo lenger vekk fra Hvitebro, jo mer tåkete blir det. Jeg husker egentlig ikke hvordan jeg kom til Caemlyn.» Han sendte Loial et sideblikk. «Egentlig ikke. Moiraine Sedai sier at jeg… ovenpå, jeg… æh…» Han smilte, og plutselig var den gamle Matt der igjen. «Dere kan ikke klandre en mann for det han finner på når han er gal, kan dere vel?»
«Du har alltid vært gal,» sa Perrin, og et øyeblikk virket også han som sitt gamle jeg.
«Nei,» sa Nynaeve. Tårene fikk øynene til å skinne, men hun smilte. «Ingen av oss klandrer deg for noe.»
Rand og Egwene begynte å snakke samtidig. De fortalte Matt hvor glade de var for å se ham frisk og hvor godt han så ut, og skjøt inn noen leende kommentarer om at de håpet han var ferdig med å gjøre pek mot andre, nå da et så stygt pek var blitt gjort mot ham. Matt møtte spøk med spøk mens han spankulerte bort til en stol med den gamle minen. Da han satte seg ned, fremdeles smilende, rørte han fraværende ved jakken som for å forsikre seg om at noe fortsatt var på plass i beltet, og Rand snappet etter pusten.
«Ja,» sa Moiraine rolig, «han har dolken fremdeles.» Latteren og pratingen fortsatte mellom resten av emondsmarkingene, men hun hadde merket det hurtige åndedrettet og hadde sett hva som forårsaket det. Hun beveget seg nærmere stolen hans, slik at hun ikke behøvde å heve stemmen for at han skulle høre hva hun sa. «Jeg kan ikke ta den fra ham uten å drepe ham. Båndet mellom dem har vart for lenge og har vokst seg for sterkt. Knuten må løses i Tar Valon. Det ligger hinsides min og enhver enslig Aes Sedais evne, selv med en angreal.»
«Men han ser ikke lenger syk ut.» En tanke slo ham, og han så opp på henne. «Så lenge han har dolken, vil Skyggerne vite hvor vi er. Mørkefrendene også, noen av dem. Det sa du.»
«Jeg har hindret det på et vis. Hvis de kommer så nær at de kan fornemme den, vil de være over oss uansett. Jeg renset bort smitten, Rand, og gjorde alt jeg kunne for å hindre at den kommer tilbake, men før eller siden kommer den tilbake, hvis han ikke får hjelp i Tar Valon.»
«Da er det bra vi drar dit, ikke sant?» Kanskje det var resignasjonen i stemmen hans, eller håpet om noe annet som fikk henne til å se skarpt på ham før hun snudde seg bort.
Loial hadde reist seg for å bukke til henne. «Jeg er Loial, sønn av Arent, sønn av Halan, Aes Sedai. Lønnhagen tilbyr et fristed for Lysets Tjenere.»
«Tusen takk, Loial, sønn av Arent,» svarte Moiraine tørt, «men jeg ville ikke ha vært så rundhåndet med den hilsenen hvis jeg var deg. Det er kanskje tyve Aes Sedaier i Caemlyn for øyeblikket, og bortsett fra meg tilhører alle Den Røde Ajah.» Loial nikket som om han forsto. Rand kunne bare riste forvirret på hodet; måtte Lyset blinde ham om han forsto hva hun mente. «Det er rart å finne deg her,» fortsatte Aes Sedaien. «Det er ikke mange Ogurer som har forlatt lønnhagene de siste årene.»