«De gamle historiene grep meg, Aes Sedai. De gamle bøkene fylte mitt uverdige hode med bilder. Jeg ville se lundene. Og byene vi bygde. Det virker ikke som det er mange igjen, hverken av lunder eller byer, men selv om bygninger er et dårlig bytte mot trær, er de likevel verd å se. De Gamle synes jeg er underlig, siden jeg gjerne vil reise. Det har jeg alltid gjort, og det har de alltid synes. Ingen av dem tror at det finnes noe som er verd å se utenfor lønnhagen. Men kanskje de forandrer mening når jeg vender tilbake og forteller om det jeg har sett. Jeg håper det. Med tiden.»
«Kanskje de gjør det,» sa Moiraine beroligende. «Nå, Loial, jeg håper du vil tilgi at jeg er så brå. Jeg vet at det er en av menneskehetens svakheter. Men mine følgesvenner og jeg har det svært travelt med å planlegge reisen videre. Om du vil unnskylde oss?»
Nå var det Loials tur til å se forvirret ut. Rand kom til unnsetning. «Han blir med oss. Jeg lovet ham det.»
Moiraine sto og stirret på Oguren som om hun ikke hadde hørt noe, men til slutt nikket hun. «Hjulet dreier som Hjulet vil,» mumlet hun. «Lan, se til at ingen kommer uforvarende på oss.» Vokteren forsvant fra rommet, ingen lyder hørtes, bortsett fra da døren smekket igjen etter ham.
At Lan ble borte var som et signal, og alt snakk opphørte brått. Moiraine beveget seg bort til ildstedet, og da hun snudde seg mot de andre igjen, var alles blikk festet på henne. Selv om hun var liten av vekst, var det hennes nærvær som dominerte. «Vi kan ikke bli lenge i Caemlyn, og vi er heller ikke trygge her i Dronningens Velsignelse. Den Mørkestes øyne er allerede i byen. De har ikke funnet det de leter etter, ellers ville de sluttet å lete. Det er til vår fordel. Jeg har satt ut vern for å holde dem unna, og når det går opp for Den Mørkeste at det finnes en del av byen som rottene holder seg unna, vil vi være borte. Men ethvert vern som kan holde menn unna, vil lyse som en baun for Myrddraalene. Lysets Barn er også i Caemlyn, og de leter etter Perrin og Egwene.» Rand utstøtte en lyd, og Moiraine hevet et øyebryn mot ham.
«Jeg trodde de lette etter Matt og meg,» sa han.
Forklaringen fikk Aes Sedaien til å heve begge brynene. «Hvorfor trodde du hvitekappene lette etter deg?»
«Jeg hørte en av dem si at de lette etter noen fra Tvillingelvene. Mørkefrender, sa han. Hva annet skulle jeg tro? Med alt det andre som har skjedd, er jeg heldig som kan tenke i det hele tatt.»
«Det har vært forvirrende, det vet jeg, Rand,» skjøt Loial inn, «men du kan tenke klarere enn det. Barna hater Aes Sedaier. Elaida ville ikke –»
«Elaida?» avbrøt Moiraine skarpt. «Hva har Elaida Sedai med dette å gjøre?»
Hun stirret så hardt på Rand at han hadde lyst til å lene seg bakover. «Hun ville kaste meg i fengsel,» sa han sakte. «Alt jeg ville, var å ta en titt på Logain, men hun ville ikke tro at det var en ren tilfeldighet at jeg var i palassets hage sammen med Elayne og Gawyn.» Alle bortsett fra Loial stirret som om det plutselig hadde vokst frem et tredje øye på ham. «Dronning Morgase lot meg dra. Hun sa at det ikke fantes bevis for at jeg hadde ondt i sinne. Hun ville håndheve loven samme hva Elaida mistenkte meg for.» Han ristet på hodet. Minnet om Morgase i hennes stråleglans fikk ham et øyeblikk til å glemme at noen så på ham. «Kan dere se for dere meg møte en dronning? Hun er like vakker som dronningene i historiene. Det er også Elayne. Og Gawyn… du ville likt Gawyn, Perrin. Perrin? Matt?» De stirret fremdeles. «Blod og aske, jeg klatret bare opp på muren for å ta en titt på den uekte Dragen. Jeg gjorde ikke noe galt.»
«Det er det jeg alltid sier,» sa Matt mildt, skjønt han flirte plutselig bredt.
«Hvem er Elayne?» spurte Egwene med utstudert nøytral stemme.
Moiraine mumlet noe grettent.
«En dronning,» sa Perrin og ristet på hodet. «Du har virkelig opplevd eventyret. Vi møtte bare noen kjeleflikkere og hvitekapper.» Han unngikk så omhyggelig å se på Moiraine at Rand ikke kunne unngå å legge merke til det. Perrin rørte ved skrammene i ansiktet. «Alt i alt var det bedre å synge med kjeleflikkerne enn å møte hvitekapper.»
«Det Vandrende Folket lever for sangene sine,» sa Loial. «For alle sanger, for den saks skyld. For å lete etter dem, i det minste. Jeg møtte noen Tuatha’aner for noen år siden, og de ville gjerne lære sangene vi synger til trærne. Men trærne vil ikke lytte til så mange sanger lenger, og det er ikke så mange Ogurer som lærer seg sangene. Jeg har noen små evner i den retningen, så Gamle Arent insisterte på at jeg skulle lære dem. Jeg lærte Tuatha’anene det de kunne lære, men trærne lytter aldri til mennesker. For Det Vandrende Folket var det bare sanger, og de ble godt mottatt, selv om ingen var sangen de søkte. Det er det de kaller lederen for hver flokk, Søkeren. De kommer til Shangtais lønnhage av og til. Det er ikke så mange mennesker som gjør det.»
«Hvis du vil være så vennlig, Loial,» sa Moiraine. Men plutselig klaret han halsen og rumlet raskt videre, som om han var redd for at hun skulle stoppe ham.
«Jeg kom nettopp til å tenke på noe, Aes Sedai, noe jeg alltid har hatt lyst til å spørre en Aes Sedai om hvis jeg noen gang traff en, siden dere vet så mye og har store biblioteker i Tar Valon, og nå har jeg truffet en, selvfølgelig, og… Får jeg lov?»
«Hvis du gjør det kort,» svarte hun avvisende.
«Kort,» sa han og så ut som han lurte på hva ordet betydde. «Ja. Vel. Kort. Det kom en mann til Shangtais lønnhage for ikke lenge siden. Det var ikke så uvanlig i seg selv. På den tiden kom det mange flyktninger til Verdensryggen, som flyktet fra det dere mennesker kaller Aielkrigen.» Rand smilte. For ikke så lenge siden: Tyve år var riktigere. «Han var døden nær selv om det ikke var noen sår eller merker på ham. De Gamle trodde det kunne være noe en Aes Sedai hadde gjort» – Loial så unnskyldende på Moiraine – «siden han ble så raskt frisk i lønnhagen. Etter noen få måneder. En natt dro han videre uten et ord til noen, snek seg bare bort en måneløs natt.» Han kikket på Moiraines ansikt og kremtet igjen. «Ja. Kort. Før han dro, fortalte han en merkelig historie han hadde tenkt å bringe med seg til Tar Valon. Han sa at Den Mørkeste hadde til hensikt å blinde Verdensøyet, slå i hjel Den Store Slangen og drepe selve tiden. De Gamle sa at han var like frisk i tankene som i kroppen, men det var det han sa. Og derfor har jeg hatt lyst til å spørre: Kan Den Mørkeste gjøre noe slikt? Drepe selve tiden? Og Verdensøyet? Kan han blinde øyet til Den Store Slangen? Hva betyr det?»
Rand hadde ventet nesten alt annet fra Moiraine enn det han fikk se. Istedenfor å svare Loial eller si at hun ikke hadde tid til slikt nå, ble hun stående der og stirret tvers igjennom Oguren mens hun rynket brynene tankefullt.
«Det er det kjeleflikkerne fortalte oss,» sa Perrin.
«Ja,» sa Egwene, «Aiel-historien.»
Moiraine snudde hodet sakte. Bare hodet beveget seg. «Hvilken historie?»
Det var et uttrykksløst blikk hun sendte dem, men det fikk Perrin til å trekke pusten dypt. Men da han sa noe, var det like overveid som det pleide være. «Noen kjeleflikkere som hadde reist gjennom Ødelandet – de sa de kunne gjøre det uskadet – fant noen døende Aieler etter et slag med Trolloker. Før den siste Aielen døde, fortalte hun –de var åpenbart alle kvinner – en historie til kjeleflikkerne som var den samme som Loial nettopp fortalte. Den Mørkeste – de kalte ham Øyebrenner – har til hensikt å blinde Verdensøyet. Dette var for bare tre år siden, ikke tyve. Betyr det noe?»
«Kanskje alt,» sa Moiraine. Ansiktet hennes var ubevegelig, men Rand hadde en følelse av at tankene kvernet bak de mørke øynene.
«Ba’alzamon,» sa Perrin plutselig. Navnet stoppet brått alle lyder i rommet. Ingen lot til å puste. Perrin så på Rand, deretter på Matt, og øynene hans var underlig rolige og gulere enn noen gang. «Den gang lurte jeg på hvor jeg hadde hørt navnet før… Verdensøyet. Nå husker jeg det. Gjør ikke dere?»