«Jeg har ikke lyst til å huske noe,» sa Matt stivt.
«Vi må fortelle det til henne,» fortsatte Perrin. «Det er viktig. Vi kan ikke holde det hemmelig lenger. Du forstår det, ikke sant, Rand?»
«Fortelle meg hva?» Moiraines stemme var besk, og hun virket forberedt på en ubehagelig overraskelse. Blikket hennes hadde falt til ro på Rand.
Han hadde ikke lyst til å svare. Han hadde ikke mer lyst til å huske enn Matt, men han husket – og han visste at Perrin hadde rett. «Jeg…» Han så på vennene sine. Matt nikket motvillig, Perrin besluttsomt, men de nikket i det minste. Han slapp å stå overfor Moiraine alene. «Vi har hatt… drømmer.» Han gned stedet på fingeren der tornen en gang hadde stukket ham, og han husket blodet som var der da han våknet. Med en kvalmefornemmelse husket han følelsen av solbrent hud i ansiktet en annen gang. «Bortsett fra at de kanskje ikke akkurat var drømmer. Ba’alzamon var i dem.» Han visste hvorfor Perrin hadde brukt det navnet; det var lettere enn å si at Den Mørkeste hadde vært i drømmene dine, inni hodet ditt. «Han sa … han sa alle slags ting, men en gang sa han at Verdensøyet aldri ville tjene meg.» En stund var munnen tørr som støv.
«Han sa det samme til meg,» sa Perrin. Matt sukket tungt og nikket. Rand oppdaget at han var fuktig i munnen igjen. «Du er ikke sint på oss?» spurte Perrin forundret, og det gikk opp for Rand at Moiraine ikke virket sint. Moiraine gransket dem, men øynene var klare og rolige, selv om de var anspente.
«Mer på meg selv enn på dere. Men jeg ba dere si fra hvis dere hadde underlige drømmer. Helt i begynnelsen spurte jeg.» Stemmen hennes var fortsatt rolig, men et glimt av sinne gled over øynene; så var det borte. «Hvis jeg hadde fått vite det etter den første drømmen, kunne jeg kanskje ha … Det har ikke vært noen drømmevandrer i Tar Valon på nesten tusen år, men jeg kunne forsøkt. Nå er det for sent. Hver gang Den Mørkeste rører ved dere, gjør han det lettere for seg å røre ved dere igjen. Kanskje mitt nærvær kan verne dere litt, men selv da… Husker dere historiene om hvordan De Fortapte bandt levende menn til seg? Det var sterke menn, menn som hadde kjempet mot Den Mørkeste helt fra begynnelsen. Disse historiene er sanne, og ingen av De Fortapte hadde en tiendedel av styrken til deres herre, hverken Aginor eller Lanfear, hverken Balthamel eller Demandred, ikke engang Ishamael, Håpets Sviker.»
Nynaeve og Egwene stirret på ham, så Rand; de stirret på ham og Matt og Perrin. Kvinnenes ansikter så bleke og blodløse ut, og var en blanding av frykt og skrekk. Frykter de for oss, eller frykter de oss?
«Hva kan vi gjøre?» spurte han. «Det må da være noe.»
«Hold dere i nærheten av meg,» svarte Moiraine, «det vil hjelpe. Litt. Husk at Den Sanne Kildens beskyttelse strekker seg litt ut rundt meg. Men dere kan ikke alltid holde dere i nærheten av meg. Dere kan forsvare dere, hvis dere har krefter til det, men dere må finne styrken og viljen i dere selv. Jeg kan ikke gi den til dere.»
«Jeg tror jeg allerede har funnet min beskyttelse,» sa Perrin, og hørtes mer oppgitt enn glad ut.
«Ja,» sa Moiraine, «jeg antar du har det.» Hun så på ham til han slo øynene ned, og selv da sto hun og tenkte seg om. Til slutt snudde hun seg mot de andre. «Den Mørkestes makt over dere er ikke uten grenser. Hvis dere gir etter bare et øyeblikk, vil han få et grep på hjertet deres, et grep dere kanskje aldri makter å bli kvitt. Overgi dere, og dere vil alltid være hans. Fornekt ham, og makten hans bryter sammen. Det er ikke lett når han rører ved drømmene deres, men det er mulig. Fortsatt kan han sende Halvmenn etter dere, Trolloker og Draghkarer og andre ting, men han kan aldri gjøre dere til sine med mindre dere slipper ham til.»
«Skyggere er ille nok,» sa Perrin.
«Jeg vil ikke ha ham inn i hodet mitt igjen,» knurret Matt. «Er det ikke mulig å stenge ham ute?»
Moiraine ristet på hodet. «Loial har ikke noe å frykte, heller ikke Egwene, og ikke Nynaeve. Av alle mennesker i verden kan Den Mørkeste bare røre ved en person ved en tilfeldighet, hvis ikke den personen ønsker det. Men for en stund er dere i senteret av Mønsteret. Et Skjebnens Nett veves, og hver eneste tråd leder rett til dere. Hva mer sa Den Mørkeste til dere?»
«Jeg husker ikke alt så godt,» sa Perrin. «Det var noe om at en av oss var utvalgt, noe slikt. Jeg husker at han lo,» avsluttet han trist, «av de som hadde valgt oss. Han sa at jeg – vi kunne tjene ham eller dø. Og da ville vi fortsatt tjene ham.»
«Han sa at Amyrlins Trone ville prøve å utnytte oss,» la Matt til. Stemmen ble svakere da han husket hvem han snakket til. Han svelget og fortsatte. «Akkurat som Tar Valon utnyttet – han hadde noen navn. Davian, tror jeg. Jeg kan heller ikke huske så godt.»
«Raolin Myrkbane,» sa Perrin.
«Ja,» sa Rand og rynket pannen. Han hadde prøvd å glemme alt om disse drømmene. Det var ubehagelig å hente det opp igjen. «Yurian Steinbue var en annen, og Guaire Amalasan.» Han stoppet brått og håpet at Moiraine ikke merket hvor brått. «Jeg kjente ingen av navnene.»
Men han hadde husket ett, nå da han hentet dem opp fra dypet av minnene. Navnet han så vidt greide å la være å si. Logain. Den uekte Dragen. Lys! Thom sa at det var farlige navn. Var det noe slikt Ba’alzamon mente? Vil Moiraine ønske å bruke en av oss som uekte Drage? Aes Sedaier jager uekte Drager, de bruker dem ikke. Eller gjør de det? Må Lyset hjelpe meg, gjør de det?
Moiraine så på ham, men han kunne ikke lese noe i ansiktet hennes. «Kjenner du til dem?» spurte han. «Betyr de noe?»
«Alle Løgners Far er et godt navn på Den Mørkeste,» svarte Moiraine. «Han forsøker alltid å så tvilens frø der han kan. Det gnager som en svulst i menns tanker. Når dere tror på Alle Løgners Far, har dere tatt det første skrittet mot overgivelse. Og husk: Hvis dere overgir dere til Den Mørkeste, tilhører dere ham for all tid.»
En Aes Sedai lyver aldri, men den sannheten du får fra en Aes Sedai, er aldri den sannheten du tror det er. Det var det Tam hadde sagt, og hun hadde egentlig ikke svart på spørsmålet hans. Han lot ansiktet være uttrykksløst og la hendene på knærne mens han prøvde å ikke tørke svetten av på buksebeina.
Egwene gråt stille. Nynaeve holdt armene rundt henne, men hun så ut som hun også gjerne ville gråte. Rand ønsket nesten han kunne gråte selv.
«De er alle ta’veren,» sa Loial plutselig. Det virket som tanken fikk ham i godt humør, som om han gledet seg til å se Mønsteret veve seg rundt dem på nært hold. Rand så vantro på ham, og Oguren trakk skamfullt på skuldrene, men det var ikke nok til å dempe forventningen hans.
«Det er de,» sa Moiraine. «Tre av dem, der jeg hadde ventet én. Det har skjedd mye jeg ikke hadde ventet. Det jeg hørte om Verdensøyet, forandrer mye.» Hun tidde et øyeblikk og rynket pannen. «Foreløpig ser det ut som om Mønsteret hvirvler rundt dere tre, akkurat som Loial sier, og hvirvelen vil vokse seg større før den blir mindre. Enkelte ganger tvinges Mønsteret til å bøye seg for en ta’veren , og andre ganger tvinger Mønsteret en ta’veren inn på en nødvendig vei. Nettet kan fortsatt veves på mange måter, og noen av disse mønstrene kan bli katastrofale. For dere, for verden.
Vi kan ikke bli i Caemlyn, men Myrddraalene vokter hver eneste vei, og de vil være over oss før vi har kommet to fjerdinger av gårde. Og akkurat nå får vi høre om trusselen mot Verdensøyet, ikke fra én kilde, men fra tre, og hver av dem er tilsynelatende uavhengig av de andre. Mønsteret tvinger frem vår vei. Mønsteret vever seg fremdeles rundt dere tre, men hvilken hånd lager renningen, og hvilken hånd fører skyttelen? Er murene rundt Den Mørkeste blitt så skrøpelige at han kan utøve så mye makt?»