«Det er ikke nødvendig å snakke slik!» sa Nynaeve skarpt. «Du bare skremmer dem.»
«Men ikke deg?» spurte Moiraine. «Det skremmer meg. Vel, kanskje du har rett. Vi kan ikke la oss styre av frykten. Jeg vet ikke om dette er en felle eller en advarsel i rette tid, men vi må gjøre det vi må, og det er å nå Verdensøyet raskt. Den Grønne Mannen må få høre om denne trusselen.»
Rand skvatt til. Den Grønne Mannen? Alle stirret på henne unntatt Loial, og det brede ansiktet hans virket bekymret.
«Jeg kan ikke engang risikere å stoppe i Tar Valon for å få hjelp,» fortsatte Moiraine. «Vi er fanget av tiden. Selv om vi kunne ri uhindret ut av byen, ville det ta mange uker å nå Pestlandet, og jeg er redd vi ikke lenger har uker.»
«Pestlandet!» Rand hørte de andre som et ekko, men Moiraine overhørte dem alle.
«Mønsteret stiller oss overfor en fare, men viser samtidig en måte vi kan overvinne den på. Hvis jeg ikke visste at det var umulig, kunne jeg nesten tro at Skaperen selv hjalp til. Det finnes en måte.» Hun smilte som av en hemmelig spøk, og vendte seg mot Loial. «Det var en lund for Ogurer her i Caemlyn, og en Veiport. De nye bydelene har spredt seg utover der lunden en gang sto, så Veiporten må være innenfor murene. Jeg vet at det ikke er mange Ogurer som lærer om Veiene nå for tiden, men en som har evner og lærer de gamle sangene, må bli tiltrukket av slik kunnskap, selv om han tror den aldri vil bli brukt. Kjenner du til Veiene, Loial?»
Oguren byttet urolig fot. «Jeg gjør det, Aes Sedai, men –»
«Kan du finne ruten til Fal Dara langs Veiene?»
«Jeg har aldri hørt om Fal Dara,» sa Loial og hørtes lettet ut.
«I Trollok-krigenes dager var den kjent som Mafal Dadaranell. Kjenner du det navnet?»
«Jeg gjør det,» sa Loial motvillig, «men –»
«Da kan du finne en rute til oss,» sa Moiraine. «I sannhet en underlig vending. I det øyeblikk vi hverken kan bli eller dra ved hjelp av vanlige midler, får jeg høre om en trussel mot Øyet, og på samme sted er det en som kan føre oss dit på noen dager. Om det er Skaperen eller skjebnen eller til og med Den Mørkeste, vet jeg ikke, men Mønsteret har valgt vår rute.»
«Nei!» sa Loial bestemt, og det rumlet som torden. Alle snudde seg for å se på ham, og han blunket overrasket over oppmerksomheten. Men det var ikke noe nølende ved ordene. «Hvis vi går langs Veiene, vil vi alle dø – eller bli oppslukt av Skyggen.»
KAPITTEL 43
Avgjørelser og åpenbaringer
Det virket som Aes Sedaien skjønte hva Loial mente, men hun sa ingenting. Loial stirret ned i gulvet og gned seg med en tykk finger under nesen, som om han var flau over utbruddet. Ingen hadde lyst til å si noe.
«Hvorfor?» spurte Rand til slutt. «Hvorfor skulle vi dø? Hva er Veiene for noe?»
Loial skottet på Moiraine. Hun snudde seg bort og fant seg en stol foran ildstedet. Den lille katten strakte seg og skrapte med klørne mot steinene ved ildstedet før den søvnig labbet over og dyttet hodet mot anklene hennes. Hun klødde den bak øret med en finger. Det virket som om katten malte i takt med Aes Sedaiens rolige stemme. «Dette er din kunnskap, Loial. Veiene er den eneste ruten til sikkerhet for oss, den eneste ruten som kan avverge Den Mørkestes planer, om enn bare for en stund, men du må fortelle oss om dette.»
Oguren virket ikke beroliget av talen hennes. Han flyttet urolig på seg i stolen før han begynte. «I Galskapens Tid gikk verden i oppløsning, jorden kastet på seg og mennesker ble spredt som støv for vinden. Vi Ogurer ble også spredt. Vi ble drevet fra lønnhagene, og så fulgte de lange årene med utlendighet og vandringer. Det var da Lengselen ble preget dypt inn i våre hjerter.» Han så på Moiraine fra siden. De lange øyebrynene trakk seg nedover til to spisser. «Jeg skal prøve å gjøre det kort, men dette er en ting som ikke kan forklares altfor kortfattet. Det er om de andre jeg nå må snakke, om de få Ogurene som holdt seg i lønnhagene mens verden rundt dem ble sønderrevet. Og om Aes Sedaiene» – nå unngikk han å se på Moiraine – «de mannlige Aes Sedaiene som døde mens de i sin galskap ødela verden. Det var Aes Sedaiene som så langt hadde unngått galskapen, som fikk tilbud om å søke ly i lønnhagene. Mange tok imot tilbudet, for i lønnhagene var de beskyttet mot Den Mørkestes dødelige smitte. Men de var avskåret fra Den Sanne Kilden. Og ikke bare var de avskåret fra å styre Den Ene Kraften og røre ved Kilden, men de kunne ikke lenger fornemme at Den Sanne Kilden fantes. Til slutt maktet ingen av dem å leve med den ensomheten, og én etter én forlot de lønnhagen og håpet at smitten skulle være borte. Det var den ikke.»
«Noen i Tar Valon,» sa Moiraine stille, «påstår at Ogurenes fristed forlenget Ødeleggelsen og gjorde den verre. Andre sier at det ikke ville ha vært noe igjen av verden hvis alle mennene var blitt gale samtidig. Jeg tilhører Den Blå Ajah, Loial, og i motsetning til Den Røde Ajah holder vi oss til det andre synspunktet. Fristedet hjalp til med å redde det som kunne reddes. Fortsett, er du snill.»
Loial nikket takknemlig. Det gikk opp for Rand at Oguren var lettet.
«Som jeg sa,» fortsatte Oguren, «dro de mannlige Aes Sedaiene. Men før de dro, ga de Ogurene en gave som takk for fristedet. Veiene. Hvis du går inn i en Veiport og vandrer en dag, kan du gå ut gjennom en annen Veiport femti fjerdinger fra der du startet. Eller to hundre. Tid og avstander er underlige i Veiene. Forskjellige ruter og forskjellige broer leder til forskjellige steder, og det kommer an på ruten du velger hvor lang tid det tar. Det var en vidunderlig gave, og den ble enda mer vidunderlig etter som tiden gikk, for Veiene er ikke en del av den verden vi ser rundt oss, eller kanskje ikke av noen verden utenfor dem selv. Selv etter Ødeleggelsen kjempet menn som dyr for å overleve, og med den gaven slapp Ogurene å vandre gjennom verden for å nå en annen lønnhage. Bak Veiportene var det ingen Ødeleggelse. Landet mellom to lønnhager kunne revne til dype kløfter eller løfte seg til fjellrygger, men i Veien mellom dem var det ingen forandringer.
Da de siste Aes Sedaiene forlot lønnhagen, ga de en nøkkel til De Gamle, en talisman, som kunne brukes til å dyrke nye Veier. De er levende på et vis, Veiene og Veiportene. Jeg forstår det ikke helt; det gjør ingen Ogurer, og jeg har hørt at selv Aes Sedaiene har glemt den kunnskapen. Med årene endte utlendigheten for oss. Da Ogurene som hadde fått gaven av Aes Sedaiene, fant en lønnhage hvor andre Ogurer hadde vendt tilbake etter Den Lange Vandringen, lot de en Vei vokse frem dit. Ved hjelp av steinarbeidet vi lærte under utlendigheten, bygde vi byer for menn. Vi plantet lunder for å lindre Lengselen i Ogurene som utførte arbeidet. Til disse lundene ble det dyrket Veier. Det var en lund og en Veiport i Mafal Dadaranell, men den byen ble jevnet med jorden under Trollok-krigene. Det var ikke stein tilbake på stein, og lunden ble hogd ned for å skaffe ved til Trollokenes leirbål.» Det var ikke tvil om hva han mente var den største forbrytelsen.
«Veiporter er nesten umulige å ødelegge,» sa Moiraine, «i likhet med menneskeheten. Den store byen Ogurene bygde ved Fal Dara er ikke mer, men det finnes fremdeles mennesker der, og Veiporten står ennå.»
«Hvordan laget de dem?» spurte Egwene. Det forvirrede blikket omfattet både Moiraine og Loial. «Aes Sedaiene, mennene. Hvis de ikke kunne bruke Den Ene Kraften i lønnhagen, hvordan kunne de lage Veiene? Eller brukte de ikke Kraften? Deres del av Den Sanne Kilden var smittet. Er smittet. Jeg vet ennå ikke så mye om hva Aes Sedaier kan gjøre. Kanskje det er et dumt spørsmål.»
Loial forklarte. «Hver lønnhage har en Veiport ved grensen, men på utsiden. Spørsmålet ditt er ikke dumt. Du har skjønt årsaken til at vi ikke våger å reise på Veiene. Ingen Ogurer har brukt Veiene i min levetid. Etter forordning av De Gamle, alle De Gamle i alle lønnhagene, får ingen lov til det, hverken mennesker eller Ogurer.