Veiene ble laget av menn som styrte Kraften som var besudlet av Den Mørkeste. For omkring tusen år siden, under det dere mennesker kaller Hundreårskrigen, begynte Veiene å forandre seg. Til å begynne med gikk det så sakte at ingen egentlig la merke til at de ble dunkle og ubehagelig fuktige. Så falt mørket over broene. Noen gikk inn der og vendte aldri mer tilbake. Vandrere snakket om at de ble holdt øye med i mørket. Flere og flere forsvant, og noen som kom tilbake var blitt gale og snakket i ørske om Machin Shin, Den Svarte Vinden. Aes Sedaiene kunne hjelpe noen, men selv med deres hjelp ble de aldri som før. De husket ikke noe av det som hadde skjedd, men det var som om mørket hadde trengt inn i marg og bein på dem. De lo aldri mer, og de fryktet lyden av vind.»
En stund hørtes ingen andre lyder enn katten som malte ved siden av Moiraines stol og sprakingen fra gnistene i ildstedet. Så utbrøt Nynaeve sint: «Og du venter at vi skal følge etter deg inn dit? Du må være gal!»
«Hva ville du velge i stedet?» spurte Moiraine rolig. «Hvitekappene i Caemlyn, eller Trollokene utenfor? Husk at mitt nærvær i seg selv vil beskytte litt mot Den Mørkestes verk.»
Nynaeve lente seg tilbake med et irritert sukk.
«Du har ennå ikke forklart meg,» sa Loial, «hvorfor jeg skulle bryte De Gamles forordning. Og jeg har ikke noe ønske om å gå inn i Veiene. Sølete som de ofte kan være, har menneskenes veier gjort god nok tjeneste for meg siden jeg forlot Shangtais lønnhage.»
«Mennesker og Ogurer og alt som lever er i krig med Den Mørkeste,» sa Moiraine. «Mesteparten av verden vet det ennå ikke, og de fleste av de få som vet det, driver med forpostfektninger og tror det er slag. Mens verden nekter å tro det, kan Den Mørkeste stå foran seieren. Det er nok kraft i Verdensøyet til å sprenge murene som holder ham fast. Hvis Den Mørkeste har funnet en måte å knekke Verdensøyet på til sitt bruk…»
Rand ønsket at lampene i rommet var tent. Kvelden krøp inn over Caemlyn, og ilden i ildstedet ga ikke fra seg nok lys. Han ville ikke ha noen skygger i rommet.
«Hva kan vi gjøre?» utbrøt Matt. «Hvorfor er vi så viktige? Hvorfor må vi dra til Pestlandet? Pestlandet!»
Moiraine hevet ikke stemmen, men den tvang seg inn på dem og fylte rommet. Stolen hennes ved ilden virket plutselig som en trone, og plutselig ville selv Morgase ha bleknet i hennes nærvær. «Én ting kan vi gjøre. Vi kan prøve. Det som virker tilfeldig, er ofte en del av Mønsteret. Tre tråder er knyttet sammen her, og hver bærer en advarseclass="underline" Øyet. Det kan ikke være tilfeldig, det er Mønsteret. Dere tre har ikke valgt selv, dere ble valgt av Mønsteret. Og dere er her, hvor faren er kjent. Dere kan gå til side og kanskje dømme verden til undergang. Dere kan flykte eller gjemme dere, men det vil ikke redde dere fra Mønsterets Nett. Eller dere kan prøve. Dere kan dra til Verdensøyet, tre ta’veren, tre midtpunkter i nettet. Dere kan oppsøke faren. La Mønsteret veve seg rundt dere, og kanskje dere kan redde verden fra Skyggen. Valget er deres. Jeg kan ikke tvinge dere.»
«Jeg drar,» sa Rand. Han prøvde å høres besluttsom ut. Hvor hardt han enn søkte etter tomheten lynte bildene gjennom hodet. Tam, gården, saueflokken på enga. Det hadde vært et godt liv, og egentlig hadde han aldri ønsket seg noe mer. Det var en trøst – en liten trøst –å høre Matt og Perrin si seg enig. De hørtes like tørre ut i munnen som ham.
«Jeg antar at det ikke er noe valg for Egwene og meg heller,» sa Nynaeve.
Moiraine nikket. «Dere er også en del av Mønsteret, begge to, på et vis. Kanskje ikke ta’veren – kanskje – men sterke likevel. Jeg har visst det siden vi var i Baerlon. Uten tvil vet Skyggerne det også nå. Og Ba’alzamon. Men dere har likevel like mye et valg som de unge mennene. Dere kan bli igjen her og fortsette til Tar Valon når resten av oss har dratt videre.»
«Bli igjen!» utbrøt Egwene. «La dere andre oppsøke faren mens vi gjemmer oss under sengeteppet? Kommer ikke på tale!» Hun møtte Aes Sedaiens blikk og trakk seg litt tilbake, men all trassen forsvant ikke. «Kommer ikke på tale,» mumlet hun sta.
«Det betyr vel at vi begge blir med dere.» Nynaeve hørtes oppgitt ut, men øynene lynte da hun la ticlass="underline" «Ennå trenger du urtene mine, Aes Sedai, hvis du ikke plutselig har fått noen evner jeg ikke vet om.» Det lå en utfordring i stemmen som Rand ikke forsto, men Aes Sedaien bare nikket og snudde seg til Oguren.
«Vel, Loial, sønn av Arent, sønn av Halan?»
Det rykket i øreduskene, og Loial åpnet munnen to ganger før han fikk sagt noe. «Vel. Den Grønne Mannen. Verdensøyet. Begge er nevnt i bøker, selvfølgelig, men jeg tror ikke at noen Ogurer har sett dem, ikke på lang tid. Jeg får vel… Men må det bli Veiene?» Moiraine nikket, og de lange øyebrynene seg ned til endene så vidt berørte kinnene. «Javel, da. Jeg får vel lede dere. Gamle Haman ville ha sagt at det ikke er mer enn jeg fortjener, siden jeg alltid er så bråsnar av meg.»
«Da har vi tatt våre valg,» sa Moiraine. «Og nå som de er tatt, må vi bestemme oss for hvordan vi skal gjennomføre dem.»
De la planer til langt på natt. Moiraine gjorde mesteparten, rådet av Loial når det gjaldt Veiene, men hun lyttet til forslag og spørsmål fra alle. Da mørket falt på, slo Lan seg sammen med dem, og han kom med sine kommentarer på sin langsomme, men jernharde måte. Nynaeve laget liste over forsyningene de trengte, og dyppet pennen i blekkhuset med stø hånd, til tross for måten hun satt og mumlet for seg selv på.
Rand ønsket han kunne være like saklig som Den Kloke. Han greide ikke å holde opp å gå frem og tilbake, som om han måtte brenne opp energi som sprengte seg på. Han visste at beslutningen var tatt, visste at det var det eneste han kunne gjøre med den kunnskapen han hadde, men han likte det ikke. Pestlandet. Shayol Ghul var et sted i Pestlandet, bak Askeslettene.
Han kunne se den samme bekymringen i Matts øyne, og den samme frykten han visste var i hans egne øyne. Matt satt med hendene foldet så knokene hvitnet. Hvis han løste dem, tenkte Rand, kom han i stedet til å gripe om dolken fra Shadar Logoth.
Det var ingen bekymring å se i Perrins ansikt, men noe verre: en maske av utmattelse og resignasjon. Perrin så ut som han hadde kjempet mot noe og tapt, og nå ventet på at det skulle gjøre slutt på ham. Men noen ganger…
«Vi gjør det vi må gjøre, Rand,» sa han. «Pestlandet…» Et øyeblikk lyste de gule øynene ivrig, som om de levde sitt eget liv adskilt fra den store smedlærlingen. «Det er mye bytte i Pestlandet,» hvisket han. Så grøsset han som om han nettopp hadde hørt hva han selv sa, og igjen så ansiktet oppgitt ut.
Og Egwene. Rand dro henne til side en gang, bort til ildstedet hvor de som satt rundt bordet og la planer ikke kunne høre noe. «Egwene, jeg…» Øynene hennes var som store mørke tjern han kunne synke i. Han svelget. «Det er meg Den Mørkeste vil ha tak i, Egwene. Meg og Matt og Perrin. Jeg bryr meg ikke om hva Moiraine Sedai sier. I morgen tidlig kan du og Nynaeve dra hjemover, eller mot Tar Valon eller hvor dere vil, og ingen vil prøve å stoppe dere. Ikke Trollokene, ikke Skyggerne, ikke noen så lenge du ikke er sammen med oss. Dra hjem, Egwene. Eller dra til Tar Valon. Men dra.»
Han ventet at hun skulle si at hun hadde like stor rett som ham til å dra hvor hun ville, at han ikke hadde noen rett til å bestemme over henne. Til hans overraskelse smilte hun og rørte ved kinnet hans.
«Tusen takk, Rand,» sa hun mykt. Han blunket og lukket munnen da hun fortsatte: «Men du vet at jeg ikke kan det. Moiraine Sedai fortalte oss hva Min så i Baerlon. Du skulle ha fortalt meg hvem Min var. Jeg trodde… Vel, Min sier at jeg også er en del av dette. Og Nynaeve. Kanskje jeg ikke er ta’veren» – hun snublet i ordet – «men det virker som om Mønsteret sender meg også til Verdensøyet. Det du er viklet inn i, er jeg også viklet inn i.»
«Men, Egwene –»
«Hvem er Elayne?»