Et øyeblikk stirret han på henne, før han simpelthen fortalte sannheten. «Hun er Datterarving til Andors trone.»
Det så ut som øynene hennes tok fyr. «Hvis du ikke kan være alvorlig lenger enn et øyeblikk, Rand al’Thor, vil jeg ikke snakke med deg.»
Vantro så han den stive ryggen hennes vende tilbake til bordet. Hun la albuene på bordet ved siden av Moiraine og lyttet til noe Vokteren sa. Jeg må snakke med Perrin, tenkte han. Han vet hvordan man skal takle kvinner.
Mester Gill kom inn flere ganger, først for å tenne lampene, så for selv å servere mat, og senere for å fortelle om det som skjedde utenfor. Hvitekapper voktet på vertshuset fra begge sider av gaten. Det hadde vært opptøyer ved portene til Den Indre Byen, og Dronningens Garde hadde arrestert menn med både hvite og røde hanekammer. En eller annen hadde forsøkt å skrible Dragens Hoggtann på ytterdøren, men var blitt sendt av gårde av Lamgwins støvel.
Verten viste ingen tegn til overraskelse over at Loial var sammen med dem. Han svarte på de få spørsmålene Moiraine stilte uten å prøve å få greie på planene, og hver gang han kom, banket han på døren og ventet til Lan åpnet, som om det ikke var hans vertshus og hans bibliotek. Etter det siste besøket ga Moiraine ham et pergamentstykke dekket av Nynaeves sirlige håndskrift.
«Det vil ikke bli lett på denne tiden av døgnet.» Han ristet på hodet mens han gransket listen. «Men jeg skal ordne det.»
Moiraine fant frem en liten, oljegarvet skinnpose. Den klirret da hun rakte den til ham etter løpesnorene. «Godt. Og se til at vi blir vekket før morgengry. Da vil de som vokter på oss, være minst oppmerksomme.»
«De skal få vokte på en tom eske, Aes Sedai,» smilte mester Gill.
Rand gjespet da han subbet ut av rommet sammen med de andre for å finne bad og senger. Da han skrubbet seg med en grov klut i den ene hånden og et stort, gult såpestykke i den andre, gled blikket over til krakken ved siden av Matts badekar. Den gylne sliretuppen til dolken fra Shadar Logoth stakk frem under Matts pent sammenbrettede jakke. Fra tid til annen kastet også Lan et blikk på den. Rand lurte på om det virkelig var så ufarlig å ha den i nærheten som Moiraine påsto.
«Tror du pappa noen gang vil tro på dette?» Matt lo og skrubbet ryggen med en langskaftet børste. «Jeg redde verden? Søstrene mine ville ikke vite om de skulle le eller gråte.»
Han hørtes ut som den gamle Matt. Rand ønsket han kunne glemme dolken.
Det var bekmørkt da han og Matt endelig kom seg opp til rommet under takskjegget, og stjernene var skjult av skyer. For første gang på lenge kledde Matt av seg før han gikk til sengs, men han puttet avslappet dolken under puten. Rand blåste ut lyset og krøp opp i sin egen seng. Han kunne føle det onde fra den andre sengen, ikke fra Matt, men fra under puten. Han bekymret seg fremdeles over det da søvnen kom.
Fra første stund visste han at det var en drøm, en av de drømmene som ikke fullt ut var en drøm. Han sto og stirret på tredøren med den mørke overflaten som var sprukken og flisete. Den kalde, rå luften var tung av lukten av forfall. Vann dryppet i det fjerne, og ekkoet klang hult nedover steingangene.
Fornekt ham. Fornekt ham, og makten hans bryter sammen.
Han lukket øynene og konsentrerte seg om Dronningens Velsignelse, om sengen sin, om seg selv sovende i sengen. Da han åpnet øynene, var døren fremdeles der. Ekkoet fra dryppene fulgte hjerteslagene som om pulsen hans slo takten for dem. Han lette etter flammen og det store intet, som Tam hadde lært ham, og fant en indre ro, men ingenting forandret seg utenfor ham. Sakte åpnet han døren og gikk inn.
Alt var som han husket det. Rommet var fremdeles som brent ut av levende stein. Høye buevinduer åpnet seg ut mot en balkong uten rekkverk. Metallampene glinset svart, men på en eller annen måte var de lyse som sølv, og flammene var for sterke til at man kunne se rett på dem. Ilden brølte, men ga ikke fra seg varme i det fryktelige ildstedet, og hver stein minnet fremdeles vagt om et forpint ansikt.
Bare én ting var annerledes. På den polerte bordplaten sto tre små figurer, tre grove mannsskikkelser uten ansiktstrekk, som om skulptøren hadde formet leiren i hastverk. Ved siden av den første sto en ulv, og de perfekte detaljene ble fremhevet av den primitive mannsskikkelsen. Den andre knuget en liten dolk, hvor et rødt punkt glitret på hjaltet. Den siste holdt et sverd. Hårene reiste seg på hodet hans, og han gikk nær nok til å se hegren i utsøkt detalj på det lille bladet.
Hodet rykket til i panikk, og han stirret rett inn i det eneste speilet som hang der. Speilbildet var fortsatt utydelig, men ikke så tåkete som før. Han kunne nesten skjelne sine egne trekk. Hvis han myste, kunne han nesten se hvem det var.
«Du har skjult deg for lenge for meg.»
Han hvirvlet rundt. Pusten rev i halsen. Et øyeblikk tidligere hadde han vært alene, men nå sto Ba’alzamon foran vinduene. Da han snakket, ble øynene og munnen erstattet av flammehuler.
«For lenge, men ikke så mye lenger.»
«Jeg fornekter deg,» sa Rand hest. «Jeg nekter deg all makt over meg. Jeg fornekter deg.»
Ba’alzamon lo, en dyp lyd som kom rullende fra flammene. «Tror du det er så lett? Men det har du jo alltid gjort. Hver gang vi har stått som dette, har du trodd du kunne fornekte meg.»
«Hva mener du med hver gang? Jeg fornekter deg!»
«Det gjør du alltid. Til å begynne med. Striden mellom oss har foregått utallige ganger før. Hver gang er ansiktet forskjellig, og navnet, men hver gang er det deg.»
«Jeg fornekter deg.» Det var en desperat hvisking.
«Hver gang setter du din ynkelige styrke mot min, og hver gang, til slutt, vet du hvem av oss som er herre. Alder etter Alder vil du knele for meg, eller dø med ønsket om fremdeles å ha styrke til å knele. Stakkars tosk, du kan aldri vinne over meg.»
«Løgner!» ropte han. «Alle Løgners Far. Alle Toskers Far, hvis ikke du kan finne på noe bedre enn dette. I den forrige Alderen, i Legendenes Alder, fant menn deg, og låste deg fast der du hører hjemme.»
Ba’alzamon lo igjen, skrall etter skrall av hånende latter, til Rand følte trang til å holde seg for ørene og stenge det ute. Han tvang hendene til å holde seg langs siden. Han hadde funnet det store intet, men likevel skalv hendene da latteren endelig ga seg.
«Din mark, du vet ingenting. Like uvitende som en bille under en stein, og like lett å knuse. Denne kampen er blitt kjempet siden skapelsens øyeblikk. Alltid tror menn det er en ny krig, men det er bare den samme oppdaget på ny. Men nå blåser tidens vinder inn en forandring. Forandring. Denne gangen vil det ikke bli noen tilbakeslag. Disse stolte Aes Sedaiene som tror de kan sette deg opp mot meg. Jeg vil kle dem i lenker og la dem løpe nakne for å utføre mine befalinger, eller jeg vil stue sjelene deres i Undergangens Avgrunn hvor de kan hyle til evig tid. Alle unntatt de som tjener meg. De skal bare stå et trinn under meg. Du kan velge å stå blant dem og se verden krype i støvet for dine føtter. Jeg tilbyr deg det enda en gang, en siste gang. Du kan stå over dem, over enhver makt og ethvert herredømme unntatt mitt. Det har vært tider da du gjorde det valget, tider du levde lenge nok til å kjenne din egen makt.»
Fornekt ham! Rand grep tak i det han kunne fornekte. «Ingen Aes Sedaier tjener deg. En ny løgn!»
«Er det det de har fortalt deg? For to tusen år siden tok jeg Trollokene mine med meg tvers over hele verden, og selv blant Aes Sedaiene fant jeg dem som kjente motløshet, som visste at verden ikke kunne stå imot Shai’tan. I to tusen år har Den Svarte Ajah levd usett i skyggene sammen med de andre. Kanskje til og med blant dem som påstår at de hjelper deg.»
Rand ristet på hodet. Han forsøkte å riste bort tvilen som steg i ham, all tvilen han hadde hatt om Moiraine, om hva Aes Sedaien ville med ham, hva hun hadde planlagt for ham. «Hva er det du vil med meg?» ropte han. Fornekt ham! Må Lyset hjelpe meg å fornekte ham!