«Knel!» Ba’alzamon pekte på gulvet foran føttene sine. «Knel, og anerkjenn meg som din herre. Før eller senere vil du knele. Enten blir du min, eller du vil dø.»
Ekkoet av det siste ordet gjallet gjennom rommet, ble kastet tilbake og fordoblet og fordoblet seg igjen, til Rand løftet armene som for å beskytte hodet mot et slag. Han vaklet bakover til han støtte mot bordet, og ropte for å overdøve lyden i ørene. «Neeeeeeiiiiii!»
Idet han ropte, snurret han rundt og feide figurene ned på gulvet. Noe stakk ham i hånden, men han brydde seg ikke om det og trampet leiren til formløse flekker under føttene. Men da skriket svant hen, var ekkoet fremdeles der og økte i styrke:
dø-dø-dø-dø-dø-Dø-Dø-Dø-Dø-Dø-DØ-DØ-DØ-DØ-DØ-DØ
Lyden dro i ham som en malstrøm og sugde ham inn, og rev det store intet i filler. Lyset ble svakere, og synsfeltet smalnet av til en tunnel hvor Ba’alzamon raget opp i enden av den, i den siste flekken med lys. Synsfeltet krympet til en håndflate, en negl, ingenting. Han ble hvirvlet rundt og rundt av ekkoet, ned i mørke og død.
Han våknet av at han deiset i gulvet, mens han ennå kjempet for å svømme opp og ut av mørket. Rommet var mørkt, men ikke så mørkt som dette. Desperat prøvde han å konsentrere seg om flammen, å slynge frykten inn i den, men roen i det store intet unnvek ham. Det dirret i armer og bein, men han holdt fast ved bildet av flammen til blodet sluttet å banke i ørene.
Matt kastet og vred seg i sengen og stønnet i søvne. «… fornekter deg, fornekter deg, fornekter deg…» Det svant hen i uforståelig mumling.
Rand rakte ut hånden for å riste ham våken, og ved den første berøringen satte Matt seg opp med et halvkvalt grynt. En stund stirret han vilt rundt seg. Så trakk han pusten dypt og skjelvende og la hodet i hendene. Brått vred han seg rundt og rotet under puten, så sank han tilbake og knuget dolken mot brystet med begge hender. Da han snudde seg mot Rand, lå ansiktet i skygge. «Han er tilbake, Rand.»
«Jeg vet det.»
Matt nikket. «Det var disse tre figurene …»
«Jeg så dem også.»
«Han vet hvem jeg er, Rand. Jeg plukket opp den med dolken, og han sa: ’Så det er den som er deg!’ Og da jeg så nærmere på figuren, hadde den mitt ansikt. Mitt ansikt, Rand! Det så ut som kjøtt og blod. Det kjentes som kjøtt og blod. Lyset hjelpe meg, jeg kunne kjenne min egen hånd rundt meg, som om jeg var figuren.»
Rand var stille en stund. «Du må fortsette å fornekte ham, Matt.»
«Jeg gjorde det, og han lo. Han snakket hele tiden om en evig krig, og sa at vi hadde møtt hverandre tusen ganger før, og… Lys, Rand, Den Mørkeste vet hvem jeg er.»
«Han sa det samme til meg. Jeg tror ikke han vet det,» la han sakte til. «Jeg tror ikke han vet hvem av oss som …» Hvem av oss som hva?
Da han reiste seg opp, stakk det smertefullt i hånden. Han kom seg bort til bordet og greide å tenne lyset etter tre forsøk. Så rakte han ut den åpne hånden mot lyset. En tykk, mørk tresplint, glatt og polert på den ene siden, var presset inn i håndflaten. Han stirret på den uten å puste. Plutselig stønnet han, og fomlende av hastverk begynte han å nappe i splinten.
«Hva er i veien?» spurte Matt.
«Ingenting.»
Til slutt fikk han tak, og med et rykk dro han den ut. Med et grynt av avsky slapp han den, men gryntet satte seg fast i halsen. Så snart splinten var ute av fingrene hans, forsvant den sporløst.
Men det var fremdeles et sår i hånden, og det blødde. Det var vann i steinkrukken; han fylte vaskevannsfatet, og hendene skalv så han sølte vann på bordet. I en fart vasket han hendene og gned håndflaten til tommelen tilførte mer blod; så vasket han dem igjen. Han var skrekkslagen ved tanken på at selv en ørliten flis skulle sitte igjen i kjøttet.
«Lys,» sa Matt, «han fikk meg også til å føle meg skitten.» Men han fortsatte å ligge med dolken knuget i begge hendene.
«Ja,» sa Rand. «Skitten.» Han famlet etter et håndkle fra stabelen ved siden av vaskevannsfatet. Det banket på døren, og han kvakk til. Det banket igjen. «Ja?» sa han.
Moiraine stakk hodet inn i rommet. «Dere er våkne allerede. Godt. Kle dere raskt og kom ned. Vi må komme oss av gårde før det gryr.»
«Nå?» stønnet Matt. «Vi har ikke sovet en time engang.»
«En time?» sa hun. «Dere har sovet i fire. Vær raske, vi har ikke mye tid på oss.»
Rand og Matt så forvirret på hverandre. Han kunne tydelig huske hvert sekund av drømmen. Den hadde begynt da han lukket øynene, og hadde bare vart i noen minutter.
Moiraine måtte ha sett noe i blikkene. Hun stirret gjennomtrengende på dem og kom helt inn i rommet. «Hva har skjedd? Drømmene?»
«Han vet hvem jeg er,» sa Matt. «Den Mørkeste kjenner ansiktet mitt.»
Uten et ord løftet Rand hånden og viste henne håndflaten. Selv i det svake skinnet fra det ene vokslyset kunne blodet sees tydelig.
Aes Sedaien kom bort til ham, grep den oppstrakte hånden og dekket såret med tommelen sin. Kulden trengte helt inn til beinet, det var så kaldt at han fikk krampe i fingrene, og måtte kjempe for å holde hånden åpen. Da hun tok bort hånden, forsvant kulden også.
Forbløffet snudde han hånden og strøk bort den lille blodflekken. Såret var ikke lenger der. Langsomt så han opp og møtte blikket til Aes Sedaien.
«Vær rask,» sa hun lavt. «Vi har dårlig tid.»
Han visste at hun ikke lenger snakket om tiden til de skulle dra.
KAPITTEL 44
Mørket over Veiene
I mørket rett før morgengry hadde Rand fulgt Moiraine ned til bakgangen hvor mester Gill og de andre ventet. Nynaeve og Egwene var like nervøse som Loial, og Perrin nesten like rolig som Vokteren. Matt holdt seg i hælene på Rand, som om han var redd for å være alene bare et øyeblikk, eller å være bare noen fot unna. Kokka og hjelperne hennes rettet seg opp og stirret på følget som passerte dem i stillhet. Kjøkkenet var allerede opplyst og varmt av forberedelsene til frokosten. Det var ikke vanlig at vertshusets gjester var i full vigør så tidlig på morgenkvisten. Mester Gill forsøkte å berolige dem, men kokka bare snøftet og klasket deigen hardt i bordet. Før Rand hadde nådd døren til stalltunet, var de i gang igjen med å kna deig og smøre bakeplater.
Utenfor var natten fremdeles bekmørk. For Rand var alle de andre mørkere enn skygger. Blindt fulgte han verten og Lan mens han håpet at mester Gill kjente sitt eget stalltun så godt at han kunne få dem over uten at noen brakk beinet. Loial snublet mer enn én gang.
«Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan ha i hvert fall ett lys?» murret Oguren. «I lønnhagen løper vi ikke rundt i mørket. Jeg er en Ogur, ikke en katt.» Rand så for seg hvordan Loials hårete ører rykket irritert.
Plutselig ruvet stallen i natten, en truende masse helt til stalldørene åpnet seg knirkende og en smal lysstripe fløt ut på tunet. Verten åpnet den bare nok til at én og én kunne slippe inn om gangen, og dro den så raskt igjen bak Perrin at den nesten snittet hælene hans. Rand blunket mot det plutselige lyset.
Stalldrengene ble ikke overrasket over at de dukket opp, slik kokka var blitt. Hestene var salet opp og sto og ventet. En overlegen Mandarb overså alle andre enn Lan, men Aldieb strakte ut mulen for å snuse mot Moiraines hånd. Det sto en pakkhest der, overlesset med vidjekurver, og et stort ridedyr med buskete hovskjegg til Loial. Hesten var høyere enn selv Vokterens hingst, og så kraftig nok ut til å kunne trekke en fullastet høyvogn alene, men sammenlignet med Oguren virket den som en ponni.
Loial mønstret hesten og mumlet tvilende: «Mine egne føtter har alltid vært gode nok.»
Mester Gill vinket på Rand. Verten lånte ham en rødbrun hest med nesten samme farge som håret hans. Den var høy og bred over bringen, men Rand var glad for å se at den ikke hadde den samme fyrige gangen som Sky hadde hatt. Mester Gill sa han het Røde.