«Du kunne gå helt rundt den, og du ville ikke se en ting på den andre siden. Men jeg ville ikke råde deg til det. Bøkene forklarer ikke særlig tydelig hva som ligger bak Veiportene. Jeg tror du kunne gå deg vill der og aldri finne veien ut igjen.»
Rand ristet på hodet og prøvde å konsentrere seg om selve Veiporten og ikke det som lå bak den, men det var like forvirrende på sin måte. Hvis det hadde vært noe annet å se på i mørket ved siden av Veiporten, ville han ha sett på det. Moiraine og de andre i kjelleren var tydelige nok gjennom den sotsvertede dunkelheten, men de beveget seg som i en drøm. Selv et blunk med øyet syntes å være en veloverveid og overdreven gest. Matt tok seg frem til Veiporten som om han vasset i en usynlig grøt, og beina så ut som de svømte fremover.
«Hjulet dreier fortere i Veiene,» forklarte Loial. Han så på mørket som omga dem, og hodet sank ned mellom skuldrene. «Det er ingen som vet mer enn bruddstykker om dette nå. Jeg er redd jeg ikke har greie på Veiene, Rand.»
«Den Mørkeste,» sa Lan, «kan ikke bli overvunnet uten at man tar sjanser. Men for øyeblikket er vi i live, og foran oss ligger håpet om å forbli i live. Ikke gi opp før du har tapt, Ogur.»
«Du ville ikke snakke så tillitsfullt hvis du noensinne hadde vært i Veiene.» Den vanlige fjerne tordenen i Loials stemme var dempet. Han stirret på mørket som om han så ting der. «Jeg har heller aldri før vært her, men jeg har sett Ogurer som har gått gjennom en Veiport og kommet ut igjen. Du ville ikke snakket slik om du hadde gjort det.»
Matt trådte gjennom porten og fant tilbake til sin normale fart. Et øyeblikk stirret han på det tilsynelatende endeløse mørket; så løp han mot dem med lykten vippende i enden av stangen. Hesten kom løpende etter, og sendte ham nesten på alle fire. Én etter én kom de andre igjennom, Perrin og Egwene og Nynaeve, og alle tre stoppet i lamslått taushet før de skyndte seg bort til de andre. Med hver lykt ble lyskretsen større, men ikke så mye som den burde ha blitt. Det var som om mørket tetnet til av mer lys, som om det kjempet for ikke å bli redusert.
Dette var ikke en tankegang Rand ønsket å følge. Det var ille nok bare å være der, om man ikke skulle gi mørket en egen vilje. Men det var som om alle følte seg knuget. Det var ingen tørre kommentarer fra Matt her, og Egwene så ut som hun kunne ønske å tenke nøyere over om hun likevel skulle bli med dem. I taushet betraktet de alle Veiporten, det siste vinduet til den verden de kjente.
Til slutt var Moiraine alene igjen i kjelleren, som var svakt opplyst av lykten hun hadde med. Aes Sedaien beveget seg fremdeles på den drømmeaktige måten. Hånden hennes gled mot Avendesora-bladet. Det var plassert lavere i steinmønsteret på denne siden, så Rand, akkurat på samme sted som hun hadde plassert det på den andre siden. Hun løsnet det og la det tilbake på det opprinnelige stedet. Han lurte plutselig på om bladet på den andre siden også var blitt flyttet på.
Aes Sedaien kom igjennom mens hun ledet Aldieb i tau. Sakte, sakte begynte steindørene å lukke seg bak henne. Hun kom for å slutte seg sammen med dem, mens lyset fra lykten hennes forsvant fra portene før de var lukket. Mørket oppslukte det smale utsynet mot kjelleren. I det dempede lyset fra lyktene var de omgitt av totalt mørke.
Plutselig virket det som om lyktene var det eneste lyset som var igjen i verden. Rand oppdaget at han satt inneklemt skulder ved skulder mellom Perrin og Egwene. Egwene så på ham med store øyne og presset seg tettere inntil ham, og Perrin trakk seg ikke unna for å gi ham mer plass. Nå da hele verden var oppslukt av mørket, var det noe beroligende ved å komme nær et annet menneske. Selv hestene syntes å føle at Veiene presset dem inn i en tettere og tettere klynge.
På overflaten virket Moiraine og Lan ubekymret da de svingte seg opp i salen. Aes Sedaien lente seg frem og hvilte armene mot staven som lå tvers over den høye salknappen. «Vi må komme oss videre, Loial.»
Loial skvatt til og nikket ivrig. «Ja. Ja, Aes Sedai, du har rett. Ikke et øyeblikk lenger enn nødvendig.» Han pekte på en bred, hvit stripe som strakte seg under føttene deres, og Rand trådte raskt bort fra den. Alle fra Tvillingelvene gjorde det. Rand tenkte at underlaget måtte ha vært jevnt en gang, men det jevne var arrete nå, som om steinene hadde hatt kopper. Den hvite linjen var brutt flere steder. «Denne fører fra Veiporten til vår første ledestein. Derfra …» Loial kikket seg nervøst omkring, så karet han seg opp på hesten uten noe av den uviljen han tidligere hadde vist. Hesten bar den største salen lederen for stalldrengene hadde funnet, men Loial fylte den fra salknappen til baksvissen. Føttene rakk nesten ned til knærne på dyret. «Ikke et øyeblikk lenger enn nødvendig,» mumlet han. Motvillig klatret de andre i salen.
Moiraine og Lan red på hver sin side av Oguren, og fulgte den hvite stripen gjennom mørket. Bak dem flokket de andre seg sammen så tett som mulig. Lyktene som gynget opp og ned over hodene deres, kunne ha lyst opp et hus, men her stoppet lyset ti fot unna som om det møtte en svart vegg. Det knirket i saler, og hestesko slo mot stein, men det virket ikke som lydene nådde lenger enn til utkanten av lyset.
Rands hånd gled hele tiden mot sverdet. Ikke det at han trodde det var noe der ute som han kunne bruke sverdet til å beskytte seg mot. Det virket ikke engang som om det var noen steder der ute for noen ting. Boblen av lys rundt dem kunne like gjerne vært en hule omgitt av stein, en hule uten utgang. Hestene kunne like gjerne ha travet på en tredemølle. Han grep sverdhjaltet som om presset fra hånden kunne presse bort steinene han følte tynge ham ned. Når han rørte ved sverdet, kunne han huske Tams lærdom. Et øyeblikk kunne han finne roen i det store intet. Men tyngden vendte alltid tilbake og presset sammen det store intet til det bare ble en hule i tankene hans, og han måtte begynne på nytt; igjen måtte han røre ved Tams sverd for å huske.
Det var en lettelse å se at noe forandret seg, selv om det bare var en høy steinplate som sto oppreist i mørket foran dem. Den brede hvite linjen endte ved foten av steinen. Bølgende kurver av metall var innfelt i den brede overflaten, og de vakre linjene minnet Rand vagt om vinranker og løv. Både stein og metall var misfarget av arrlignende merker.
«Ledesteinen,» sa Loial. Han lente seg ut over salen og så med rynket panne på de flytende metallinjene.
«Det er Ogurenes skrift,» sa Moiraine, «men så ødelagt at jeg nesten ikke kan lese det.»
«Det kan nesten ikke jeg heller,» sa Loial, «men nok til å vite at vi skal denne veien.» Han vendte hesten bort fra ledesteinen.
Den ytterste lyskretsen fanget opp flere steinarbeider, som viste broer med murer av stein som buet seg inn i mørket, og svakt skrånende ramper uten rekkverk som bølget opp og ned. Gelendre i brysthøyde strakte seg mellom broene og rampene, som om det å falle der kunne være farlig under enhver omstendighet. Gelendrene besto av alminnelige hvite steiner i enkle buer og rundinger som var satt sammen til innviklede mønstre. Noe ved det hele virket nesten kjent for Rand, men han visste det måtte være fantasien som famlet etter noe kjent i en verden hvor alt var fremmed.
Ved foten av en bro stanset Loial for å lese den ene linjen på den smale steinstøtten der. Han nikket og red opp på broen. «Dette er den første broen langs ruten vår,» sa han over skulderen.
Rand lurte på hva som holdt broen oppe. Det knaste under hestehovene som om hvert steg løsnet små steinbiter. Alt han kunne se, var dekket av hull, noen som små nålestikk, andre som grunne kratere med grove kanter. Det var som om det hadde regnet syre, eller som om steinene råtnet. Det var sprekker og hull i rekkverket også. Noen steder manglet det så mye som en favn. For alt han visste, kunne broen være massiv stein helt til jordens indre, men det han så, fikk ham til å håpe at den ville bli stående så lenge at de rakk over til den andre enden. Hvor nå det måtte være.