Loial gransket Ledesteinen en stund; så satte han seg ned med beina i kors og gned med hånden over den støvete, arrete steinen. «En gang vokste det forskjellige ting på Øyene,» sa han trist. «Alle bøkene forteller om det. Det var grønt gress hvor man kunne sove som i den mykeste seng. Frukttrærne kunne krydre maten din med et eple eller en pære eller en glassfrukt, som var søte og saftige og friske uansett hvilken årstid det var utenfor.»
«Ikke noe å jakte på,» knurret Perrin, og virket overrasket over at han hadde sagt noe.
Egwene rakte Loial en kopp te. Han sto og holdt den uten å drikke mens han stirret som om han kunne se frukttrærne på bunnen av koppen.
«Har du ikke tenkt å sette ut vern?» spurte Nynaeve Moiraine. «Det må da finnes verre ting enn rotter her. Selv om jeg ikke har sett noe, kan jeg likevel føle det.»
Aes Sedaien gned fingrene mot håndflatene med et uttrykk av vemmelse. «Du føler smitten, råttenskapen i Kraften som laget Veiene. Jeg vil ikke bruke Den Ene Kraften i Veiene hvis jeg ikke må. Smitten er så sterk at den nok vil ødelegge alt jeg prøver å gjøre.»
Dette fikk alle til å bli like stille som Loial. Lan satte seg ned og gikk systematisk løs på maten, som om han fôret et bål med ved og maten var mindre viktig enn at kroppen fikk nye krefter. Moiraine tok også godt for seg, og spiste så pyntelig som om de ikke satt rett på et steinete underlag bokstavelig talt midt i ingenmannsland. Rand pirket bare i maten. Den lille flammen i oljebrenneren ga bare fra seg nok varme til å koke vann, men han satt sammenkrøpet ved siden av den som om han kunne suge til seg varme. Skuldrene streifet borti Matt og Perrin. De laget en tett ring rundt brenneren. Matt hadde glemt at han holdt brødet og kjøttet og osten i hendene, og Perrin satte blikktallerkenen ned etter noen få biter. Stemningen ble mer og mer dyster. Alle så ned for ikke å se på mørket rundt seg.
Moiraine gransket dem mens hun spiste. Til slutt satte hun tallerkenen fra seg og tørket munnen med en serviett. «Jeg kan fortelle dere en oppmuntrende nyhet. Jeg tror ikke Thom Merrilin er død.»
Rand så skarpt på henne. «Men … Skyggeren …»
«Matt fortalte meg hva som skjedde i Hvitebro,» sa Aes Sedaien. «Folk der nevnte en barde, men de sa ikke noe om at han var død. Jeg tror de ville gjort det hvis barden var blitt drept. Hvitebro er ikke så stor at de ville betrakte en barde som ubetydelig. Og Thom er en del av Mønsteret som vever seg rundt dere tre. En altfor viktig del, tror jeg, til å bli satt utenfor allerede nå.»
Altfor viktig? tenkte Rand. Hvordan kunne Moiraine vite… ? «Min? Så hun noe som gjaldt Thom?»
«Hun så en hel del,» sa Moiraine tørt. «Som gjaldt dere alle. Jeg skulle ønske jeg forsto halvparten av det hun så, men hun gjør det ikke selv engang. Gamle murer faller. Men om Mins evner er gamle eller nye, ser hun det som er sant og riktig. Skjebnene deres er knyttet sammen. Thom Merrilins også.»
Nynaeve snøftet avvisende og skjenket en ny kopp te til seg selv.
«Jeg forstår ikke hvordan hun kan ha sett noe om noen av oss,» sa Matt med et smil. «Hvis jeg husker riktig, så hun på Rand mesteparten av tiden.»
Egwene hevet et øyebryn. «Åh? Det fortalte du ikke til meg, Moiraine Sedai.»
Rand kastet et blikk på henne. Hun så ikke på ham, men stemmen var for omhyggelig nøytral. «Jeg snakket med henne en gang,» sa han. «Hun går i gutteklær, og håret hennes er like kort som mitt.»
«Du snakket med henne. En gang.» Egwene nikket sakte. Hun løftet koppen til leppene uten å se på ham.
«Min var bare en jente som arbeidet på vertshuset i Baerlon,» sa Perrin. «Ikke som Aram.»
Egwene hostet opp teen. «Altfor varm,» mumlet hun.
«Hvem er Aram?» spurte Rand. Perrin skjulte seg bak koppen og smilte, omtrent som Matt pleide å gjøre i gamle dager når han pønsket på et pek.
«En av Det Vandrende Folket,» sa Egwene henslengt, med røde flekker på kinnene.
«En av Det Vandrende Folket,» sa Perrin uanfektet. «Han danser. Som en fugl. Var det ikke det du sa, Egwene? Det var som å fly sammen med en fugl.»
Egwene satte koppen rolig fra seg. «Jeg vet ikke om andre er trette, men jeg har i hvert fall tenkt å legge meg.»
Da hun rullet seg inn i teppene sine, lente Perrin seg frem og dultet Rand i ribbeina. Han blunket. Rand smilte tilbake. Brenne meg om jeg ikke kom best ut av det til en forandring. Jeg skulle ønske jeg visste like mye om kvinner som Perrin.
«Rand,» sa Matt lurt, «kanskje du burde fortelle Egwene om Elsi, datteren til bonden Bredsmil?» Egwene løftet hodet og stirret først på Matt, så på ham.
Han reiste seg raskt for å hente sine egne tepper. «Det passer bra å sove litt nå.»
Alle emondsmarkingene begynte å lete etter teppene sine, og det samme gjorde Loial. Moiraine satt og nippet til teen. Lan også. Vokteren så ikke ut som han hadde tenkt å sove, og heller ikke som han trengte søvn.
Selv da de hadde tullet seg inn for å sove, hadde ingen lyst til å ligge langt vekk fra de andre. De laget en liten ring av teppekledde hauger rundt brenneren, slik at de nesten kom borti hverandre.
«Rand,» hvisket Matt, «var det noe mellom deg og Min? Det var så vidt jeg fikk tatt en kikk på henne. Hun var pen, men hun må være nesten like gammel som Nynaeve.»
«Hva med Elsi?» la Perrin til fra den andre siden av ham. «Var hun pen?»
«Blod og aske,» mumlet han, «kan jeg ikke engang snakke med en jente? Dere to er like ille som Egwene.»
«Som Den Kloke ville sagt,» sa Matt ertende. «Pass munnen din. Vel, hvis du ikke vil snakke om det, har jeg tenkt å få meg litt søvn.»
«Godt,» murret Rand. «Det er det eneste fornuftige du har sagt.»
Men søvnen innfant seg ikke så lett. Steinunderlaget var hardt uansett hvordan Rand lå, og han kjente gropene gjennom teppet. Han klarte ikke å forestille seg at han var andre steder enn i Veiene, som var laget av mennene som hadde ødelagt verden og var smittet av Den Mørkeste. Han så hele tiden for seg den ødelagte broen og den mørke tomheten under den.
Da han snudde seg over på siden, så han at Matt stirret på ham, egentlig stirret gjennom ham. Ertingen var glemt nå da mørket rundt dem spøkte i tankene. Han rullet seg over på den andre siden og så at Perrin også lå med åpne øyne. Perrin så mindre redd ut enn Matt, men han holdt hendene på brystet og tvinnet bekymret tomlene.
Moiraine tok en runde blant dem, la seg på kne ved hodet til hver enkelt og bøyde seg ned og snakket dempet til dem. Rand kunne ikke høre hva hun sa til Perrin, men det fikk tomlene til å bli rolige. Da hun bøyde seg over Rand og ansiktet nesten rørte ved hans, sa hun lavt og beroligende: «Selv her beskytter din skjebne deg. Ikke engang Den Mørkeste kan forandre Mønsteret fullstendig. Du er i sikkerhet for ham så lenge jeg er i nærheten. Drømmene dine er trygge. De er trygge ennå en stund.»
Da hun flyttet seg fra ham til Matt, undret han seg på om hun trodde det var så enkelt, at hun bare kunne si det var trygt, så ville han tro det. Men på en eller annen måte følte han seg trygg – tryggere i det minste. Mens han tenkte dette, gled han inn i søvnen og drømte ikke.
Lan vekket dem. Rand lurte på om Vokteren hadde sovet. Han så ikke trøtt ut, iallfall virket han mer opplagt enn de som hadde ligget noen timer på de harde steinene. Moiraine ga dem tid nok til å lage te, men bare en kopp til hver. De spiste frokost i salen, og Vokteren og Loial førte an. Det var samme måltid som før: brød og kjøtt og ost. Rand tenkte at det var lett å bli lei av brød og kjøtt og ost.
Ikke lenge etter at den siste smulen var slikket av fingeren, sa Lan rolig: «Noen følger etter oss. Eller noe.» De var midt på en bro, og begynnelsen og slutten på broen var skjult av mørket.