Han visste at han ikke kunne holde buestrengen spent lenge. Han hadde laget den selv, og Tam var en av de få andre i distriktet som kunne spenne den helt opp til kinnet. Han lette etter noe som kunne få tankene bort fra den svarte rytteren. Omgitt av skog og med kappene flagrende i vinden var det ikke lett.
«Far,» sa han til slutt, «jeg forstår ikke hvorfor Rådet måtte spørre ut Padan Fain.» Med en kraftanstrengelse flyttet han blikket bort fra skogen og så over Bela mot Tam. «Det virker på meg som om avgjørelsen deres kunne blitt tatt med det samme. Borgermesteren skremte halvveis vettet av alle med dette snakket om Aes Sedaier og uekte Drager her i Tvillingelvene.»
«Folk kan være rare, Rand. Selv de beste er det. Ta Haral Luhhan. Mester Luhhan er en sterk mann, og modig, men han tåler ikke å se et dyr bli slaktet. Blir hvit som et laken.»
«Hva har det å gjøre med noe som helst? Alle vet at mester Luhhan ikke tåler å se blod, og bortsett fra Copliner og Congarer er det ingen som bryr seg om det.»
«Bare dette, gutt. Folk tenker eller oppfører seg ikke alltid som du tror. Landsbyboerne der bak… la hagl slå avlingen deres ned i sølen, la vinden rive av hvert tak i distriktet, og la ulvene glefse i seg halvparten av husdyrene, så ruller de opp skjorteermene og begynner på nytt. Men gi dem et hint om Aes Sedaier og en uekte Drage i Gealdan, så begynner de snart å tenke at Gealdan ikke er så langt fra den andre siden av Skyggeskogen, og en rett linje fra Tar Valon til Gealdan ville ikke gå særlig langt øst for oss. Som om ikke Aes Sedaier heller ville ta veien om Caemlyn og Lugard enn å reise utenom allfarvei. Og før neste morgen ville hele landsbyen vært sikker på at krigen var på vei mot oss. Det ville ta uker å sette en stopper for det. Det skulle blitt litt av en Bel Tine-feiring. Så Bran ga dem ideen før de kunne pønske den ut selv.
De har sett at Rådet har overveid problemet, og nå vil de høre hva vi har besluttet. De valgte oss til Landsbyrådet fordi de stoler på at vi kan tenke gjennom ting og komme frem til en løsning som gagner alle. De stoler på våre vurderinger. Selv Cenns, noe som ikke levner mye ære til resten av oss, antar jeg. De vil i hvert fall få høre at det ikke er noe å engste seg for, og de kommer til å tro det. De kunne nok ha kommet frem til samme konklusjon selv, men på denne måten vil vi ikke få ødelagt festivalen, og ingen trenger å engste seg i ukevis for noe som aldri vil skje. Og skulle det mot all formodning skje … vel, så vil patruljene advare oss tidsnok til at vi kan gjøre alt som står i vår makt. Men jeg tror oppriktig at det ikke vil skje.»
Rand blåste opp kinnene. Det var visst vanskeligere å sitte i Rådet enn han hadde trodd. Kjerra knirket videre langs Steinbruddsveien.
«Var det noen andre enn Perrin som så denne fremmede rytteren?» spurte Tam.
«Matt så ham også, men –» Rand så med ett overrasket ut, så stirret han på faren over ryggen til Bela. «Du tror meg? Jeg må tilbake. Jeg må fortelle dem det.» Tams rop stoppet ham idet han snudde seg for å løpe tilbake til landsbyen.
«Stopp, gutt, stopp! Tror du jeg ventet så lenge med å si noe uten grunn?»
Motvillig holdt Rand seg ved siden av kjerra, som fremdeles knirket seg videre bak den tålmodige Bela. «Hva fikk deg til å forandre mening? Hvorfor kan jeg ikke fortelle det til de andre?»
«De vil tidsnok få vite det. Perrin, i hvert fall. Matt er jeg ikke sikker på. Vi må få gitt beskjed til gårdene så godt det lar seg gjøre. Om en time vil alle over seksten i Emondsmark, i det minste de som har ansvar, vite at det lusker en fremmed omkring, og sikkert ikke av den sorten man ville invitere til festivalen. Vinteren har vært ille nok om ikke dette skal skremme de yngste.»
«Festivalen?» sa Rand. «Hvis du hadde sett ham, ville du ikke ønsket ham nærmere enn ti fjerdinger. Kanskje hundre fjerdinger.»
«Kanskje det,» sa Tam rolig. «Han kan være en flyktning fra bråket i Gealdan, eller kanskje en tyv som tror at det er mer å hente her enn i Baerlon eller i ferjeleiet ved Taren. Men uansett, folk her eier ikke så mye at de har råd til å få det stjålet. Hvis mannen forsøker å unnslippe krigen … vel, det er tross alt ingen unnskyldning for å skremme folk. Så snart vaktstyrken er sendt ut, vil den enten finne ham eller skremme ham bort.»
«jeg håper de skremmer ham bort. Men hvorfor tror du meg nå, når du ikke gjorde det i morges?»
«Da måtte jeg stole på mine egne øyne, gutt, og jeg så ikke noe.» Tam ristet på det gråsprengte hodet. «Det later til at bare unge menn ser denne karen. Da Haral Luhhan nevnte at Perrin skvatt av skygger, kom alt sammen frem. Evan Thanes eldste gutt så ham, og det gjorde også Samel Crawes gutt, Bandry. Vel, når fire av dere sier dere har sett noe – og alle sammen er skikkelige gutter – begynner vi å tro det er noe der, enten vi ser det eller ikke. Alle unntatt Cenn, selvfølgelig. Det er iallfall derfor vi er på vei hjem. Med oss to borte kan den fremmede gjøre hva han vil der. Hadde det ikke vært for festivalen, ville jeg heller ikke forlatt gården i morgen. Men vi kan ikke gjøre oss selv til fanger i våre egne hjem bare fordi denne karen sniker omkring.»
«jeg visste ikke om Ban eller Lem,» sa Rand. «Vi andre hadde tenkt å snakke med borgermesteren i morgen, men vi var bekymret for at han ikke ville tro oss.»
«Grå hår betyr ikke at hjernen har størknet,» sa Tam tørt. «Så hold utkikk. Kanskje jeg også får se ham hvis han viser seg igjen.»
Rand forberedte seg på å gjøre akkurat det. Han var forundret over at skrittene kjentes lettere. Knutene var borte fra skuldrene. Han var fremdeles redd, men det var ikke så ille som det hadde vært. Tam og han var like alene på Steinbruddsveien som de hadde vært om morgenen, men på et vis føltes det som om hele landsbyen var med dem. Det gjorde stor forskjell at andre visste og trodde. Det var ingenting den svartkledde rytteren kunne finne på som ikke folket ved Emondsmark kunne ordne opp i sammen.
KAPITTEL 5
Vinternatt
Solen sto halvveis nede fra middagshøyden da kjerra nådde frem til gården. Våningshuset var ikke stort, ikke på langt nær så stort som noen av de våningshusene som este utover lenger øst. Det var boliger som med årene hadde vokst seg store nok til å huse hele familier. Ved Tvillingelvene medførte det ofte tre eller fire generasjoner under samme tak, iberegnet tanter, onkler, kusiner, fettere, nieser og nevøer. Tam og Rand ble regnet som underlige, ikke bare fordi de bodde alene, men også fordi de dyrket jorden i Vestskog.
Her lå de fleste rommene i første etasje, i en ryddig firkant uten fløyer eller tilbygg. To soverom og et kvistværelse var innredet oppunder det spisse halmtaket. Vinterstormene hadde vasket hvitkalken av de solide treveggene, men huset var i god stand, takhalmen var nøye lagt, og dører og vinduslemmer var godt hengslet og sluttet tett til.
Våningshuset, uthuset og steinkveet til sauene formet hjørnene i en trekant rundt gårdstunet, hvor noen høner hadde våget seg ut for å hakke i den kalde jorden. Et åpent skur til saueklippingen og et steintrau sto ved siden av sauekveet. Like ved åkeren mellom gårdstunet og skogen ruvet gjæringsskuret for tobakk. Det var høyt og kjegleformet med tette vegger. Få av bøndene i Tvillingelvene kunne greie seg uten å selge bomull og tobakk til de omreisende kjøpmennene.
Da Rand gløttet inn i steinkveet, kikket bukken med de kraftige hornene opp på ham, men flesteparten av de svartfjesete sauene forble rolig liggende eller sto med hodet ned i trauet. Ulla var tykk og krøllete, men det var fremdeles for kaldt til å klippe dem.
«Jeg tror ikke mannen med den svarte kappen har vært her,» ropte Rand til faren, som gikk langsomt rundt huset mens han holdt spydet løftet og gransket grunnen nøye. «Sauene ville ikke vært så rolige om den fyren hadde vært her.»