Matt nappet en pil fra koggeret, og før noen kunne stoppe ham hadde han skutt den ut i mørket bak dem.
«Jeg visste jeg ikke skulle ha gjort dette,» mumlet Loial. «Man skal aldri ha noe å gjøre med en Aes Sedai bortsett fra i en lønnhage.»
Lan presset buen ned før Matt kunne legge en ny pil på strengen. «Slutt med det, din landsbytulling. Vi kan ikke vite hvem det er.»
«Det er det eneste stedet de er trygge,» fortsatte Oguren.
«Hva annet enn ondskap kan finnes på et sted som dette?» spurte Matt.
«Det er det De Gamle sier, og jeg skulle ha lyttet til dem.»
«Oss, for eksempel,» sa Vokteren tørt.
«Kanskje det er en annen vandrer,» sa Egwene håpefullt. «Eller kanskje en Ogur.»
«Ogurer bruker ikke Veiene. De har mer vett enn som så,» knurret Loial. «Alle andre enn Loial, som ikke har noe vett i det hele tatt. Det sa Gamle Haman alltid, og det er sant.»
«Hva føler du, Lan?» spurte Moiraine. «Er det noe som tjener Den Mørkeste?»
Vokteren ristet sakte på hodet. «Jeg vet ikke,» sa han som om det overrasket ham. «Vanskelig å si. Kanskje det er Veiene og smitten. Alt kjennes galt. Men samme hvem det er eller hva det er, prøver han ikke å ta oss igjen. Han tok oss nesten igjen på den andre Øya, men da for han tilbake over broen for å unngå det. Hvis jeg sakker akterut, kan jeg kanskje overraske ham og se hvem eller hva han er.»
«Hvis du sakker akterut, Vokter,» sa Loial bestemt, «vil du tilbringe resten av livet ditt i Veiene, selv om du kan lese Ogurenes skrift. Jeg har aldri hørt eller lest om et menneske som kunne finne veien ut av den første Øya uten en Ogur. Kan du lese Ogurenes skrift?»
Lan ristet på hodet igjen, og Moiraine sa: «Så lenge han ikke plager oss, vil ikke vi plage ham. Vi har ikke tid. Ikke tid.»
Da de red ned fra broen og ut på den neste Øya, sa Loiaclass="underline" «Hvis jeg husker den siste ledesteinen rett, går det en rute herfra til Tar Valon. Det tar høyst en halv dag. Kortere tid enn det vil ta oss å nå Mafal Dadaranell. Jeg er sikker på at –»
Han tidde brått da lyset fra lyktene nådde ledesteinen. Rette streker i skarpe vinkler var hogd inn som dype sår i toppen av steinplaten. Plutselig var Lans vaktsomhet tydelig. Han satt fortsatt lett og ledig i salen, men Rand hadde inntrykk av at Vokteren kunne føle alt rundt seg, føle selv pusten deres. Lan sporet hesten rundt ledesteinen og begynte å ri utover i en spiral. Han red som om han ventet å bli angrepet hvert øyeblikk, eller som om han skulle angripe selv.
«Dette forklarer mye,» sa Moiraine stille, «og det gjør meg redd. Det forklarer svært mye. Jeg burde ha gjettet det. Smitten, forfallet. Jeg burde ha gjettet det.»
«Gjettet hva?» forlangte Nynaeve å få vite. Samtidig spurte Loiaclass="underline" «Hva er det? Hvem gjorde dette? Jeg har aldri sett eller hørt om noe slikt før.»
Aes Sedaien så rolig på dem. «Trolloker.» Hun ignorerte de skremte gispene. «Eller Skyggere. Det er Trollok-runer. Trollokene har funnet ut hvordan de kommer seg inn i Veiene. Det må være på den måten de kom seg til Tvillingelvene uten å bli oppdaget; gjennom Veiporten ved Manetheren. Det er minst én Veiport i Pestlandet.» Hun sendte et raskt blikk i retning Lan, men Vokteren var så langt borte at bare det svake lyset fra lykten var synlig. Hun fortsatte: «Manetheren ble ødelagt, men det er nesten umulig å ødelegge en Veiport. Det var slik Skyggerne kunne samle en liten hær rundt Caemlyn uten at det ble slått alarm i hvert eneste rike mellom Pestlandet og Andor.» Hun tidde og bet seg tankefullt i leppene. «Men ennå kan de ikke kjenne alle rutene, ellers ville de ha kommet strømmende inn i Caemlyn gjennom porten vi brukte. Ja.»
Rand skalv. De hadde gått gjennom Veiporten bare for å finne Trolloker som ventet i mørket, hundrevis av dem, kanskje tusenvis, kjemper med forvridde dyreansikter, som bykset snerrende inn i mørket for å drepe. Eller det som verre var.
«Det er ikke så lett for dem å bruke Veiene,» ropte Lan. Lykten var ikke mer enn tyve favner unna, men lyset var bare en svak, ullen ball som virket langt borte for dem som sto ved ledesteinen. Moiraine førte de andre bort til ham. Da Rand så hva Vokteren hadde funnet, ønsket han at magen var tom.
Ved foten av en bro raget stivnede Trollok-skikkelser opp. De var blitt hengende fast mens de veivet rundt seg med krumme økser og ljålignende sverd. De store kroppene, som var grå og arrete som steingrunnen, var halvveis nedsunket i den esende, boblende overflaten. Noen av boblene hadde sprukket og åpenbarte flere snuteansikter som for alltid ville snerre av frykt. Rand hørte noen kaste opp bak seg, og svelget tungt for ikke å gjøre det samme. Selv for Trolloker hadde dette vært en fryktelig måte å dø på.
Noen få fot forbi Trollokene endte broen. Veiviseren lå knust i tusen skår.
Loial klatret varsomt ned fra hesten mens han så på Trollokene som om han trodde de når som helst kunne våkne til liv. Han undersøkte raskt restene av veiviseren og plukket opp metallskriften som hadde vært innfelt i steinen. Så klatret han opp på hesten igjen. «Dette var den første broen på ruten herfra til Tar Valon,» sa han.
Matt gned håndbaken over munnen med ansiktet vendt bort fra Trollokene. Egwene skjulte ansiktet i hendene. Rand førte hesten bort til Bela og rørte ved Egwenes skulder. Hun vred seg rundt og klynget seg skjelvende til ham. Hadde hun ikke holdt rundt ham, ville han også ha skjelvet.
«Like bra at vi ikke var på vei til Tar Valon ennå,» sa Moiraine.
Nynaeve snudde seg mot Aes Sedaien. «Hvordan kan du ta det så rolig? Det samme kan skje med oss!»
«Kanskje,» sa Moiraine rolig. Nynaeve skar tenner så høyt at Rand kunne høre det. «Men det er mer sannsynlig,» sa Moiraine uanfektet, «at mennene, Aes Sedaiene som bygde Veiene, beskyttet dem med feller mot Den Mørkestes vesener. Det er noe de må ha fryktet på den tiden, før Halvmennene og Trollokene ble drevet inn i Pestlandet. Uansett kan vi ikke bli værende her, og samme hvilken vei vi velger, frem eller tilbake, er det like stor sjanse for å gå i en felle. Loial, vet du hvor den neste broen er?»
«Ja. Ja, de ødela ikke den delen av ledesteinen, takk Lyset for det.» For første gang virket Loial like ivrig som Moiraine etter å komme seg videre. Han satte den store hesten i bevegelse før han var ferdig med å snakke.
Egwene klynget seg til Rands arm over to broer til. Han beklaget det da hun til slutt slapp taket med en mumlende unnskyldning og en tvungen latter, og ikke bare fordi det kjentes godt at hun holdt om ham på den måten. Det var lettere å være modig, oppdaget han, når noen trengte beskyttelse.
Kanskje Moiraine ikke trodde det var lagt ut feller for dem, men selv om hun sa at de hadde hastverk, fikk hun dem til å ri langsommere enn før og tok en pause før hun slapp dem opp på en bro eller ut på en Øy. Hun lot Aldieb bevege seg fremover mens hun kjente på luften med en utstrakt hånd, og ikke engang Loial eller Lan fikk fortsette før hun ga tillatelse til det.
Rand måtte stole på hennes dømmekraft når det gjaldt feller, men han speidet inn i mørket som om han kunne se ting som var mer enn ti fot unna, og anstrengte ørene for å lytte. Hvis Trollokene kunne bruke Veiene, kunne hva det enn var som fulgte etter dem, være en av Den Mørkestes vesener. Eller flere enn en. Lan hadde sagt at det ikke var godt å vite når det gjaldt Veiene.
Men de red over bro etter bro, spiste middag på hesteryggen og gikk over enda flere broer, og alt han kunne høre var knirkende saler og hestehover og iblant mumling eller hosting fra de andre. Senere hørte han også vinden i det fjerne, langt borte i mørket et sted. Han kunne ikke si hvilken retning det kom fra. Først trodde han det var innbilning, men etter en stund ble han sikker.
Det skal bli godt å kjenne vinden igjen, selv om den er kald.
Plutselig blunket han overrasket. «Loial, sa ikke du at det ikke var vind i Veiene?»