Loial tøylet hesten like før den neste Øya og la hodet på skakke for å lytte. Han ble langsomt blek og fuktet leppene. «Machin Shin,» hvisket han hest. «Den Svarte Vinden. Må Lyset skinne på oss og beskytte oss. Det er Den Svarte Vinden.»
«Hvor mange broer er det igjen?» spurte Moiraine skarpt. «Loial, hvor mange broer?»
«To, tror jeg. To.»
«La det gå fort,» sa hun og lot Aldieb trave ut på Øya. «Finn den fort!»
Mens han leste ledesteinen, snakket Loial til seg selv og de som var nær nok til å høre hva han sa. «De var gale da de kom ut igjen, og de ropte om Machin Shin. Må Lyset hjelpe oss! Selv de som ble helbredet av Aes Sedaiene, de …» Blikket gled raskt over steinen før han galopperte mot den broen han hadde valgt og ropte: «Denne veien!»
Denne gangen tok ikke Moiraine seg tid til å lete etter feller. Hun drev dem videre i galopp mens broen skalv under hestene og lyktene svingte til alle kanter over hodene deres. Loial lot blikket fare over den neste ledesteinen og kastet det store ridedyret rundt som en veddeløpshest nesten før det hadde stoppet. Lyden av vinden ble høyere. Hover dundret mot stein, men Rand kunne likevel høre vinden. Bak dem, og vindkastene kom nærmere.
De brydde seg ikke med den siste ledesteinen. Så snart lyset fra lyktene gled over den hvite stripen, galopperte de i den retningen. Øya forsvant bak dem, og så var det bare arrete grå stein og en hvit stripe under dem. Rand pustet så tungt at han ikke lenger var sikker på om han kunne høre vinden.
Ut av mørket kom en port med utskårne vinranker til syne, stående alene i alt det mørke som en liten vegg i natten. Moiraine lente seg ut av salen og strakte seg mot utskjæringene. Brått trakk hun seg tilbake. «Avendesora-bladet er ikke her!» sa hun. «Nøkkelen er borte!»
«Lys!» ropte Matt. «Fordømte Lys!» Loial kastet hodet tilbake og utstøtte et sørgmodig skrik, et ul som om han skulle dø.
Egwene rørte ved Rands arm. Leppene skalv, men hun bare så på ham. Han la hånden sin over hennes og håpet at han ikke så mer skremt ut enn henne. Han følte den. Vinden ulte der bak ved ledesteinen. Han syntes nesten han kunne høre stemmer i den, stemmer som skrek av en ondskap som, selv om han bare halvveis forsto dem, fikk gallen til å stige opp i halsen.
Moiraine løftet staven og en flamme strålte ut fra enden. Det var ikke den rene hvite flammen som Rand husket fra Emondsmark og slaget før Shadar Logoth. Noe kvalmende gult stripet ilden, og svarte flekker svevde som sot. Den tynne, bitre røyken som steg fra flammen, fikk Loial til å hoste og hestene til å danse nervøst, men Moiraine slo staven mot porten. Røyken rev i halsen og brant i nesen på Rand.
Stein smeltet som smør, blader og vinranker ble tilintetgjort i flammene. Aes Sedaien beveget ilden så fort hun kunne, men det gikk ikke særlig fort å skjære en åpning som var stor nok for alle. For Rand så det ut som streken av smeltet stein beveget seg i sneglefart. Det blafret i kappen hans som av et vindkast, og blodet frøs til is.
«Jeg kan kjenne den,» sa Matt med dirrende stemme. «Må Lyset brenne meg, jeg kan kjenne den.»
Flammen sluknet, og Moiraine senket staven. «Ferdig,» sa hun. «Halvferdig.»
En tynn strek strakte seg over utskjæringene i steinen. Rand syntes han kunne se lys – svakt, men likevel lys – gjennom sprekken. Men tross skjæringen sto de to store, krummede steinkilene fremdeles som en halvbue i hver dør. Det ville bli plass til å ri gjennom åpningen, selv om Loial nok måtte legge seg flat på hesteryggen. Straks de to steinkilene var borte, ville åpningen være stor nok. Han lurte på hvor mye de veide. Tusen skålpund? Mer? Kanskje hvis vi alle kommer oss ned og dytter. Kanskje vi kan dytte en av dem over ende før vinden når oss. Et vindkast tok tak i kappen hans. Han prøvde å la være å lytte til hva stemmene ropte.
Idet Moiraine trakk seg unna, bykset Mandarb rett mot porten, og Lan huket seg sammen i salen. I siste øyeblikk vred hesten seg rundt og dundret inn i steinen med skulderen, slik han hadde lært å ramme andre hester i kamp. Med et brak veltet steinen seg utover, og Vokteren og hesten ble ført videre av farten gjennom den røykgrå skimringen i en Veiport. Lyset som slapp igjennom var morgenlys, blekt og svakt, men for Rand var det som om sommersol brant mot ansiktet midt på dagen.
På den andre siden sakket Lan og Mandarb av til sakte fart og snublet videre i langsom bevegelse mens Vokteren strammet tøylene og snudde hesten tilbake mot porten. Rand ventet ikke. Han presset Belas hode mot åpningen og slo den raggete hoppen hardt over krysset. Egwene rakk så vidt å kaste et forskrekket blikk over skulderen før Bela bar henne ut av Veiene.
«Ut, alle sammen!» ropte Moiraine. «Fort! Ut!»
Mens hun snakket, holdt Aes Sedaien staven på en armlengdes avstand og lot den peke tilbake mot ledesteinen. Noe spratt frem fra enden av staven, som flytende lys oppløst i sirupaktige flammer, et glødende spyd i hvitt og rødt og gult skar inn i det svarte, eksploderte og funklet som splintrede diamanter. Vinden skrek av smerte; den skrek av raseri. De tusen mumlende stemmene som skjulte seg i vinden, brølte som torden, brølte av galskap, halvhørte stemmer kaklet og ulte løfter som fikk Rands mage til å vrenge seg like mye av viljestyrken i ordene som over at han nesten forsto hva de sa.
Han sporet Røde, trengte seg inn i åpningen og presset seg etter de andre, og alle trengte gjennom den røykgrå skimringen samtidig. Den isnende kulden strømmet gjennom ham igjen, den eiendommelige følelsen av å bli senket sakte ned i et vintertjern med ansiktet først, mens det kalde vannet gled over huden dråpe for dråpe, uendelig langsomt. Som sist virket det som det holdt på en evighet, og tankene raste rundt i hodet, mens han lurte på om vinden kunne ta dem igjen når de ble holdt tilbake der.
Plutselig forsvant kulden som en sprukken boble, og han var utenfor. Et øyeblikk beveget hesten seg dobbelt så fort som ham, den snublet og kastet ham nesten over hodet. Han slengte begge armene rundt halsen på den og klamret seg fast. Da han kom seg tilbake i salen, ristet Røde på seg og travet over mot de andre så rolig som om det ikke hadde skjedd noe underlig i det hele tatt. Det var kaldt, ikke Veiportens kulde, men en normal og velkommen vinterkulde som sakte, men sikkert trengte inn i kroppen.
Han trakk kappen tettere om seg med blikket festet på det matte skjæret i Veiporten. Ved siden av ham lente Lan seg frem i salen med en hånd på sverdet. Både mann og hest var anspent, som om de akkurat skulle ha stormet inn igjen om ikke Moiraine dukket opp.
Veiporten sto i et virvar av steiner ved foten av en ås, skjult av busker, bortsett fra der steinene hadde kommet veltende og brutt i stykker de nakne, brune greinene. Ved siden av utskjæringene i restene av portene virket buskaset mer livløst enn steinen.
Sakte bulte den mørke overflaten ut, lik en underlig, lang boble som steg fra overflaten på et tjern. Moiraines rygg brøt gjennom boblen. Tomme for tomme rygget Aes Sedaien og det uklare speilbildet hennes fra hverandre. Hun holdt fremdeles staven utstrakt foran seg, og holdt den slik mens hun trakk Aldieb ut av Veiporten, mens den hvite hoppen danset av frykt og øynene rullet. Moiraine trakk seg unna mens hun voktet på Veiporten.
Den mørknet. Den tåkete skimringen gikk over fra grått til kullsvart, og så ble den svart som dypet under broene i Veiene. Det var som om vinden hylte mot dem langt borte fra. Skjulte stemmer fylt med uslukkelig tørst etter levende vesener, fylt med hunger etter smerte, fylt med skuffelse.
Stemmene syntes å hviske i Rands ører, på grensen til det han kunne forstå, innenfor det han kunne forstå. Kjøtt så mykt, så mykt å rive, flenge hud og skjære stripe, hud å flette, godt å flette, godt, så rødt en dråpe drypper, blod så rødt, så søtt, så rødt og søte smerteskrik og pene smerteskrik og syngeskrik, å skrike sangen din, å synge skriket ditt…
Hviskingen drev bort, det svarte løste seg opp, og så var Veiporten igjen en mørk skimring sett gjennom en bue i utskåret stein.