Rand slapp ut et langt, skjelvende åndedrag. Han var ikke den eneste; han hørte andre puste lettet ut. Egwene hadde Bela ved siden av Nynaeves hest, og de to kvinnene hadde armene rundt hverandre og hodet på hverandres skuldre. Til og med Lan virket lettet, selv om de harde ansiktsdragene ikke røpet noe. Det lå mer i måten han satt på Mandarb på, hvordan noe i skuldrene slappet av da han så på Moiraine, og hvordan han la hodet på skakke.
«Den kunne ikke passere,» sa Moiraine. «Jeg trodde den ikke kunne. Jeg håpet den ikke kunne. Tvi!» Hun kastet staven på bakken og tørket hendene på kappen. Halve staven var forkullet. «Smitten ødelegger alt på det stedet.»
«Hva var det?» spurte Nynaeve. «Hva var det?»
Loial virket forvirret. «Det var Machin Shin, selvfølgelig. Den Svarte Vinden som stjeler sjeler.»
«Men hva er det?» Nynaeve ga seg ikke. «Selv en Trollok kan du se på eller ta på hvis du har mage til det. Men dette …» Hun skalv.
«En rest fra Galskapens Tid, kanskje,» svarte Moiraine. «Eller til og med fra Skyggekrigen, Krigen om Kraften. Noe som har skjult seg så lenge i Veiene at det ikke lenger kan komme ut. Ingen, ikke engang Ogurer, vet hvor langt Veiene strekker seg, eller hvor dypt det er der inne. Det kan til og med være en del av Veiene. Som Loial sa, er Veiene levende, og alt levende har snyltere. Kanskje et avkom av forfallet, noe som er født av forråtnelsen. Noe som hater liv og lys.»
«Hold opp!» ropte Egwene. «Jeg vil ikke høre mer. Jeg kunne høre at den sa …» Hun tidde og skalv.
«Vi har verre ting foran oss,» sa Moiraine lavt. Rand trodde ikke det var meningen noen skulle høre det.
Aes Sedaien klatret sliten opp i salen og satte seg til rette med et takknemlig sukk. «Dette er farlig,» sa hun og så på den ødelagte porten. Den forkullede staven verdiget hun ikke mer enn et blikk. «Den tingen kan ikke komme ut, men hvem som helst kan forville seg inn. Når vi har nådd Fal Dara, må Agelmar sende menn for å mure den igjen.» Hun pekte mot nord, mot tårnene i den tåkete horisonten over de nakne tretoppene.
KAPITTEL 46
Fal Dara
Landet rundt Veiporten var bølgende, skogkledde åser, men bortsett fra porten fantes det ikke tegn til Ogurenes lund. De fleste trærne var grå skjeletter som strakte klørne mot himmelen. Det var færre eviggrønne trær i skogene enn Rand var vant til, og av de få trærne var mange dekket med døde brune nåler eller blader. Loial sa ikke noe, men ristet trist på hodet.
«Like dødt som Askeslettene,» sa Nynaeve og rynket pannen. Egwene trakk kappen om seg og skalv.
«I det minste er vi ute,» sa Perrin, og Matt la ticlass="underline" «Ute hvor?» «Shienar,» fortalte Lan. «Vi er i Grenselandene.» Et anstrøk i den harde stemmen sa at han var hjemme. Nesten.
Rand trakk kappen tettere om seg mot vinden. Grenselandene. Da var Pestlandet ikke langt unna. Pestlandet. Verdensøyet. Og det de hadde kommet for å gjøre.
«Vi er i nærheten av Fal Dara,» sa Moiraine. «Bare en fjerding eller to borte.» Over tretoppene, mot nord og øst, reiste tårn seg mørke mot morgenhimmelen. Tårnene forsvant ofte mellom åsene og skogene, men dukket opp igjen når følget red over høye åser.
Rand la merke til splintrede trær som kunne vært truffet av lyn. «Kulden,» svarte Lan da han spurte. «Noen ganger er vinteren så kald her at sevjen fryser og trærne sprekker. Om nettene kan du høre dem knatre som fyrverkeri, og luften er så skarp at du skulle tro den også kunne sprenges i stykker. I vinter hendte det oftere enn vanlig.»
Rand ristet på hodet. Trær som sprakk? Og det var en vanlig vinter. Hvordan kunne denne vinteren ha vært? Det kunne han ikke forestille seg.
«Hvem sier vinteren er over?» spurte Matt mens tennene klapret i munnen på ham.
«Dette er en fin vår, sauegjeter,» sa Lan. «En fm vår å være i live. Men hvis du vil ha varme, vel, det er varmt i Pestlandet.»
Matt mumlet lavt: «Blod og aske. Blod og pokkers aske!» Rand hørte ham nesten ikke, men det lød som det kom fra hjertet.
Etter hvert passerte de noen gårder, men selv om det var tid for middagslaging, steg det ingen røyk fra de høye steinpipene. Det fantes hverken folk eller buskap på jordene, men en gang i blant så de en plog eller lastevogn stå forlatt som om eieren ville være tilbake hvert øyeblikk.
På tunet til en bondegård i nærheten av veien hakket en enslig høne i jorden. En låvedør svingte i vinden, og den andre hang skjevt etter det øverste hengselet. De høye husene med spisse møner og spontak som rakk nesten ned til bakken, så stille og forlatte ut. For en fra Tvillingelvene virket de underlige. Ingen hunder kom ut for å bjeffe på dem. En ljå lå midt på tunet utenfor låven, og veltede bøtter lå i en haug ved siden av brønnen.
Moiraine så bekymret på gårdsbygningen da de red forbi. Hun løftet Aldiebs tømmer, og den hvite hoppen økte farten.
Emondsmarkingene klynget seg sammen rundt Loial litt bak Aes Sedaien og Vokteren. Rand ristet på hodet. Han kunne ikke forestille seg at noe ville gro her. Men han kunne heller ikke forestille seg Veiene. Selv nå da han var ferdig med dem, kunne han ikke det.
«Jeg tror ikke hun hadde ventet seg dette,» sa Nynaeve stille. Hun gjorde en bevegelse som omfattet alle de forlatte gårdene de hadde sett.
«Hvor er de dratt, alle sammen?» sa Egwene. «Hvorfor? De kan ikke ha vært borte særlig lenge.»
«Hvordan kan du si det?» spurte Matt. «Slik låvedøren så ut, kan de ha vært borte hele vinteren.» Både Nynaeve og Egwene så på ham som om han var en tomsing.
«Gardinene i vinduene,» sa Egwene tålmodig. «De er for lette til å være vintergardiner, selv her. Så kaldt som det er her, ville ingen kvinne hatt dem oppe i mer enn en uke eller to, kanskje mindre.» Den Kloke nikket.
«Gardiner,» klukket Perrin. Han tørket øyeblikkelig smilet av ansiktet da de to kvinnene hevet øyebrynene. «Joda, jeg er enig med dere. Den lille rusten på ljåen viser at den ikke har ligget ute mer enn en uke. Du burde ha sett det, Matt, selv om du overså gardinene.»
Rand kastet et sideblikk på Perrin og prøvde å ikke glo på ham. Han hadde skarpere øyne enn Perrin – de hadde i hvert fall vært det når de jaktet på kaniner sammen – men han hadde ikke sett ljåen tydelig nok til å kunne skjelne noe rust.
«Jeg bryr meg egentlig ikke om hvor de dro,» murret Matt. «Jeg har bare lyst til å finne et sted med varme. Snart.»
«Men hvor dro de?» mumlet Rand lavt. Pestlandet var ikke langt herfra. Pestlandet, hvor alle Skyggerne og Trollokene var, de som ikke var i Andor på jakt etter dem. Pestlandet, som de var på vei mot.
Han hevet stemmen så han kunne høres av de som var i nærheten. «Nynaeve, kanskje du og Egwene ikke behøver dra til Øyet sammen med oss.» De to kvinnene så på ham som om han snakket labbelensk, men med Pestlandet så nær måtte han gjøre et siste forsøk. «Kanskje det er nok at dere bare er i nærheten. Moiraine sa ikke at dere måtte bli med. Eller du, Loial. Dere kan bli igjen i Fal Dara. Til vi kommer tilbake. Eller dere kan dra mot Tar Valon. Kanskje dere finner noen kjøpmannsvogner, og jeg vedder på at Moiraine vil leie en vogn til dere. Vi kan møtes i Tar Valon når alt er over.»
«Ta’veren.» Loials sukk rumlet som torden i det fjerne. «Du bringer liv og røre med deg, Rand al’Thor, du og vennene dine. Din skjebne bestemmer vår.» Oguren trakk på skuldrene, og plutselig smilte han bredt. «Dessuten vil det å møte Den Grønne Mannen virkelig være noe. Gamle Haman snakker alltid om hvordan han møtte Den Grønne Mannen, og det gjør min far også og flesteparten av De Gamle.»
«Så mange?» sa Perrin. «Historiene sier at Den Grønne Mannen er vanskelig å finne, og ingen finner ham to ganger.»