«Nei, ikke to ganger,» sa Loial enig. «Men jeg har aldri møtt ham, og det har heller ikke dere. Det virker ikke som han unngår Ogurer på samme måte som han gjør med mennesker. Han vet så mye om trær. Selv Tresangene.»
Rand sa: «Jeg mente bare å si –»
Den Kloke avbrøt ham. «Hun sier at Egwene og jeg også er en del av Mønsteret. Vevd inn sammen med dere tre. Hvis en kan tro henne, er det noe med måten dette stykket av Mønsteret er vevd på, som kan stoppe Den Mørkeste. Og jeg er redd jeg tror henne; altfor mye har skjedd til at jeg kan gjøre noe annet. Men hva vil Egwene og jeg forandre ved Mønsteret hvis vi drar vår vei?»
«Jeg forsøkte bare å –»
Igjen avbrøt Nynaeve ham skarpt. «Jeg vet hva du forsøkte å gjøre.» Hun så på ham til han begynte å flytte nervøst på seg i salen; så ble ansiktet mildere. «Jeg vet hva du forsøkte å gjøre, Rand. Jeg liker ikke Aes Sedaier særlig godt, og denne her minst av alle, tror jeg. Enda mindre liker jeg tanken på å dra til Pestlandet, men minst av alt liker jeg Alle Løgners Far. Hvis dere gutter… dere menn kan gjøre det dere må når dere egentlig vil gjøre nesten hva som helst annet, hvorfor tror dere at jeg vil være dårligere? Eller Egwene?» Det virket ikke som hun ventet noe svar. Hun samlet tømmene og så bekymret på Aes Sedaien lenger fremme. «Jeg lurer på om vi snart når dette Fal Dara-stedet. Eller venter hun vi skal tilbringe natten ute i dette her?»
Da hun travet frem mot Moiraine, sa Matt: «Hun kalte oss menn. Det er ikke lenge siden hun sa vi ikke burde sluppet taket i mammas skjørtekanter. Nå kaller hun oss menn.»
«Du burde likevel ikke sluppet taket i din mors skjørtekanter,» sa Egwene, men Rand trodde ikke det var alvorlig ment. Hun førte Bela nærmere hans rødbrune hest og senket stemmen så ingen av de andre kunne høre noe, selv om Matt iallfall prøvde. «Jeg bare danset med Aram, Rand,» sa hun sakte uten å se på ham. «Du bebreider meg vel ikke for å ha danset med noen jeg aldri kommer til å se igjen?»
«Nei,» sa han til henne. Hva hadde fått henne til å nevne dette nå? «Selvfølgelig ikke.» Men plutselig husket han noe Min hadde sagt i Baerlon, det virket som det var hundre år siden. Hun blir aldri din, og du aldri hennes. Ikke på den måten dere begge ønsker.
Byen Fal Dara var bygd på åser som hevet seg over landet rundt. Den var ikke på langt nær så stor som Caemlyn, men bymuren var like høy. Fra muren og en halvfjerding utover var jorden ryddet for alt som var høyere enn gress, og selv det var skåret kort. Ingenting kunne nærme seg uten å bli sett fra et av de mange høye tårnene med plankegjerde på toppen. Mens Caemlyns murer hadde noe vakkert over seg, virket det som Fal Daras byggherrer ikke hadde brydd seg om hva man syntes om murene deres. De grå, urokkelige steinene kunngjorde tydelig at de eksisterte for bare ett eneste formåclass="underline" å holde fienden ute. Vimplene på toppen av plankegjerdene smalt i vinden, og fikk Shienars Svarte Hauk til å se ut som den stupte ned og fløy langs murene.
Lan kastet tilbake hetten på kappen tross kulden, og gjorde tegn til de andre om å gjøre det samme. Moiraine hadde allerede slått ned sin hette. «Det er loven i Shienar,» sa Vokteren. «I alle Grenselandene. Ingen får skjule ansiktet innenfor murene til en by.»
«Er alle så pene å se på?» lo Matt.
«En Halvmann kan ikke skjule seg med ansiktet synlig,» sa Vokteren med uttrykksløs stemme.
Smilet ble borte fra ansiktet til Rand. Raskt dyttet Matt hetten tilbake.
De høye, jernkledde portene sto åpne, men et dusin væpnede menn holdt vakt i gyllengule våpenkjoler merket med Den Svarte Hauken. Hjaltene på de lange sverdene de bar på ryggen, stakk opp over skuldrene, og alle hadde slagsverd eller stridsklubbe eller øks hengende ved hoften. Hestene deres sto tjoret like ved, og så groteske ut på grunn av stålpanserne som dekket bringene og nakkene og hodene, med lanser mot stigbøylene, og alle klare til å bli ridd ut på et øyeblikk. Vaktene gjorde ikke mine til å stoppe Lan og Moiraine og de andre. I stedet vinket de og ropte fornøyd.
«Dai Shan!» ropte en og ristet en knyttneve i en stålhanske over hodet da de red forbi. «Dai Shan!»
Andre ropte: «Ære være Steinbyggerne!» og «Kiserai ti Wansho!» Loial så overrasket ut; så revnet ansiktet i et bredt smil og han vinket til vaktene.
En mann løp ved siden av Lans hest et stykke, uhemmet av panser-brynjen og våpnene. «Vil Den Gylne Tranen fly igjen, Dai Shan?»
«Fred, Ragan,» var alt Vokteren sa, og mannen sakket akterut. Lan vinket tilbake til vaktene, men plutselig var ansiktet enda hardere.
Rand rynket pannen bekymret mens de red gjennom brolagte gater som var tettpakket med vogner og mennesker. Fal Dara var fylt til bristepunktet, men folk her lignet ikke de ivrige mengdene i Caemlyn som nøt det storslagne ved byen selv når de kranglet, og heller ikke den myldrende trengselen i Baerlon. Her var de stuet sammen tett i tett, og de betraktet følget som red forbi med blytunge øyne og uttrykksløse ansikter. På kjerrer og vogner som sperret smugene og halve gaten, var det stablet hauger av møbler og løsøre og utskårne kister som var så fullstappede at klærne veltet ut. På toppen av haugene satt barna. Voksne hadde ungene der de kunne holde øye med dem, og lot dem ikke engang løpe rundt for å leke. Barna var enda tausere enn de eldre, og øynene var større og blikket mer plaget. Kriker og kroker mellom vognene var fylt av raggete kyr og svartflekkete griser i provisoriske innhegninger. Sprinkelkasser med kyllinger og ender og gjess veide opp for menneskenes taushet. Nå forsto han hvor alle bøndene var blitt av.
Midt i byen lå en borg, en massiv stor steinbygning på toppen av den høyeste åsen, og Lan førte dem opp dit. En tørr vollgrav, bred og dyp, omkranset borgmuren. Bunnen av vollgraven var en skog av stålspiker, mannshøye og skarpe som eggen på en barberkniv. Et sted hvor man kunne holde stand hvis resten av byen falt. Fra en av tårnportene ropte en panserkledd mann ned til dem: «Velkommen, Dai Shan.» En annen ropte innover i borgen: «Den Gylne Tranen! Den Gylne Tranen!»
Hovene trommet mot det tunge tømmeret i den senkede vindebroen da de krysset vollgraven og red under de spisse taggene i fallgitteret. Da de hadde kommet gjennom porten, svingte Lan seg ut av salen og ledet Mandarb videre, mens han gjorde tegn til de andre om å stige av.
Den første borggården var stor og firkantet og brolagt med store steinblokker. Den var omgitt av tårn og brystvern som var like kraftige som de som sto utenfor murene. Stor som den var, virket borggården like overfylt og urolig som gatene utenfor, skjønt det hersket en slags orden i mengden her. Overalt var det panserkledde menn og panserkledde hester. Hammere klang i et halvt dusin smier, og store blåsebelger som ble pumpet av to menn i lærforklær, fikk flammene til å brøle i essene. En jevn strøm av gutter sprang med nysmidde hestesko for hovslagerne. Pilmakere festet styrefjær på piler, og hver gang en kurv var full, ble den snappet bort og byttet ut med en tom.
Ivrige, smilende stallkarer i svart og gyllen livré kom løpende til. Raskt løsnet Rand eiendelene sine fra salen og ga den rødbrune hesten til en av stallkarene. En mann i panserbrynje og skinnklær bukket høytidelig. Over rustningen hadde han en lysegul kappe med røde kanter og Den Svarte Hauken på brystet, og under hadde han en gul våpenkjole merket med en grå ugle. Mannen hadde ingen hjelm på seg og var barhodet i ordets rette forstand, for skallen var barbert, bortsett fra en hårdusk som var bundet sammen på toppen med et lærbånd. «Det er lenge sist, Moiraine Sedai. Godt å se deg, Dai Shan. Veldig godt.» Han bukket igjen, til Loial, og mumlet: «Ære være Steinbyggerne. Kiserai ti Wansho.»
«Jeg er uverdig,» svarte Loial høytidelig, «og vårt verk var lite. Tsingi ma choba.»
«Du ærer oss, Steinbygger,» sa mannen. «Kiserai ti Wansho.» Han vendte seg mot Lan igjen. «Bud ble sendt til Fyrst Agelmar, Dai Shan, straks vi så deg komme. Han venter på deg. Hvis det passer nå … ? Denne veien.»