De fulgte ham inn i borgen, gjennom trekkfulle ganger hvor det hang fargerike gobeliner og lange silketepper med scener fra slag og jaktturer. Mannen fortsatte: «Jeg er glad budet nådde deg, Dai Shan. Vil du heise Den Gylne Tranens banner igjen?» Gangene var nakne, bortsett fra veggteppene, og selv på dem var færrest mulig skikkelser med færrest mulig linjer, men de hadde strålende farger.
«Er det virkelig så ille som det ser ut, Ingtar?» spurte Lan stille. Rand lurte på om hans egne ører rykket slik som Loials.
Mannens hårknute vippet opp og ned da han ristet på hodet, men han nølte før han tok på seg et smil. «Ting er aldri så ille som de ser ut, Dai Shan. Litt verre enn vanlig i år, det er alt. Angrepene fortsatte gjennom vinteren, selv når den var som hardest. Men herjingen var ikke verre enn langs resten av grensen. De kommer fortsatt om natten, men hva kan man ellers vente om våren, hvis dette kan kalles vår. Speidere vi sender til Pestlandet – de som kommer tilbake – melder om nye Trollok-leire. Stadig nye Trollok-leire. Men vi skal møte dem i Tarwins Kløft, Dai Shan, og slå dem tilbake som vi alltid har gjort.»
«Selvfølgelig,» sa Lan, men han hørtes ikke sikker ut.
Ingtars smil glapp, men kom raskt tilbake. I taushet viste han dem inn i Fyrst Agelmars arbeidsrom; så erklærte han at pliktene kalte og forlot dem.
Det var et rom som tjente en hensikt i like stor grad som resten av borgen, med skyteskår i ytterveggen og en tung slå for den kraftige døren, som også hadde skyteskår og var forsterket med jernbånd. Bare et billedteppe hang her. Det dekket en hel vegg, og viste menn kledd i Fal Daras rustninger som kjempet mot Myrddraaler og Trolloker i et fjellpass.
Et bord, en kiste og noen få stoler var de eneste møblene, men det hang to stativer på veggen, og de fanget blikket til Rand like mye som billedteppet. I det ene hang et tohåndssverd som var lengre enn en mann, et mer vanlig slagsverd, og under dem en stridsklubbe med pigger og et langt, drageformet skjold med tre rever. En komplett montert rustning hang fra det andre stativet. Hjelm med fjærbusk og visir over en dobbel hette av stålringer. Ringbrynje med splitter for ridning. Underskjorte av lær, blankslitt av bruk. Brystplate, stålhansker, kopper til knær og albuer, halvplater til skuldre, armer og bein. Selv her i hjertet av borgen virket det som våpen og rustninger kunne tas i bruk på et øyeblikks varsel. I likhet med møblene var de dekorert med gull i enkle, strenge mønstre.
Da de kom inn, reiste Agelmar seg og kom rundt bordet som fløt av kart og stabler med papir og blekkhus med penner. Ved første øyekast virket han for fredelig for rommet i sine myke lærstøvler og blå fløyelskappe med høy, bred krage. Ved neste blikk fikk Rand imidlertid et annet inntrykk. Som alle krigsmenn i Fal Dara hadde Agelmar glattraket skalle bortsett fra en kritthvit hårdusk øverst. Ansiktet var like hardt som Lans; de eneste furene var rynker i øyekrokene, og øynene var som brune steiner, skjønt de smilte nå.
«Fred. Det er godt å se deg, Dai Shan,» sa Fyrsten av Fal Dara. «Og kanskje enda mer deg, Moiraine Sedai. Ditt nærvær varmer meg, Aes Sedai.»
«Ninte calichniye no domashita, Agelmar Dai Shan,» svarte Moiraine høytidelig, men noe ved stemmen røpet at de var gamle venner. «Din velkomst varmer meg, Fyrst Agelmar.»
«Kodome calichniye ga ni Aes Sedai hei. Her vil en Aes Sedai alltid være velkommen.» Han snudde seg mot Loial. «Du er langt fra lønnhagen, Ogur, men du beærer Fal Dara. Evig ære til Steinbyggerne. Kiserai ti Wansho hei.»
«Jeg er uverdig,» sa Loial med et bukk. «Det er du som ærer meg.» Han så på de nakne steinveggene, og det virket som han kjempet med seg selv. Rand var glad for at Oguren greide å holde kommentarene sine for seg selv.
Tjenere i svart og gull dukket opp på lydløse, tøffelkledde føtter. Noen brakte dampende varme kluter på sølvfat for at de skulle tørke støvet av ansikt og hender. Andre kom med varm kryddervin og sølvskåler med tørkede plommer og aprikoser. Fyrst Agelmar ga ordre til at bad og rom skulle gjøres i stand.
«En lang reise fra Tar Valon,» sa han. «Dere må være trette.»
«En kort reise den ruten vi tok,» fortalte Lan ham, «men mer slitsom enn den lange veien.»
Agelmar så forvirret ut da Vokteren ikke sa noe mer, men sa bare: «Noen dagers hvile vil få dere i god form.»
«Jeg ber bare om en natts ly, Fyrst Agelmar,» sa Moiraine, «for oss og for hestene. Og nye forsyninger i morgen tidlig, hvis du har noe å avse. Jeg er redd vi må dra tidlig herfra.»
Agelmar rynket pannen. «Men jeg trodde … Moiraine Sedai, jeg har ingen rett til å be deg om dette, men du ville bety mer enn tusen lanser i Tarwins Kløft. Og du, Dai Shan. Det vil komme tusen menn når de hører at Den Gylne Tranen flyr igjen.»
«De Syv Tårn er ødelagt,» sa Lan hardt, «og Malkier er utdødd. De få av rikets undersåtter som lever, er spredt for alle vinder. Jeg er Vokter, Agelmar, jeg har sverget troskap til Tar Valons flamme, og jeg er bundet av min ed til å dra inn i Pestlandet.»
«Selvfølgelig, Dai Sh… Lan. Selvfølgelig. Men noen dagers hvile, toppen et par uker, vil ikke gjøre noen forskjell. Du trengs her. Du og Moiraine Sedai.»
Moiraine tok et sølvkrus fra en av tjenerne. «Ingtar synes å tro at dere vil slå tilbake denne trusselen som dere har slått tilbake mange andre opp gjennom årene.»
«Aes Sedai,» sa Agelmar tørt, «om Ingtar så måtte ri alene til Tarwins Kløft, ville han likevel påstå at Trollokene kom til å bli jaget tilbake enda en gang. Han er nesten hovmodig nok til å tro han kunne gjøre det alene.»
«Denne gangen er han ikke så sikker som du tror, Agelmar.» Vokteren hadde et krus i hånden, men han drakk ikke. «Hvor ille er det?»
Agelmar nølte før han trakk frem et kart fra rotet på bordet. Han stirret et øyeblikk fraværende på kartet, så slengte han det vekk. «Når vi rir til Kløften,» sa han stille, «vil folk bli sendt sørover til Fal Moran. Kanskje hovedstaden vil klare seg. Fred, den må klare seg. Noe må klare seg.»
«Så ille?» sa Lan. Agelmar nikket oppgitt.
Rand vekslet bekymrede blikk med Matt og Perrin. Det var nærliggende å tro at Trollokene som samlet seg i Pestlandet, var ute etter ham, etter dem. Agelmar fortsatte dystert.
«Kandor, Arafel, Saldaea – Trollokene har herjet der i hele vinter. Slikt har ikke skjedd siden Trollok-krigene. De har aldri herjet så vilt og med så store styrker, og så voldsomt. Kongene og rådene tror at en stor angrepsstyrke snart rykker ut fra Pestlandet, og alle landene ved grensen tror den er på vei mot dem. Ingen av speiderne deres og ingen Voktere melder om at Trolloker samler seg utenfor deres grenser, men de tror det, og ingen våger å sende krigsmenn til andre steder. Folk hvisker at verden står på randen av undergang, og at Den Mørkeste er løs igjen. Shienar må ri alene til Tarwins Kløft, og der vil det stå ti Trolloker mot hver av oss. Minst. Det kan bli den siste Samling av Lansene.
Lan – nei! – Dai Shan, for du er en Kronet Krigsherre av Malkier hva du enn sier. Dai Shan, Den Gylne Tranes banner vaiende over fortroppen ville sette mot i hjertene på menn som vet at de rir nordover for å dø. Ordet vil spre seg som ild i tørt gress. Selv om kongene har bedt dem holde seg der de er, vil det komme lanseryttere fra Arafel og Kandor og til og med fra Saldaea. Selv om de ikke vil nå frem tidsnok til å stå sammen med oss i Kløften, kan de komme tidsnok til å redde Shienar.»
Lan stirret ned i vinen. Ansiktet forandret seg ikke, men vinen skvalpet over hånden, og han klemte sølvkruset sammen. En tjener tok det ødelagte kruset og tørket Vokterens hånd med en klut; en annen stakk et nytt drikkekrus i hånden hans. Det lot ikke til at Lan la merke til det. «Jeg kan ikke!» hvisket han hest. Da han løftet hodet, brant de blå øynene med en heftig ild, men stemmen var uttrykksløs og rolig igjen. «Jeg er Vokter, Agelmar.» Det skarpe blikket gled over Rand og Matt og Perrin til Moiraine. «Ved morgengry rir jeg til Pestlandet.»