Poesi fra Lan? Den mannen var som en løk. Hver gang Rand trodde han visste noe om Vokteren, oppdaget han et nytt lag under.
Loial nikket sakte. «Kanskje jeg også dvelte for mye ved det forgangne. Likevel, lundene var vakre.» Men han så seg rundt i det nakne rommet som om han så det med nye øyne, som om han plutselig fant ting som var verdt å se på.
Ingtar kom inn og bukket til Fyrst Agelmar. «Unnskyld, min herre, men du ønsket å få vite alt som var utenom det vanlige, uansett hvor lite det var.»
«Ja, hva er det?»
«En bagatell, herre. En fremmed forsøkte å komme seg inn i byen. Ikke fra Shienar. Etter målet å dømme en lugarder. Da vaktene ved sørporten prøvde å forhøre ham, flyktet han. Han forsvant inn i skogen, men like etter ble han oppdaget i et forsøk på å klatre over muren.»
«En bagatell!» Agelmars stol skrapte mot gulvet da han reiste seg. «Fred! Tårnvaktene er så skjødesløse at en mann kan nå bymuren usett, og det kaller du en bagatell?»
«Det er en galning, herre.» Ingtars stemme var full av ærefrykt. «Lyset beskytter de gale. Kanskje Lyset tilslørte tårnvaktenes øyne og lot ham nå frem til muren. En stakkars galning kan da ikke gjøre noen skade.»
«Er han blitt ført til borgen? Godt. Før ham hit til meg. Med det samme.» Ingtar bukket og forlot dem, og Agelmar vendte seg mot Moiraine. «Du får unnskylde meg, Aes Sedai, men jeg må se til dette. Kanskje det bare er et stakkars krek som har fått tankene sine blindet av Lyset, men … For to dager siden ble fem av våre egne oppdaget om natten da de prøvde å sage over hengslene på en hesteport. Ikke mye, men nok til å la Trolloker slippe inn.» Han skar en grimase. «Mørkefrender, antar jeg, skjønt jeg hater å tro det om noen fra Shienar. Folk rev dem i filler før vaktene kunne ta dem, så det vil jeg aldri få vite. Hvis noen fra Shienar kan være Mørkefrender, må jeg være ekstra forsiktig med utlendinger i disse dager. Hvis dere gjerne vil trekke dere tilbake, skal jeg få noen til å vise dere rommene.»
«Mørkefrender kjenner hverken grenser eller blod,» sa Moiraine. «De finnes i alle land, men har ikke noe hjemland. Jeg er også interessert i å se denne mannen. Mønsteret former et Nett, Fyrst Agelmar, men Nettets endelige form kan ennå ikke skjelnes. Det kan vikle inn hele verden, eller det kan løse seg opp og sette Hjulet til å veve en ny orden. Men nå kan selv bagateller forandre Nettets form. Derfor liker jeg ikke bagateller utenom det vanlige.»
Agelmar så bort på Nynaeve og Egwene. «Som du vil, Aes Sedai.»
Ingtar vendte tilbake med to vakter som bar hellebarder. Mannen de førte inn, lignet en vrengt fillepose. Skitten lå i flere lag i ansiktet og filtret seg inn i det lange, tjafsete håret og skjegget. Han huket seg sammen og øynene flakket til alle kanter. En ram eim drev foran ham.
Rand lente seg spent frem og prøvde å se gjennom all skitten.
«Dere har ikke noen grunn til å holde meg her,» klynket mannen. «Jeg er bare en stakkars lutfattig mann som er forlatt av Lyset, og leter som alle andre etter et sted som kan beskytte mot Skyggen.»
«Grenselandene er et underlig sted å lete etter –» begynte Agelmar, men Matt avbrøt ham.
«Tuskhandleren!»
«Padan Fain,» nikket Perrin.
«Tiggeren,» sa Rand hest. Han satte seg tilbake da hatet plutselig flammet i Fains øyne. «Han er mannen som spurte etter oss i Caemlyn. Det må være ham.»
«Så dette angår deg likevel, Moiraine Sedai,» sa Agelmar sakte.
Moiraine nikket. «Jeg er stygt redd for at det gjør det.»
«Jeg ville ikke gjøre det.» Fain begynte å gråte. Store tårer laget render i skitten på kinnene, men nådde ikke inn til huden. «Han tvang meg! Han og de brennende øynene hans!» Rand krympet seg. Matt hadde hånden innunder jakken; han knuget uten tvil dolken fra Shadar Logoth igjen. «Han gjorde meg til en hund! Hans hund, for å jage og luske og jeg fikk aldri fred. Bare hans hund, selv etter at han slengte meg vekk.»
«Dette angår oss alle,» sa Moiraine dystert. «Finnes det et sted hvor jeg kan snakke med ham alene, Fyrst Agelmar?» Munnen hennes vred seg i avsky. «Og vask ham først. Det kan hende at jeg må røre ved ham.» Agelmar nikket og snakket lavt til Ingtar, som bukket og forsvant ut av døren.
«Ingen kan tvinge meg!» Stemmen var Fains, men han gråt ikke lenger, og en arrogant snert hadde avløst klynkingen. Han sto rak nå, ikke sammenkrøket i det hele tatt. Han kastet hodet tilbake og ropte mot taket. «Aldri mer! Ingen – kan – tvinge – meg!» Han snudde seg mot Agelmar med en mine som om fangevokterne var hans egne livvakter, som om han og Fyrsten av Fal Dara var jevnbyrdige. Stemmen ble oljeglatt. «Det har vært en misforståelse her, Store Fyrste. Noen ganger kommer anfallene over meg, men det går snart over. Ja, snart vil jeg være kvitt dem.» Han knipset foraktelig med fingrene mot fillene han bar. «Ikke la deg lure av disse, Store Fyrste. Jeg har måttet forkle meg mot dem som har prøvd å stoppe meg, og min reise har vært lang og hard. Men endelig har jeg nådd et land hvor menn fremdeles kjenner Ba’alzamons farer, hvor menn fremdeles kjemper mot Den Mørkeste.»
Rand stirret med oppspilte øyne. Det var Fains stemme, men ordene minnet ikke om tuskhandleren i det hele tatt.
«Så du har kommet hit fordi vi kjemper mot Trolloker,» sa Agelmar. «Og du er så viktig at noen prøver å stoppe deg. Disse folkene sier du er en tuskhandler ved navn Padan Fain og at du har fulgt etter dem.»
Fain nølte. Han kastet et blikk på Aes Sedaien, men trakk øynene raskt til seg. Blikket gled over emondsmarkingene og med et rykk tilbake til Agelmar. Rand følte hatet og frykten i blikket. Men da Fain snakket igjen, var stemmen upåvirket. «Padan Fain er bare en av de mange forkledningene jeg er blitt tvunget til å bruke de siste årene. Jeg har oppdaget hvordan man kan vinne over Skyggen, og derfor blir jeg jaget av Mørkefrender. Jeg kan lære deg hvordan du kan vinne over ham, Store Fyrste.»
«Vi gjør så godt vi kan,» sa Agelmar tørt. «Hjulet dreier som Hjulet vil, men vi har kjempet mot Den Mørkeste nesten siden Ødeleggelsen av Verden uten tuskhandlere til å lære oss hvordan.»
«Store Fyrste, ingen tviler på din makt, men kan den stå imot Den Mørkeste til evig tid? Hender det ikke at du føler deg hardt presset? Tilgi meg min frimodighet, Store Fyrste, men til slutt vil han knuse deg, samme hvor sterk du er. Jeg kan vise deg hvordan du kan rense Skyggen fra landet, Store Fyrste.» Stemmen ble enda mer oljeglatt, selv om den var like overlegen. «Hvis du bare prøver mitt råd, Store Fyrste, skal du få se. Du vil rense landet. Du, Store Fyrste, kan gjøre det, hvis du styrer din kraft rett. Hvis du ikke lar Tar Valon fange deg i en felle, kan du redde verden. Store Fyrste, historien vil huske deg som mannen som brakte Lyset den endelige seieren.» Vaktene holdt seg rolige, men hendene gled over de lange treskaftene på hellebardene som om det kunne bli nødvendig å bruke dem.
«Han har høye tanker om seg selv, tuskhandleren,» sa Agelmar over skulderen til Lan. «Jeg tror Ingtar har rett. Han er gal.»
Fain knep øynene sammen av sinne, men stemmen forble glatt. «Store Fyrste, jeg vet at mine ord virker pompøse, men hvis du bare –» Han brøt plutselig av og tok noen skritt bakover da Moiraine reiste seg og gikk sakte rundt bordet. Bare de senkede hellebardene til vaktene hindret Fain i å gå baklengs ut av rommet.
Moiraine stanset bak Matts stol, la en hånd på skulderen hans og hvisket noe i øret på ham. Hva hun enn sa, slappet det anspente ansiktet av, og han tok hånden frem fra under jakken. Aes Sedaien fortsatte til hun sto ved siden av Agelmar, og like overfor Fain. Da hun stanset, krøp tuskhandleren sammen enda en gang.
«Jeg hater ham,» klynket han. «Jeg vil bli fri. Jeg vil vandre med Lyset igjen.» Skuldrene begynte å riste, og tårene strømmet enda striere enn før. «Han tvang meg til å gjøre det.»