«Jeg er redd dette er mer enn en tuskhandler, Fyrst Agelmar,» sa Moiraine. «Mindre enn et menneske, verre enn ond, farligere enn du kan forestille deg. Han kan få et bad etter at jeg har snakket med ham. Jeg våger ikke vente et eneste øyeblikk. Kom, Lan.»
KAPITTEL 47
Flere fortellinger fra Hjulet
En prikkende rastløshet fikk Rand til å trave opp og ned ved siden av spisebordet. Tolv skritt. Bordet var nøyaktig tolv skritt langt uansett hvor mange ganger han skrittet det opp. Irritert tvang han seg til å slutte å telle. Idiotisk å gjøre det. Jeg bryr meg ikke om hvor langt det forbaskede bordet er. En stund senere oppdaget han at han telte antall ganger han hadde gått opp og ned langs bordet. Hva er det han sier til Moiraine og Lan? Vet han hvorfor Den Mørkeste er etter oss? Vet han hvem av oss Den Mørkeste vil ha?
Han kastet et blikk på vennene sine. Perrin hadde smuldret et stykke brød og skjøv fraværende smulene frem og tilbake på bordet med en finger. De gule øynene stirret på smulene uten å blunke, men det virket som de så noe langt borte. Matt lutet seg fremover i stolen med øynene halvt lukket og et svakt smil på leppene. Det var et nervøst smil, ikke muntert. Utenpå så han ut som den gamle Matt, men fra tid til annen rørte han fraværende ved dolken fra Shadar Logoth gjennom jakken. Hva er det Fain forteller henne? Hva vet han?
Loial virket i det minste ubekymret. Oguren studerte veggene. Først hadde han stått midt i rommet og stirret mens han sakte snudde seg rundt. Nå presset han nesten den brede nesen mot steinveggen, mens han lot en finger som var bredere enn de fleste menns tommeltotter, varsomt gli over en bestemt sammenføyning. Av og til lukket han øynene som om det var viktigere å føle enn å se. Det rykket i ørene en gang iblant, og han mumlet for seg selv på Ogurenes språk og lot til å ha glemt at det var andre i rommet sammen med ham.
Fyrst Agelmar snakket stille med Nynaeve og Egwene foran det lange ildstedet i enden av rommet. Han var en god vert, en mester til å få folk til å glemme sine problemer; flere av historiene fikk Egwene til å knise. En gang kastet til og med Nynaeve hodet tilbake og brølte av latter. Rand skvatt til av den uventede lyden, og fór sammen igjen da Matts stol smalt i gulvet.
«Blod og aske!» knurret Matt. Han brydde seg ikke om at Nynaeve ble stram i ansiktet over språket han brukte. «Hva er det hun bruker så lang tid for?» Han rettet opp stolen og satte seg igjen uten å se på noen. Hånden streifet jakken.
Fyrsten av Fal Dara så misbilligende bort på Matt – blikket omfattet Rand og Perrin også – før han vendte seg mot kvinnene igjen. Rands vandring hadde brakt ham tett borttil dem.
«Min Herre,» sa Egwene, så glatt som om hun hadde brukt titler hele livet. «Jeg trodde han var en Vokter, men du kaller ham Dai Shan og snakker om Den Gylne Tranens banner, og det samme gjorde de andre mennene. Noen ganger virker det nesten som han er konge. Jeg husker at Moiraine en gang kalte ham den siste Herre av De Syv Tårn. Hvem er han?»
Nynaeve begynte å studere kruset sitt, men det var tydelig for Rand at hun hørte enda nøyere etter enn Egwene. Han stanset og forsøkte å høre hva de sa uten å gi inntrykk av å tyvlytte.
«Herre av De Syv Tårn,» sa Agelmar med rynket panne. «En gammel tittel, gode frøken Egwene. Selv ikke Høyfyrsten av Rift har en tittel som er eldre, og bare Dronningen av Andor kommer i nærheten.» Han sukket og ristet på hodet. «Han vil ikke snakke om det, men historien er godt kjent langs grensen. Han er konge, eller skulle vært det, al’Lan Mandragoran, Herre av De Syv Tårn, Herre av Sjøene, Den Kroneløse Kongen av Malkier.» Det rakede hodet hevet seg høyt, og øynene lyste som om han kjente en fars stolthet. Stemmen, som var full av følelser, ble kraftigere. Hele rommet kunne høre ham uten anstrengelse. «I Shienar kaller vi oss grensemenn, men for mindre enn femti år siden tilhørte ikke Shienar Grenselandene. Nord for oss og Arafel lå Malkier. Shienars lanseryttere red mot nord, men det var Malkier som holdt Pestlandet stangen. Malkier, må Fred være med hennes minne, og må Lyset skinne på hennes navn.»
«Lan er fra Malkier,» sa Den Kloke stille og så opp. Hun virket bekymret.
Det var ikke noe spørsmål, men Agelmar nikket. «Ja, gode frøken Nynaeve, han er sønn av al’Akir Mandragoran, Malkiers siste Kronede Konge. Hvordan ble han som han ble? Kanskje det begynte med Lain. Etter å ha blitt utfordret ledet Lain Mandragoran, kongens bror, lanserytterne sine gjennom Pestlandet til Askeslettene. Kanskje han nådde helt frem til Shayol Ghul. Det var Lains kone, Breyan, som utfordret ham. Sjalusien brant i hjertet hennes etter at al’Akir ble satt på tronen i stedet for Lain. Kongen og Lain var så nær som brødre kunne bli, som tvillinger, selv etter at det kongelige ’al’ ble lagt til Akirs navn, men sjalusien naget i Breyan. Lain hadde godt ry for sine bedrifter, og med rette, men han skinte ikke som al’Akir. Man ser bare én slik konge, én slik mann hvert hundrede år. Fred være med ham og el’Leanna.
Lain døde på Askeslettene sammen med de fleste som fulgte ham, menn Malkier ikke hadde råd til å miste. Breyan la skylden på kongen. Hun sa at selv Shayol Ghul ville ha falt hvis bare al’Akir hadde sendt resten av Malkier nordover sammen med hennes mann. Som hevn konspirerte hun med Cowin Gemallan, kalt Cowin Godhjerte, for at hennes sønn Isam skulle komme på tronen. Denne Godhjerte var en av storfyrstene, og folk elsket ham nesten like mye som al’Akir. Da storfyrstene la sine staver på kongesteinen for å velge konge, var det bare to staver som skilte ham fra Akir. Hvis to menn hadde lagt en annen farge på steinen, ville han ha sittet på tronen i stedet, og det glemte han aldri. Cowin og Breyan rensket grenseborgene i Pestlandet for soldater og flyttet dem for å erobre De Syv Tårn.
Men Cowins sjalusi stakk dypere.» Forakten farget Agelmars stemme. «Helten Godhjerte, som fikk sine bedrifter priset i sanger i alle Grenselandene, var en Mørkefrende. Da grenseborgene var svekket, veltet Trollokene som en flodbølge inn i Malkier. Kong al’Akir og Lain kunne ha samlet landet; det hadde de gjort før. Men Lains ulykkelige skjebne på Askeslettene hadde rystet folket, og Trollokenes invasjon brøt ned motet og kampviljen hos altfor mange av mennene. Overmakten presset malkiererne inn i hjertet av landet.
Breyan flyktet sørover med sin nyfødte sønn Isam, men hun ble tatt igjen av Trolloker. Ingen vet hva som skjedde med dem, men man kan jo gjette. Jeg føler bare medlidenhet med gutten. Cowin Godhjertes forræderi ble avslørt, og han ble tatt til fange av den unge Jain Charin, som allerede da ble kalt Langsteg. Da Godhjerte ble ført i lenker til De Syv Tårn, ba storfyrstene om å få hodet hans på et langspyd. Men siden bare al’Akir og Lain hadde hatt en større plass i folks hjerter, valgte kongen å møte ham i tvekamp. Al’Akir gråt da han drepte Cowin. Noen sa at han gråt for en venn som hadde gitt seg selv til Skyggen, andre sa at han gråt for Malkier.» Fyrsten av Fal Dara ristet trist på hodet.
«Klokkene hadde slått sitt første slag for De Syv Tårns undergang. Det var ikke tid til å samle hjelp fra Shienar eller Arafel, og ikke håp om at Malkier kunne stå alene når fem tusen lanseryttere lå døde på Askeslettene, og festningene langs grensen var oversvømt av inntrengere.
Al’Akir og hans dronning, el’Leanna, fikk brakt Lans krybbe til seg. I spedbarnets hender la de sverdet til Malkiers konger, sverdet han bærer i dag. Våpenet ble laget av Aes Sedaiene under Krigen om Kraften, Krigen mot Skyggen som endte Legendenes Alder. De salvet hans hode med olje og ga ham navnet Dai Shan, en Kronet krigsherre. De vigslet ham til konge og sverget den eldgamle eden til Malkiers konger og dronninger i hans navn.» Angelmars ansikt hardnet. Han uttalte ordene som om også han en gang hadde sverget den eden, eller en som lignet: «Å jage Hjertedreper så lenge stein står og stål er hardt. Å verne Malkier mot Mørket så lenge det drypper en dråpe blod. Å hevne den helligdom som ikke lenger kan vernes.» Ordene ga gjenlyd i rommet.