«Nå husker jeg det,» sa Matt. «Alle lurte på om han var syk, eller om han hadde falt for en av kvinnene på stedet. Ikke det at noen ville giftet seg med en tuskhandler, naturligvis. De kunne like gjerne giftet seg med en fra Det Vandrende Folket.» Egwene hevet et øyebryn, og han lukket munnen.
«Etter dette ble Fain ført til Shayol Ghul igjen, og tankene hans ble – renset.» Rands mage vrengte seg da han hørte tonen i Aes Sedaiens stemme; den fortalte ham mer om hva hun mente enn grimasen som gled over ansiktet hennes. «Det han hadde … observert… ble foredlet og matet inn i ham igjen. Da han dro til Tvillingelvene igjen neste vår, var han mye bedre i stand til å utpeke sine mål. Endog tydeligere enn Den Mørkeste hadde ventet. Fain visste med sikkerhet at den han lette etter, var en av tre i Tvillingelvene.»
Perrin gryntet. Matt begynte å banne lavt og monotont og holdt ikke opp selv om Nynaeve skulte på ham. Agelmar så nysgjerrig på dem. Rand følte bare et snev av kulde og undret seg over det. I tre år hadde Den Mørkeste jaget ham … jaget dem. Han hadde trodd at noe slikt ville få ham til å hakke tenner.
Moiraine lot seg ikke avbryte av Matt. Hun hevet stemmen nok til å overdøve ham. «Da Fain vendte tilbake til Lugard, kom Ba’alzamon til ham i en drøm. Fain ydmyket seg og utførte ritualer som hadde blindet dere om dere hadde sett halvparten, og bandt seg med dette enda sterkere til Den Mørkeste. Det som blir gjort i drømmer, kan være farligere enn det som blir gjort i våken tilstand.» Rand krympet seg under det skarpe, advarende blikket, men hun fortsatte uten pause. «Han skulle bli rikt belønnet og ble lovet makt over kongeriker etter Ba’alzamons seier, og fikk ordre om å vende tilbake til Tvillingelvene og merke de tre han hadde funnet. En Halvmann skulle vente der med Trolloker. Nå vet vi hvordan Trollokene kom til Tvillingelvene. Det må ha vært en Veiport og en av Ogurenes lunder ved Manetheren.»
«Den vakreste av alle,» sa Loial, «bortsett fra den i Tar Valon.» Han hadde lyttet like oppmerksomt som alle de andre. «Ogurene minnes Manetheren med glede.» Agelmar formet navnet lydløst med leppene, og øyebrynene var hevet av undring. Manetheren.
«Fyrst Agelmar,» sa Moiraine, «jeg skal fortelle deg hvordan du finner Veiporten ved Mafal Dadaranell. Den må mures igjen og bevoktes, og ingen må få komme i nærheten av den. Halvmennene har ennå ikke lært seg alle rutene i Veiene, men den Veiporten ligger mot sør og bare timer fra Fal Dara.»
Fyrsten av Fal Dara ristet på seg, som om han nettopp hadde våknet. «Mot sør? Fred! Vi trenger ikke den. Må Lyset skinne på oss. Det skal bli gjort.»
«Fulgte Fain etter oss i Veiene?» spurte Perrin. «Det må han ha gjort.»
Moiraine nikket. «Fain ville fulgt dere tre i graven, fordi han måtte. Da Myrddraalens angrep på Emondsmark mislyktes, tok den Fain med seg under jakten på oss. Skyggeren ville ikke la Fain ri sammen med ham. Selv om Fain mente at han burde få den beste hesten i Tvillingelvene og ri foran følget, tvang Myrddraalen ham til å flykte sammen med Trollokene og Trollokene til å bære ham da beina ga etter. De snakket så han kunne forstå det, og kranglet om hvordan de skulle tilberede ham når han ikke lenger var til noen nytte. Fain påstår at han vendte seg mot Den Mørkeste før de nådde Taren, men noen ganger skinner det grådige ønsket om belønning igjennom.
Da vi unnslapp over Taren, førte Myrddraalen Trollokene tilbake til Tåkefjellene, til den nærmeste Veiporten. Fain ble sendt videre alene. Han trodde han var fri, men en ny Skygger fant ham før han nådde Baerlon, og denne var ikke like hyggelig. Den fikk ham til å sove sammenkrøllet i en Trollokkjele om natten, for å minne ham på prisen for feilgrep. Den brukte ham helt frem til Shadar Logoth. Da var Fain villig til å gi sin mor til Myrddraalen hvis det kunne befri ham, men Den Mørkeste slipper aldri frivillig grepet om noe han har fanget.
Utenfor Shadar Logoth sendte jeg ut falske spor og lukter mot fjellene. Det overlistet Myrddraalene, men ikke Fain. Halvmennene trodde ham ikke; etterpå slepte de ham etter seg i en reim. Først da det virket som om vi hele tiden var rett foran dem, uansett hvor hardt de presset på, begynte noen å feste lit til ham. Det var de fire som vendte tilbake til Shadar Logoth. Fain påstår at det var Ba’alzamon selv som drev Myrddraalene videre.»
Agelmar ristet foraktelig på hodet. «Den Mørkeste? Tvi! Enten lyver mannen, eller så er han gal. Hvis Hjertedreperen er løs, ville vi alle vært døde nå eller det som verre er.»
«Fain fortalte sannheten slik han så den,» sa Moiraine. «Han kunne ikke lyve for meg, selv om han skjulte mye. Hans ord var: ’Ba’alzamon dukket opp som en flakkende flamme. Han forsvant og dukket opp igjen, og aldri to ganger på samme sted. Øynene svidde Myrddraalene, og flammene fra munnen pisket oss videre.’»
«Noe,» sa Lan, «drev fire Skyggere til et sted de frykter nesten like mye som de frykter Den Mørkestes vrede.»
Agelmar gryntet som om noen hadde sparket ham, og han virket uvel.
«Ondskap sto mot ondskap i ruinene av Shadar Logoth,» fortsatte Moiraine, «og hat kjempet mot svik. Da Fain fortalte om det, klynket han og hakket tenner. Mange Trolloker ble slaktet, fortært av Mashadar og andre ting, blant annet Trolloken som holdt Fains reim. Han flyktet fra byen som om den var Fortapelsens Dyp ved Shayol Ghul.
Fain trodde at han endelig var fri. Han hadde tenkt å flykte til Ba’alzamon aldri kunne finne ham igjen, til verdens ende om nødvendig. Dere kan forestille dere hans skrekk da han oppdaget at trangen til å jage ikke ble mindre. I stedet ble den sterkere og kraftigere for hver dag som gikk. Han kunne ikke spise, bortsett fra det lille han greide å kare til seg når han jaktet på dere – biller og firfisler som han snappet til seg mens han løp, halvråttent avfall som han fant på søppeldynger om natten. Heller ikke kunne han stoppe før han falt sammen som en tomsekk av utmattelse. Så snart han hadde kraft nok til å stå på beina igjen, ble han drevet videre. Da han nådde Caemlyn, kunne han føle byttet sitt selv om han var en halvfjerding unna. Selv her, i fangehullene under oss, kikket han noen ganger opp uten å være klar over hva han gjorde. Han så i retning av dette rommet.»
Plutselig kjente Rand at det klødde mellom skulderbladene. Det var som han kunne føle Fains øyne gjennom steinveggen. Aes Sedaien merket at han trakk nervøst på skuldrene, men fortsatte uforsonlig.
«Om Fain var halvgal da han nådde Caemlyn, sank han enda dypere da han oppdaget at bare to av dem han lette etter, var der. Han var nødt til å finne alle, men han kunne ikke gjøre annet enn å følge etter de to som var der. Han fortalte hvordan han skrek da Veiporten åpnet seg i Caemlyn. Kunnskapen om hvordan det skulle gjøres, lå et sted i bevisstheten hans. Han visste ikke hvordan den var kommet dit, men hendene beveget seg som om de hadde en egen vilje, og Ba’alzamons ild brant i dem da han forsøkte å stoppe dem. Da butikkeieren kom for å undersøke støyen, myrdet Fain ham. Ikke fordi han måtte, men av misunnelse fordi mannen kunne forlate kjelleren mens hans føtter bar ham ubarmhjertig inn i Veiene.»
«Så Fain var den du følte var bak oss,» sa Egwene. Lan nikket. «Hvordan unnslapp han … Den Svarte Vinden?» Stemmen hennes skalv, og hun stanset for å svelge. «Den var rett bak oss ved Veiporten.»
«Han unnslapp, og han unnslapp ikke,» sa Moiraine. «Den Svarte Vinden fanget ham – og han påsto at han kunne forstå stemmene. Noen hilste ham som en likemann, og andre fryktet ham. Ikke før hadde Vinden omsluttet Fain, før den flyktet.»
«Må Lyset beskytte oss.» Loials hviskende stemme buldret som en kjempestor humle.
«Be om at Lyset gjør det,» sa Moiraine. «Det er mye som fremdeles er skjult når det gjelder Padan Fain, mye jeg må finne ut. Ondskapen stikker dypere i ham, og den er sterkere enn i noen mann jeg har sett. Da Den Mørkeste forandret Fain, kan han ha preget inn en del av seg selv i mannen, kanskje uten at han visste det, en del av hans hensikt. Da jeg nevnte Verdensøyet, bet Fain tennene sammen, men jeg kunne føle at det lå noe bak tausheten. Hvis jeg bare hadde hatt tid. Men vi kan ikke vente.»