Tam nikket, men stoppet ikke. Da han hadde sirklet rundt våningshuset, gjorde han det samme med uthuset og sauekveet, og fremdeles gransket han grunnen. Han undersøkte også røykeriet og gjæringsskuret. Han dro opp en bøtte vann fra brønnen, fylte hånden, luktet på vannet og fuktet tungespissen forsiktig. Brått bjeffet han ut en latter og drakk vannet i en rask slurk.
«Jeg tror ikke han har vært her,» sa han til Rand, mens han tørket neven på jakken. «Alt dette snakket om menn og hester jeg ikke kan se eller høre får meg til å undersøke alt både på kryss og tvers.» Han helte brønnvannet over i en annen bøtte og gikk mot huset med bøtta i den ene hånden og spydet i den andre. «Jeg setter over noe stuing til middag. Når vi først er her, kan vi like godt få unna litt arbeid.»
Rand skar en grimase. Han likte ikke å måtte tilbringe Vinternatt i Emondsmark. Men Tam hadde rett. På en gård fikk man aldri gjort unna alt arbeidet; så sant man var ferdig med én oppgave, dukket to nye opp. Han nølte et øyeblikk, men beholdt buen og koggeret i nærheten. Om den svarte rytteren dukket opp, hadde ikke Rand tenkt å møte ham med bare en hakke i nevene.
Først skulle Bela på stallen. Han hektet av seletøyet og satte henne på spiltau ved siden av kua. Han hengte fra seg kappen, tørket av hesten med noen never halm og striglet den med to børster. Han klatret opp den smale stigen til høyloftet og lempet ned noe høy. Han hentet også en øse havre til hesten, selv om det var lite igjen og det ikke ville bli mer på lenge hvis det ikke ble varmere i været. Kua var blitt melket om morgenen før solen sto opp, og da melket hun bare en fjerdedel av det vanlige. Det virket som om hun tørket mer og mer inn jo lenger vinteren varte ved.
Sauene hadde fått for til to dager, så han nøyde seg med å helle mer vann i trauet. De skulle vært ute på beite nå, men beitemarkene var ikke verd navnet engang. De nylagte eggene måtte også samles inn. Det var bare tre. Hønene måtte ha blitt flinkere til å gjemme dem.
Han tok hakken med seg til grønnsakhagen bak våningshuset. Tam kom ut og satte seg på en benk foran uthuset for å reparere seletøyet. Han stilte spydet ved siden av seg, og det fikk Rand til føle seg mer vel med tanke på buen som lå på kappen et skritt unna.
Det var ikke mye ugress som hadde presset seg opp gjennom jorden, men likevel var det mer ugress enn noe som helst annet. Kålen var knøttliten, bare en spire av ertene og bønneplantene viste seg, og det fantes ikke tegn til nepene. Alt var naturligvis ikke blitt plantet ut; bare en del, i håp om at kulden ville slippe taket tidsnok til at det ble en avling før kjelleren var tom. Det gikk raskt å luke grønnsakbedet. I tidligere år ville det ha gledet ham, men nå undret han seg på hva de skulle gjøre hvis det ikke kom opp noe dette året. Ingen behagelig tanke. Og det var fremdeles småved å kløyve.
Det forekom Rand at det måtte ha vært år og dag siden det ikke hadde vært småved å kløyve. Men klaging ville ikke varme huset, så han hentet øksa, la buen og koggeret ved siden av stabben og gikk i gang. Furu til rask oppfyring, og eik til langvarig lunk. Etter kort tid var han varm nok til å ta av seg jakken og legge den fra seg. Da haugen med ved var stor nok, stablet han den opp mot husveggen ved siden av de andre stablene. De fleste nådde helt opp til takskjegget. På denne tiden av året var stablene som regel få og lave, men ikke i år. Hogge og stable, hogge og stable – han fortapte seg i de rytmiske øksehoggene og stablingen. Tam la hånden på skulderen hans og hentet ham tilbake, og et øyeblikk blunket han overrasket.
Den grå skumringen hadde falt på mens han arbeidet, og det mørknet allerede raskt mot natt. Fullmånen hang høyt over tretoppene. Den skinte blekt og svulmet som om den holdt på å deise i bakken. Vinden hadde kjølnet uten at han merket det, og forrevne skyer drev over den mørke himmelen.
«La oss vaske oss, gutt, og se og få oss noe mat. Jeg har allerede båret inn vann til et varmt bad før vi legger oss.»
«Alt varmt høres bra ut for meg,» sa Rand og slengte kappen over skuldrene. Skjorten var dyvåt av svette, og selv om han hadde glemt vinden da han arbeidet seg varm under hoggingen, virket det som om vinden nå prøvde å fryse svetten til is. Han kvalte et gjesp og hutret mens han samlet sammen resten av tingene. «Søvn også for den saks skyld. Jeg kunne godt ha sovet gjennom hele festivalen.»
«Ville du tatt et lite veddemål på akkurat det?» Tam smilte, og Rand måtte smile tilbake. Han ville ikke gå glipp av Bel Tine om han måtte gå søvnløs en uke. Ingen ville det.
Tam hadde vært raus med vokslysene, og ilden knitret i den store peisen, så stua var varm og trivelig. Det som særlig satte sitt preg på stua, utenom ildstedet, var det store eikebordet. Det var langt nok til et dusin gjester eller så, selv om det sjelden hadde vært så mange rundt bordet etter at Rands mor døde. Noen skap og kister – de fleste fremragende laget av Tam selv – sto langs veggene, og høyryggete stoler sto rundt bordet. Putestolen, som Tam brukte til lesestol, var plassert skrått foran flammene. Rand foretrakk å lese strukket ut på teppet foran ildstedet. Bokhyllen ved døren var ikke så lang som den i Vertshuset Vinkilden, men det var vanskelig å skaffe bøker. Det var få tuskhandlere som fraktet med seg mer enn en håndfull, og de måtte rekke til alle som ville ha.
Tams pipestativ og Jain Langstegs reiser lå på bordet, mens en bok med trepermer lå på lesestolsetet. En lite stykke seletøy som måtte repareres lå på benken ved ildstedet, og noen skjorter som skulle lappes lå i en haug på en stol. Om rommet ikke virket like nyskurt og plettfritt som hjemme hos gårdkoner flest, var det likevel rent og ryddig nok og med et hjemmekoselig preg som varmet vel så godt som ilden. Her kunne man glemme kulden som bet utenfor veggene. Det fantes ingen uekte Drager her, ingen kriger, ingen Aes Sedaier, ingen menn i svarte kapper. Duften av stuing fylte rommet, og Rand ble skrubbsulten.
Faren rørte i gryten over ilden med en lang tresleiv og smakte på stuingen. «Må koke litt til.»
Rand skyndte seg å vaske ansikt og hender; det sto en mugge vann og et fat på stativet ved døren. Et varmt bad var det han helst ville hatt for å vaske bort svetten og bløyte ut kulden, men det fikk bli når de hadde varmet opp den store kjelen i bakrommet.
Tam romsterte rundt i et skap og fant en nøkkel så lang som en hånd. Han vred den store jernlåsen på døren rundt. Som svar på Rands spørrende blikk sa han: «Best å være på den sikre siden. Kanskje er det bare en fiks idé, eller kanskje det er været som gjør meg dyster til sinns, men …» Han sukket og dasket nøkkelen mot håndflaten. «Jeg ser til bakdøren,» sa han og forsvant mot den bakre delen av huset.
Rand kunne ikke huske at dørene noensinne hadde vært låst. Ingen i Tvillingelvene låste dørene sine. Det hadde aldri vært nødvendig. Iallfall ikke før nå.
Fra Tams soverom ovenpå kom det en skrapende lyd, som om noe ble slept bortover gulvet. Hvis ikke Tam plutselig skulle ha funnet på å ommøblere, måtte han ha dratt frem den gamle kisten under sengen. Det var heller aldri blitt gjort før, det Rand kunne huske.
Han fylte en liten tekjele med vann og hengte den på en krok over ilden før han dekket bordet. Han hadde selv telgjet bollene og skjeene. Lemmene foran vinduene var ikke lukket og nå og da kikket han ut, men det var blitt natt, og han så ikke annet enn måneskygger. Den svarte rytteren kunne uten vanskelighet befinne seg der ute, men han forsøkte å ikke tenke på det.
Da Tam kom tilbake, stirret Rand forbauset på ham. Tam hadde et bredt belte skrått rundt hoftene, og fra beltet hang et sverd med en bronsehegre på den svarte balgen og en hegre til på det lange hjaltet. De eneste Rand hadde sett med sverd, var vaktene til kjøpmennene. Og Lan, selvfølgelig. Det hadde aldri falt ham inn at faren kunne eie et. Bortsett fra hegrene lignet sverdet ganske mye på Lans.