«Hvis denne mannen vet noe,» sa Agelmar, «kan jeg få det ut av ham.» I ansiktet fantes ingen barmhjertighet for Mørkefrender, og stemmen lovet ingen nåde for Fain. «Hvis du kan finne ut bare noe om det som venter i Pestlandet, vil det være verdt en ekstra dag. Mange har tapt et slag fordi de ikke kjente til fiendens hensikter.»
Moiraine sukket og ristet trist på hodet. «Min Herre, hvis det ikke var for at vi trenger minst en god natts søvn før vi drar inn i Pestlandet, ville jeg ha ridd videre allerede nå, selv om vi ville ha risikert å møte en flokk Trolloker i mørket. Tenk på det jeg har fått rede på av Fain. For tre år siden måtte Den Mørkeste få Fain brakt til seg i Shayol Ghul for å røre ved ham, tross det faktum at Fain er Mørkefrende inn til margen. For et år siden kunne Den Mørkeste kommandere en Mørkefrende som Fain gjennom drømmer. I år kan Ba’alzamon vandre inn i drømmene til mennesker som lever i Lyset, og dukker opp, om enn med besvær, ved Shadar Logoth. Ikke i sin egen kropp, selvfølgelig, men selv et bilde av Den Mørkestes tanker, selv et flakkende og uklart bilde, er mer dødelig for verden enn alle Trollok-hordene til sammen. Seglene på Shayol Ghul er alvorlig svekket, Fyrst Agelmar. Det er ikke tid.»
Agelmar bøyde hodet føyelig, men da han løftet det igjen, hadde han et trassig drag rundt munnen. «Aes Sedai, når jeg leder lanserytterne til Tarwins Kløft, kan jeg godta at det ikke betyr mer enn en avledningsmanøver, en trefning i utkanten av det egentlige slaget. Plikten fører menn hvor den vil like sikkert som Mønsteret, og ingen av dem lover at våre gjerninger skal bli storslagne. Men selv om vi skulle vinne vår trefning, vil den være forgjeves om dere skulle tape slaget. Hvis du sier at følget ditt må være lite, sier jeg at det er vel og bra, men jeg ber deg gjøre alt for at oppdraget ditt skal lykkes. La disse unge mennene bli igjen her, Aes Sedai. Jeg sverger at jeg kan erstatte dem med tre erfarne menn som ikke tenker på sin egen ære, gode sverdmenn som vil bli nesten like nyttige som Lan i Pestlandet. La meg ri til Kløften og vite at jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe deg til seier.»
«Jeg må ta dem med og ingen andre, Fyrst Agelmar,» sa Moiraine stille. «Det er de som skal utkjempe slaget ved Verdensøyet.»
Agelmar ble stående med åpen munn og stirre på Rand og Matt og Perrin. Plutselig tok Fyrsten av Fal Dara et skritt tilbake og hånden famlet etter sverdet han aldri bar inne i borgen. «De er ikke … Du tilhører ikke Den Røde Ajah, Moiraine Sedai, men selv ikke du ville …» Svetten glinset over det rakede hodet.
«De er ta’veren,» sa Moiraine beroligende. «Mønsteret vever seg rundt dem. Den Mørkeste har allerede forsøkt å drepe hver av dem mer enn én gang. Tre ta’veren på samme sted er nok til å forandre livet rundt dem, like sikkert som at en strømhvirvel forandrer retningen til et strå. Når stedet er Verdensøyet, kan Mønsteret veve selv Alle Løgners Far inn i seg og gjøre ham harmløs igjen.»
Agelmar sluttet å famle etter sverdet, men fortsatt så han tvilende på Rand og de andre. «Moiraine Sedai, hvis du sier at de er det, så er de det, men jeg kan ikke se det. Bondegutter. Er du sikker, Aes Sedai?»
«Det gamle blodet,» sa Moiraine, «har delt seg som en elv deler seg i tusen ganger tusen bekker, men av og til møtes bekkene og blir en elv igjen. Manetherens gamle blod er sterkt og rent i nesten alle disse unge mennene. Tviler du på styrken i Manetherens blod, Fyrst Agelmar?»
Rand så fra øyekroken på Aes Sedaien. Nesten alle. Han dristet seg til et blikk på Nynaeve. Hun hadde snudd seg igjen for å se og lytte, men unngikk fremdeles å se på Lan. Han fanget blikket til Den Kloke. Hun ristet på hodet: Hun hadde ikke fortalt Aes Sedaien at han ikke var født i Tvillingelvene. Hvor mye vet Moiraine?
«Manetheren,» sa Agelmar sakte. Han nikket. «Det blodet tviler jeg ikke på.» Han la raskt ticlass="underline" «Hjulet bringer underlige tider med seg. Gårdsgutter fører Manetherens ære inn i Pestlandet, men hvis noe blod kan slå et avgjørende slag mot Den Mørkeste, må det være Manetherens blod. Det skal bli som du ønsker, Aes Sedai.»
«Så la oss gå til rommene våre,» sa Moiraine. «Vi må dra ved soloppgang, for tiden er knapp. De unge mennene må sove i nærheten av meg. Det er for kort tid til slaget til at vi kan la Den Mørkeste angripe dem igjen. For kort tid.»
Rand kjente øynene hennes på seg, de gransket ham og vennene, veide deres styrke, og han skalv. For kort tid.
KAPITTEL 48
Pestlandet
Vinden rev og slet i Lans kappe, og gjorde det innimellom vanskelig å se ham, selv i sollyset. Fyrst Agelmar hadde sendt Ingtar og hundre lanseryttere for å eskortere dem til grensen, i tilfelle de ble møtt av et Trollok-angrep. Lanserytterne var et stolt syn der de kom ridende i to rekker i sine rustninger og med røde vimpler og stålkledde hester bak Ingtars banner med Den Grå Uglen. De var like storslagne som hundre fra Dronningens Garde, men Rand var mest opptatt av tårnene foran dem. Han hadde hatt hele morgenen på seg til å betrakte Shienars lanseryttere.
Hvert tårn sto høyt og massivt på toppen av en ås en kvart fjerding fra neste tårn. Mot øst og vest reiste andre tårn seg, og flere bak dem igjen. En bred vindeltrapp beskyttet av steinvegger slynget seg oppover steinsøylen til den nådde de kraftige portene halvveis oppunder skyteskårene på toppen. En utfallsstyrke fra garnisonen ville være beskyttet av veggene til den nådde bakken, mens fiender som kjempet for å nå portene, måtte klatre opp i et regn av piler og steiner og kokende olje fra store gryter som sto klare på avsatser over. Et stort stålspeil glitret på toppen av hvert tårn under store jernskåler der signalbål kunne tennes når solen ikke skinte. Nå var speilene omhyggelig snudd bort fra solen, men om det trengtes, kunne det sendes signaler til tårn som lå lenger unna grensen, og derfra videre til nye tårn. På den måten kunne det sendes meldinger til borgene i den sentrale delen av landet, og derfra ville lanserytterne ri ut for å slå tilbake et tokt. Hvis det hadde vært normale tider, ville de ha gjort det.
Fra toppen av de to nærmeste tårnene holdt menn øye med dem da de nærmet seg. Det var bare noen få menn i hvert tårn, og de kikket nysgjerrig ut mellom skyteskårene. I fredstid var tårnene bare bemannet for selvforsvar. De baserte seg mer på steinveggene enn våpen for å overleve, men nå red alle menn som kunne unnværes, og flere til, mot Tarwins Kløft. Hvis lanserytterne ikke greide å holde Kløften, ville det ikke spille noen rolle om tårnene falt.
Rand skalv da de red mellom tårnene. Det var nesten som han red gjennom en vegg av kaldere luft. Dette var grensen. Landskapet videre fremover skilte seg ikke fra Shienar, men et sted bak de nakne trærne lå Pestlandet.
Ved en enkel steinstøtte innenfor synsvidde fra tårnene løftet Ingtar en stålkledd neve for å stanse lanserytterne. Det var en grensemarkering mellom Shienar og det som en gang hadde vært Malkier. «Unnskyld meg, Moiraine Sedai. Unnskyld meg, Dai Shan. Unnskyld meg, Steinbygger. Fyrst Agelmar ga meg ordre om ikke å ri lenger.» Han virket misfornøyd med det og misfornøyd med livet i det store og hele.
«Det var slik vi planla det, Fyrst Agelmar og jeg,» sa Moiraine.
Ingtar gryntet surt. «Unnskyld meg, Aes Sedai,» sa han beklagende, men det virket ikke som han mente det. «Siden vi måtte eskortere dere hit, er det ikke sikkert vi når Kløften før kampene er over. Jeg har mistet min sjanse til å stå sammen med de andre, og samtidig er jeg kommandert til ikke å ri et skritt forbi grensemarkeringen, som om jeg aldri hadde vært i Pestlandet før. Og min herre Agelmar vil ikke fortelle meg hvorfor.» Bak gitteret i visiret så øynene spørrende på Aes Sedaien. Han nedlot seg ikke til å se på Rand og de andre; han hadde fått vite at de skulle bli med Lan inn i Pestlandet.