Matt lente seg ut av salen og spydde til magen var tom. Rand søkte det store intet, men ro var til liten hjelp mot den brennende gallen som krøp opp gjennom halsen. Selv om magen var tom, brakk Matt seg igjen en halvfjerding senere uten at det kom noe opp, og deretter enda en gang. Egwene svelget uavlatelig, og Nynaeves ansikt var en hvit maske av vilje; hun bet tennene sammen og hadde blikket festet på Moiraines rygg. Den Kloke ville ikke innrømme at hun var kvalm hvis ikke Aes Sedaien gjorde det først. Rand trodde ikke hun behøvde vente lenge. Moiraine knep øynene sammen, og leppene var bleke.
Tross varmen og fuktigheten viklet Loial et skjerf rundt nesen og munnen. Da han møtte Rands blikk, var det tydelig å se at Oguren var opprørt og full av avsky. «Jeg har hørt –» begynte han. Stemmen lød dempet bak ullskjerfet, og han stanset og klaret halsen med en grimase. «Føy! Det smaker som… Føy! Jeg har hørt og lest om Pestlandet, men det finnes ikke ord for…» Gesten omfattet på en måte både luktene og vekstene med det syke utseendet. «At Den Mørkeste kunne gjøre noe slikt mot trær! Føy!»
Vokteren var som ventet ikke påvirket, ikke det Rand kunne se, men til hans overraskelse var heller ikke Perrin det. I hvert fall ikke på samme måte som resten av dem. Den storvokste unge gutten skulte på den avskyelige skogen som han ville skult på en fiende eller banneret til en fiende. Han kjærtegnet fraværende øksa i beltet og mumlet for seg selv, halvveis knurrende på en måte som fikk Rands nakkehår til å reise seg. Selv i det sterke sollyset glødet øynene vilt og gyllent.
Heten avtok ikke da den blodrøde solen sank mot horisonten. Langt mot nord reiste fjellene seg svarte mot himmelen, og de var høyere enn Tåkefjellene. Av og til gufset en iskald vind helt fra de høye toppene mot dem. Den glovarme fuktigheten oppløste mesteparten av kjøligheten i fjelluften, men det som ble igjen var vinterkulde i forhold til heten den avløste, om så bare for et øyeblikk. Svetten i ansiktet til Rand syntes plutselig å fryse til isperler; da vinden døde hen, smeltet perlene igjen og dannet hissige striper nedover kinnene, og den tunge heten vendte tilbake verre enn før. I de øyeblikkene vinden hyllet dem inn, feide den bort stanken, men han skulle gjerne ha unnvært det også om han hadde kunnet. Vinden var kald som graven, og bar med seg den støvete mugglukten fra en nyåpnet gammel grav.
«Vi når ikke fjellene før det blir mørkt,» sa Lan, «og det er farlig å ferdes her i mørket, selv for en Vokter som er alene.»
«Det finnes et sted ikke langt unna,» sa Moiraine. «Det er et godt tegn hvis vi kan slå leir der.»
Vokteren så uttrykksløst på henne. Han nikket motstrebende. «Ja. Vi må slå leir et sted. Det kan like gjerne bli der.»
«Verdensøyet var på den andre siden av de høye passene da jeg fant det,» sa Moiraine. «Det er bedre å krysse Dhoomfjellene i fullt dagslys når Den Mørkestes makt over denne verden er svakest.»
«Du snakker som om Øyet ikke alltid er på det samme stedet.» Egwene snakket til Aes Sedaien, men det var Loial som svarte.
«Ingen Ogurer har funnet Øyet på nøyaktig samme sted. Det virker som Den Grønne Mannen blir funnet når man trenger ham. Men det har alltid vært på den andre siden av de høye passene. De er forræderiske, de høye passene, og hjemsøkt av Den Mørkestes vesener.»
«Vi trenger ikke å bekymre oss over passene før vi når dem,» sa Lan. «I morgen er vi i det egentlige Pestlandet.»
Rand så på skogen rundt seg, på hvert blad og hver blomst som var angrepet av sykdom, på hver slyngplante som råtnet mens den vokste, og kunne ikke undertrykke et gys. Hvis dette ikke er Pestlandet, hva er det da?
Lan snudde følget mot vest, i skrå vinkel mot den synkende solen. Vokteren holdt samme tempo, men det lå en motvillighet i måten han holdt skuldrene på.
Solen var en dyster rød ball like over tretoppene da de red over en ås og Vokteren tøylet hesten. På den andre siden lå et nettverk av innsjøer. Vannet glitret mørkt i det skrå sollyset, som perler i forskjellig størrelse på et halsbånd med mange kjeder. I det fjerne, omkranset av innsjøene, sto forrevne åser uklare i de krypende kveldsskyggene. Et øyeblikk gled solstrålene over de takkete toppene, og Rand holdt pusten. Ikke åser. Ruinene av syv tårn. Han var ikke sikker på om noen andre hadde sett det; synet forsvant like fort som det kom. Da Vokteren steg av, var ansiktet like uttrykksløst som en stein.
«Kan vi ikke slå leir nede ved sjøene?» spurte Nynaeve, og tørket ansiktet med et lommetørkle. «Det må være kjøligere ved vannet.»
«Lys,» sa Matt, «jeg skulle gjerne ha stukket hodet mitt ned i en av dem. Det er ikke sikkert jeg ville ta det opp igjen.»
Akkurat da var det noe som hvirvlet opp vannet i den nærmeste innsjøen, og det mørke vannet ble selvlysende da en stor kropp buktet seg under overflaten. Ledd etter ledd, tykke som en mann, laget krusninger i vannet og buktet seg videre i det uendelige til en hale reiste seg minst fem favner opp i luften, og viftet et øyeblikk i skumringen med noe som minnet om brodden på en veps. Digre tentakler vred seg som avskyelige ormer langs hele halen, like mange som beina på et tusenbein. Vesenet gled sakte under overflaten og forsvant, og bare de svake krusningene røpet at noe hadde vært der.
Rand lukket munnen og vekslet blikk med Perrin. Perrins gule øyne var like vantro som han visste hans egne måtte være. Noe så stort kunne ikke leve i en så liten innsjø. Det kunne ikke ha vært hender på de tentaklene. Det kunne det ikke ha vært.
«Når jeg tenker meg om,» sa Matt spakt, «liker jeg meg godt her.»
«Jeg vil sette ut vern rundt denne åsen,» sa Moiraine. Hun hadde allerede steget av Aldieb. «En ubrytelig barriere ville tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet som honning tiltrekker seg fluer, men hvis et av Den Mørkestes vesener eller noe som tjener Skyggen kommer innenfor en halvfjerding fra oss, vil jeg vite om det.»
«Jeg ville vært mer fornøyd med barrieren,» sa Matt da han satte foten på bakken, «så lenge den kunne holde den, den … tingen på den andre siden.»
«Kan ikke du være stille,» sa Egwene kort, samtidig som Nynaeve sa: «Og risikere at de venter på oss når vi drar videre i morgen? Du er en tosk, Mattrim Cauthon.» Matt skulte på de to kvinnene da de steg av hesten, men han holdt munnen lukket.
Idet Rand tok Belas tømmer, smilte han og Perrin til hverandre. Den gamle Matt hadde alltid sagt det han ikke burde på de verste tidspunkter, og et øyeblikk var det nesten som å være hjemme igjen. Så forsvant smilet fra Perrins ansikt. Øynene hans glødet i tussmørket som om det var et gult lys bak dem. Rands smil døde også bort. Det er ikke som hjemme i det hele tatt.
Rand og Matt og Perrin hjalp Lan å sale av hestene og feste fotreimer på dem, mens de andre begynte å gjøre i stand leiren. Loial mumlet for seg selv da han satte opp Vokterens lille oljebrenner, men de tykke fingrene beveget seg netthendt. Egwene nynnet mens hun fylte kjelen fra en svulmende vannsekk. Rand lurte ikke lenger på hvorfor Vokteren hadde insistert på at de skulle bringe med seg så mange fulle vannsekker.
Han satte salen til den rødbrune hesten ved siden av de andre, løsnet saltaskene og tepperullen, snudde seg, og bråstoppet med en prikkende følelse av frykt. Oguren og kvinnene var borte. Det samme var brenneren og alle kurvene fra pakkhesten. Det fantes ikke annet der enn kveldsskyggene på toppen av åsen.
Med en nummen hånd famlet han etter sverdet og hørte uklart at Matt bannet. Perrin hadde øksa fremme, og han dreide det rufsete hodet frem og tilbake for å finne faren.