Det var mer enn bare litt forvirrende å se leiren forsvinne før han nådde fram til hestene, men da han litt senere strammet salgjorden, ble hele leiren plutselig synlig. Alle hadde det travelt.
De syv tårnene sto tydelig frem i morgenlyset; fjerne stumper som store, uregelmessige høyder som bare antydet forgangen storhet. De hundre innsjøene var glatte og blå. Ingenting brøt overflaten denne morgenen. Da han så på innsjøene og ruinene av tårnene, klarte han nesten å glemme de syke vekstene rundt åsen. Det virket ikke som Lan unngikk å se på tårnene, like lite som han syntes å unngå Nynaeve, men på en eller annen måte så han likevel ikke på noen av dem mens han konsentrerte seg om å få følget klart til å dra.
Da kurvene var lastet på pakkhesten, og hver flekk og hver flis var fjernet og alle de andre satt i salen, sto Aes Sedaien alene på toppen av åsen. Øynene var lukket, og det virket ikke engang som hun pustet. Det skjedde ingenting, det Rand kunne se, bortsett fra at Nynaeve og Egwene skalv tross heten og gned seg hardt over armene. Plutselig ble Egwenes hender liggende fastfrosset på armene, og hun åpnet munnen og stirret på Den Kloke. Før hun rakk å si noe, hadde Nynaeve også sluttet å gni og sendte henne et skarpt blikk. De to kvinnene så på hverandre, til Egwene nikket og smilte, og etter et øyeblikk smilte Nynaeve også, skjønt hennes smil var bare halvhjertet.
Rand strøk fingrene gjennom håret, som allerede var våtere av svette enn av vannet han hadde plasket i ansiktet. Han var sikker på at det var noe i de tause blikkene deres han burde forstå, men den fjærlette berøringen av tankene hans forsvant før han kunne gripe den.
«Hva venter vi på?» spurte Matt. Skjerfet var festet lavt over pannen. Han hadde buen liggende over salknappen med en pil på strengen og hadde trukket koggeret frem i beltet så han lett kunne nå det.
Moiraine åpnet øynene og begynte å gå ned fra åsen. «Det gjenstår for meg å fjerne det siste sporet av det jeg gjorde her i natt. Restene ville løst seg opp av seg selv etter en dag, men jeg våger ikke å risikere noe. Vi er for nær, og Skyggen er for sterk her. Lan?»
Vokteren ventet til hun satt i salen på Aldieb før han satte kursen nordover. Foran dem ruvet Dhoomfjellene. Selv under soloppgangen reiste toppene seg svarte og livløse som ujevne tenner. Fjellveggen strakte seg så langt de kunne se mot øst og vest.
«Kommer vi til å nå Øyet i dag, Moiraine Sedai?» spurte Egwene.
Aes Sedaien ga Loial et blikk fra øyekroken. «Det håper jeg. Da jeg fant det forrige gang, var det rett forbi fjellene, ved foten av de høye passene.»
«Han sier at det flytter seg,» sa Matt og nikket mot Loial. «Hva om det ikke er der du tror?»
«Da fortsetter vi å lete til vi finner det. Den Grønne Mannen kan fornemme at noen trenger ham, og ingen trenger ham mer enn oss. Vår nød er verdens håp.»
Da fjellene rykket nærmere, gjorde det egentlige Pestlandet det også. Der løvet før hadde vært flekket av svart og gult, var det nå vått og falt av mens han så på, og det revnet under vekten av sin egen råttenskap. Trærne selv var mishandlet og forkrøplet, og de forvridde greinene krafset mot himmelen som for å be om nåde fra en makt som nektet å høre etter. Fra kutt og sprekker i barken dryppet noe som lignet puss. Det virket som trærne skalv da de red forbi, som om det ikke var noe virkelig solid igjen i dem.
«Det ser ut som de prøver å gripe etter oss,» sa Matt nervøst. Nynaeve sendte ham et oppgitt, hånlig blikk, og han la heftig ticlass="underline" «Vel, det ser sånn ut.»
«Og noen av dem ønsker det,» sa Aes Sedaien. Hun så seg over skulderen, og et øyeblikk var øynene hennes hardere enn Lans. «Men de vil ikke ha noe av det jeg er, og mitt nærvær beskytter dere.»
Matt lo forlegen, som om han trodde hun hadde kommet med en spøk.
Rand var ikke så sikker. Når alt kom til alt, var jo dette Pestlandet. Men trær kan jo ikke bevege seg. Selv om et tre kunne strekke seg etter et menneske, hvorfor skulle det gjøre det? Vi innbiller oss ting, og hun prøver bare å holde oss årvåkne.
Med ett stirret han mot venstre, inn i skogen. Det treet, ikke tyve skritt unna, hadde skjelvet, og det var ikke noe han innbilte seg. Treet var for knudret og forpint til at han kunne se hva slags tre det var. Mens han holdt øye med det, kastet treet seg plutselig frem og tilbake igjen, bøyde seg ned og pisket mot bakken. Noe skrek skjærende og gjennomtrengende. Treet spratt opp igjen; greinene slynget seg rundt noe mørkt som skrek og spyttet og vred seg.
Han svelget tungt og forsøkte å lede Røde unna, men det sto skjelvende trær på begge sider. Den rødbrune hesten rullet med øynene så bare det hvite var synlig. Rand befant seg plutselig i en tett klynge av hester da de andre prøvde å gjøre det samme som ham.
«Hold dere i bevegelse,» kommanderte Lan og trakk sverdet. Nå hadde Vokteren på seg stålforsterkede hansker og den grågrønne ringbrynjen. «Hold dere i nærheten av Moiraine Sedai.» Han snudde Mandarb rundt, ikke mot treet og dets bytte, men i motsatt retning. Kappen gjorde at han smeltet inn i Pestlandet før den svarte hingsten var ute av syne.
«Nærmere,» sa Moiraine inntrengende. Hun saktnet ikke farten, men gjorde tegn til de andre om å trekke nærmere henne. «Hold dere så nær meg som dere kan.»
Et brøl sprengte seg frem fra den retningen Vokteren hadde forsvunnet. Det dundret i luften så trærne dirret, og da det svant hen, virket det som det ennå ga gjenlyd. Igjen kom brølet, fylt av raseri og død.
«Lan,» sa Nynaeve. «Han –»
Den grusomme lyden avbrøt henne, men det var en ny tone i det hun sa. Frykt. Så var lyden brått borte.
«Lan kan passe på seg selv,» sa Moiraine. «Ri, Kloke.»
Vokteren dukket opp mellom trærne mens han holdt sverdet godt klar av seg selv og hesten. Bladet var svartfarget av blod, og dampen steg fra det. Omhyggelig tørket Lan bladet rent med en klut han fant frem fra saltasken, og gransket stålet for å forvisse seg om at han hadde fått fjernet alt. Da han slapp kluten, falt den fra hverandre før den nådde bakken, og selv de enkelte delene løste seg opp.
Uten en lyd sprang en massiv kropp frem fra trærne og mot dem. Vokteren hvirvlet Mandarb rundt, men idet krigshesten steilet, parat til å slå til med de stålskodde hovene, blinket Matts pil gjennom luften, og trengte inn i det ene øyet i et ansikt som stort sett syntes å bestå av munn og tenner. Sparkende og skrikende falt vesenet om før det nådde bort til dem. Rand stirret idet de hastet forbi. Vesenet var dekket av lang, stiv bust, og altfor mange bein stakk ut fra den bjørnestore kroppen i underlige vinkler. Noen av dem, de som stakk ut av ryggen i hvert fall, kunne ikke brukes til å gå med, men de fingerlange klørne i enden av dem rev og slet i jorden i dødskrampe.
«Bra skudd, sauegjeter.» Lan gransket skogen uten tanke på det som døde bak dem.
Moiraine ristet på hodet. «Det skulle ikke ha villet nærme seg en som rører ved Den Sanne Kilden.»
«Agelmar sa at Pestlandet beveger på seg,» sa Lan. «Kanskje Pestlandet også vet at Mønsteret former seg til et Nett.»
«Skynd dere.» Moiraine støtte hælene i siden på Aldieb. «Vi må komme oss raskt over de høye passene.»
Men mens hun snakket, reiste Pestlandet seg mot dem. Trærne kastet seg mot dem og strakte seg etter dem uten å bry seg om Moiraine rørte ved Den Sanne Kilden eller ikke.
Rand hadde sverdet i hånden; han husket ikke når han hadde trukket det. Han hogg til igjen og igjen, og det hegremerkede bladet skar gjennom råtne greiner. Sultne trær rykket til seg avhogde, buktende stumper – han syntes nesten han kunne høre dem skrike – men hele tiden kom det flere, og de buktet seg som slanger i et forsøk på å gripe om armene, livet, nakken hans. Han lette etter det store intet og fant det i Tvillingelvenes steinete, gjenstridige jord: «Manetheren!» Han flekket tenner og skrek til det smertet i strupen. Det hegremerkede stålet blinket i det kraftløse sollyset. «Manetheren! Manetheren!»