Matt sto i stigbøylene og sendte pil etter pil lynrapt inn i skogen. De sank inn i forkrøplede skikkelser som snerret og glefset med utallige tenner etter de dødbringende pilene. Men bak dem kom nye skikkelser som kravlet over de døde for å nå rytterne. Matt hadde også forlatt nåtiden. «Carai an Caldasar!» skrek han mens han dro et sett styrefjærer opp til kinnet og slapp pilen. «Carai an Ellisande! Al Ellisande! Mordero daghain pas duente cuebiyar! Al Ellisande!»
Også Perrin sto i stigbøylene med taust og hardt ansikt. Han red først, og øksa hogg en sti gjennom skog og råttent kjøtt, alt etter hva som kom i hans vei. Piskende trær og hylende vesener rygget tilbake for den tettbygde mannen med de ville gylne øynene og den hvinende øksa. Han presset hesten videre det ene innbitte skrittet etter det andre.
Ildkuler fløy fra Moiraines hender. Der de traff, blaffet et tre opp som en buktende fakkel, eller en skrikende, glefsende skikkelse kavet med menneskelignende hender og flenget hvasse klør inn i sin egen brennende kropp til den døde.
Igjen og igjen sporet Vokteren Mandarb inn mellom trærne, og sverdblad og hansker dryppet av boblende, dampende blod. Når han nå vendte tilbake, var det oftere og oftere flenger i hærklærne og blødende flenger på kroppen, og krigshesten hans snublet og blødde også. Hver gang tok Aes Sedaien seg tid til å legge hendene på sårene, og når hun tok hendene bort, var huden hel under blodet.
«Jeg tenner bauner for Halvmennene,» sa hun bittert. «Videre! Vi må videre!» De presset seg videre med ett langsomt skritt om gangen.
Hvis ikke trærne hadde slått like mye mot de angripende kroppene som mot menneskene, hvis ikke alle de ulike skikkelsene hadde kjempet like mye mot trærne og hverandre for å nå dem, var Rand overbevist om at de ville blitt overmannet. Han var ikke sikker på om det ikke fortsatt kunne skje. Men så steg et fløyteaktig skrik bak dem. Fjernt og tynt skar det gjennom snerringen fra de av Pestlandets beboere som var rundt dem.
Snerringen stilnet som om den ble skåret over med kniv. De angripende skikkelsene frøs fast og trærne sto ubevegelige. Like plutselig som vesenene med bein hadde dukket opp, forsvant de og ble borte i den forkrøplede skogen.
Igjen lød skingringen; det pep som en sprukken gjeterfløyte, og et kor av lignende skrik svarte. Et halvt dusin som sang til hverandre langt bak dem.
«Ormer,» sa Lan dystert, og Loial ynket seg. «De har gitt oss et pusterom, hvis vi bare har nok tid til å utnytte det.» Øynene målte avstanden som var igjen til fjellene. «Det er få vesener i Pestlandet som vil møte en orm hvis de kan unngå det.» Han drev hælene i siden på Mandarb. «Ri!» Hele følget kastet seg etter ham; de sprengred gjennom et Pestland der det eneste tegnet til liv var pipingen bak dem.
«Ble de skremt bort av ormer?» spurte Matt vantro. Han spratt opp og ned i salen mens han prøvde å slenge buen over ryggen.
«En orm» – det var en markert forskjell i måten Lan uttalte ordet på – «kan drepe en Skygger, hvis ikke Skyggeren har Den Mørkestes hell på sin side. Og vi har en hel flokk etter oss. Ri! Ri!» De mørke toppene var nærmere nå. En time, anslo Rand, med den farten Vokteren holdt.
«Vil ikke ormene følge etter oss opp i fjellene?» spurte Egwene åndeløst.
Lan lo bistert. «Det vil de ikke. Ormene er redde for det som lever i passene.»
Loial ynket seg igjen. Rand ønsket han ville slutte med det. Han var klar over at Loial visste mer om Pestlandet enn noen av dem, unntatt Lan, selv om Oguren hadde lært det fra bøker i en trygg lønnhage. Men hvorfor må han minne meg på at det finnes verre ting her enn det vi allerede har sett?
Pestlandet fløt forbi dem. Ugress og små busker skvalpet råttent under galopperende hover. Trær av de slagene som før hadde angrepet dem, rørte ikke på så mye som et blad selv når de red like under de forvridde greinene. De mørke, forblåste Dhoomfjellene fylte himmelen foran dem, og for Rand virket det nesten som om han kunne strekke ut hånden og ta på dem.
Den skarpe pipingen ble tydeligere, og det hørtes svuppende lyder bak dem, høyere enn det som sprakk under hovene. For høyt, som om halvråtne trær ble knust under store, glidende kropper. For nær. Rand kastet et blikk over skulderen. Bak dem pisket tretoppene og ble meid ned som gress. Terrenget begynte å stige opp mot fjellene; det skrånet nok til at han skjønte at de var i ferd med å klatre opp.
«Vi kommer ikke til å greie det,» sa Lan. Han dempet ikke Mandarbs galopp, men plutselig var sverdet i hånden på ham igjen. «Ta vare på deg selv i passene, Moiraine, så kommer du helskinnet igjennom.»
«Nei, Lan!» ropte Nynaeve.
«Vær stille, jente! Lan, selv ikke du kan stoppe en flokk ormer. Jeg vil ikke vite av det. Jeg trenger deg til Øyet.»
«Piler,» ropte Matt åndeløst.
«Ormene vil ikke engang kjenne dem,» ropte Vokteren. «De må skjæres i stykker. De kjenner ikke stort annet enn sult. Noen ganger frykt.»
Mens Rand klynget seg til salen med et dødsgrep, ristet han på skuldrene og prøvde å myke opp de anspente skuldrene. Hele brystet strammet seg til han knapt kunne puste, og det var som glødende nålespisser prikket over huden. Pestlandet ble til lave åser ved foten av fjellene. Han kunne se ruten de måtte følge når de kom høyere opp; en slyngende sti, og lenger inne lå det høye passet som et øksehogg i svart stein. Lys, hva er det der oppe som kan skremme ormene bak oss? Lyset hjelpe meg, jeg har aldri vært så redd før. Jeg har ikke lyst til å dra videre. Ikke videre! Han lette etter flammen og det store intet mens han skjente på seg selv. Tosk! Din redde, feige tosk! Du kan ikke bli her, og du kan ikke dra tilbake. Har du tenkt å la Egwene møte det alene! Det store intet unnvek ham, tok form og brast i tusen lyspunkter, tok form igjen og brast på ny, mens hvert lyspunkt etset som glødende nåler gjennom marg og bein til han skalv av smerte og trodde han skulle sprenges. Lyset hjelpe meg, jeg kan ikke fortsette. Lyset hjelpe meg!
Rand samlet tømmene på den rødbrune hesten for å vende tilbake. Han ville heller møte ormene enn det som lå foran. Men med ett forandret landet seg. Mellom en åsside og den neste, mellom åskam og topp, ble Pestlandet borte.
Grønt løv dekket fredelig utstrakte greiner. Markblomster bredte seg i et fargerikt lappeteppe over gress som bøyde seg under en frisk vårvind. Sommerfugler flagret fra blomst til blomst, bier summet og fugler kvitret.
Med munnen åpen av undring galopperte han videre til det gikk opp for ham at Moiraine, Lan, Loial og de andre hadde stoppet. Sakte tøylet han hesten. Han var lamslått av overraskelse. Egwenes øyne holdt på å trille ut av hodet hennes, og Nynaeve satt og måpte. «Vi er i sikkerhet,» sa Moiraine. «Dette er Den Grønne Mannens sted, og Verdensøyet er her. Her kan ikke Pestlandets vesener trenge seg inn.»
«Jeg trodde det lå på den andre siden av fjellene,» mumlet Rand. Mot nord kunne han ennå se toppene og de høye passene. «Du sa at det alltid var på den andre siden av passene.»
«Dette stedet,» sa en dyp stemme mellom trærne, «er alltid der det er. Det som forandrer seg, er hvor de som trenger det, befinner seg.»
En skikkelse trådte ut fra bladverket, en mannsskikkelse som var så mye større enn Loial som Oguren var større enn Rand. En menneskeform av sammenvevde ranker og blader, grønne og stadig i vekst. Håret var gress som bølget ned til skuldrene, øynene var store hasselnøtter og fingerneglene eikenøtter. Grønne blader flettet seg sammen til en lang skjorte og bukser, og på føttene dannet barkstykker støvler uten en søm. Sommerfugler svevde rundt ham og landet på fingrene, skuldrene, ansiktet. Alt på mannen var grønt, bortsett fra et dypt arr som strakte seg oppover kinnet og tinningen og det øverste av hodet, og der var rankene brune og visne.