«Den Grønne Mannen,» hvisket Egwene. Det arrete ansiktet smilte, og et øyeblikk var det som fuglene sang høyere.
«Selvfølgelig er jeg ham. Hvem ellers skulle være her?» Hasselnøttøynene betraktet Loial. «Det er godt å se deg, lille bror. Før i tiden var det mange av dere som gjestet meg, men i den senere tid har det vært få.»
Loial klatret ned fra den store hesten sin og bukket høytidelig. «Du gjør ære på meg, Trebror. Tsingu ma choshih, T’ingshen.»
Den Grønne Mannen la smilende en arm rundt Ogurens skuldre. Sammen med Loial så han ut som en mann ved siden av en gutt. «Det er ikke å gjøre ære på noen, lille bror. Vi skal synge Tresangene og minnes De Store Trærne og lønnhagen, og holde Lengselen på avstand.» Han gransket de andre som nå steg ned fra hestene, og blikket stanset ved Perrin. «En ulvebror! Er det virkelig så at de gamle tidene lever igjen?»
Rand stirret på Perrin. Perrin for sin del snudde hesten så den ble stående mellom ham og Den Grønne Mannen, og bøyde seg for å undersøke salgjorden. Rand var sikker på at han bare ønsket å unngå Den Grønne Mannens granskende blikk. Med ett snakket Den Grønne Mannen til Rand.
«Underlige klær du bærer, Dragesønn. Har Hjulet dreid seg så langt? Har Dragefolket vendt tilbake til Den Første Pakt? Men du bærer sverd. Det er hverken nå eller den gang.»
Rand måtte streve for å fukte munnen før han kunne si noe. «Jeg forstår ikke hva du snakker om. Hva mener du?»
Den Grønne Mannen rørte ved det brune arret på hodet. Et øyeblikk virket han forvirret. «Det… det kan jeg ikke si. Mine minner er løsrevne og flytende, og mye av det gjenværende er som løv etter et besøk av sommerfugllarver. Likevel, jeg er sikker… Nei, det er borte. Men du skal være velkommen. Du, Moiraine Sedai, er mer enn en overraskelse. Da dette stedet ble laget, ble det laget slik at ingen kunne finne det to ganger. Hvordan har du kommet hit?»
«Nød,» svarte Moiraine. «Min nød, verdens nød. Mest av alt verdens nød. Vi har kommet for å se Verdensøyet.»
Den Grønne Mannen sukket, og vinden sukket i det tykke grønne løvet. «Da har det kommet igjen. Det minnet er fremdeles helt. Den Mørkeste beveger på seg. Jeg har fryktet det. For hvert år som går, kjemper Pestlandet hardere for å trenge seg inn, og denne gangen har det vært vanskeligere å holde det ute enn noen gang siden begynnelsen. Kom, jeg skal ta dere med.»
KAPITTEL 50
Møte ved Øyet
Rand ledet den rødbrune hesten etter Den Grønne Mannen sammen med de andre emondsmarkingene. Alle stirret som om de ikke kunne bestemme seg for om de skulle se på Den Grønne Mannen eller skogen. Den Grønne Mannen var en legende, selvfølgelig, og det var blitt fortalt historier om ham og Livets Tre foran alle ildstedene i Tvillingelvene, og ikke bare for barna. Men etter Pestlandet ville trærne og blomstene virke forunderlig normale selv om resten av verden ikke lenger var fanget av vinteren.
Perrin sakket litt akterut. Da Rand skottet bakover, virket det som den storvokste unge mannen med det krøllete håret ikke hadde lyst til å høre noe mer av det Den Grønne Mannen hadde å si. Han kunne forstå det. Dragesønn. Vaktsomt iakttok han Den Grønne Mannen som gikk foran Moiraine og Lan i en sky av gule og røde sommerfugler. Hva mente han? Nei. Det vil jeg ikke vite.
Likevel kjentes stegene lettere og beina sterkere. Ennå kvernet uroen i magen, men frykten var blitt så vag at den kanskje var forsvunnet. Han kunne vel ikke forlange noe mer, ikke med Pestlandet en kvartfjerding unna, selv om Moiraine hadde rett i at ingen av Pestlandets vesener kunne trenge seg inn her. De tusen glødende nålespissene som hadde brent gjennom marg og bein, var borte, og han var sikker på at det skjedde i samme øyeblikk som de kom inn i Den Grønne Mannens rike. Det var han som fjernet dem, tenkte Rand, Den Grønne Mannen og dette stedet.
Egwene følte den, og Nynaeve også, den lindrende freden og den rolige skjønnheten. Han kunne se det på dem. De hadde små tilfredse smil og lot fingertuppene berøre blomster fjærlett, stoppet for å lukte, trakk pusten dypt.
Da Den Grønne Mannen merket det, sa han: «Det er meningen at blomster skal pryde. Planter og mennesker, det er nesten det samme. Så lenge dere ikke tar for mange, gjør det ikke noe.» Han begynte å plukke fra én plante, så fra en annen, og aldri mer enn to fra hver. Snart hadde Nynaeve og Egwene blomsterkranser i håret, rosa klunger og gullklokke og hvit morgenstjerne. Den Klokes flette var som en hage i rosa og hvitt ned til livet. Selv Moiraine fikk en blek krans av morgenstjerne over pannen, så behendig flettet at blomstene så ut som de fremdeles vokste. Rand tenkte at blomstene kanskje gjorde det.
Den Grønne Mannen stelte med hagen mens han spaserte og snakket lavt med Moiraine, og gjorde det som måtte gjøres uten egentlig å tenke på det. Hasselnøttøynene så en krokete grein på en klatrende klunger, som var presset til side av en blomstertung grein på et epletre. Han stoppet opp mens han fortsatte å snakke og lot hendene gli over den krokete greinen. Rand var ikke sikker på om øynene spilte ham et puss, eller om tornene virkelig bøyde seg til side for ikke å stikke disse grønne fingrene. Da den ruvende skikkelsen til Den Grønne Mannen beveget seg videre, var greinen rett og fin, og spredte røde roseblader mellom hvite epleblomster. Han bøyde seg og la en stor neve rundt et lite frø som lå blant litt grus, og da han rettet ryggen, hadde en liten spire slått rot mellom steinene og ned til mulden.
«Alle ting må gro der de er. Slik er Mønsteret,» forklarte han over skulderen, som om han unnskyldte seg. «Slik skal man møte dreiningen av Hjulet, men Skaperen vil ikke ha noe imot at jeg hjelper til litt.»
Rand førte Røde rundt den lille spiren for å passe på at hovene til den rødbrune hesten ikke knuste den. Det virket ikke riktig å ødelegge Den Grønne Mannens verk bare for å spare et skritt. Egwene smilte til ham, et av sine hemmelighetsfulle smil, og rørte ved armen hans. Hun var så vakker med det lange håret fullt av blomster. Han smilte tilbake til hun rødmet og så ned. Jeg skal beskytte deg, tenkte han. Samme hva som skjer, skal jeg sørge for at du kommer helskinnet gjennom dette, det sverger jeg på.
Den Grønne Mannen førte dem inn i hjertet av vårskogen til en buet åpning i en åsside. Det var en enkel steinbue, høy og hvit, og på kilesteinen så de en sirkel som var delt av en bølgeformet linje i en glatt og en ujevn halvdel. Aes Sedaienes eldgamle symbol. Selve åpningen lå i skygge.
Et øyeblikk sto de bare der og så taust på buen. Så tok Moiraine blomsterkransen av håret og hengte den varsomt på en busk med honningbær. Det var som om hennes bevegelse ga dem taleevnen tilbake.
«Er det der inne?» spurte Nynaeve. «Det vi har kommet hit for?»
«Jeg skulle virkelig like å se Livets Tre,» sa Matt uten å ta øynene fra den delte sirkelen over dem. «Vi kan vente så lenge, kan vi ikke?»
Den Grønne Mannen sendte Rand et underlig blikk og ristet på hodet. «Avendesora er ikke her. Jeg har ikke hvilt under de ublide greinene på to tusen år.»
«Vi kom ikke for å se Livets Tre,» sa Moiraine bestemt. Hun gjorde en bevegelse mot buen. «Vi kom på grunn av det som er der inne.»
«Jeg blir ikke med dere inn,» sa Den Grønne Mannen. Sommerfuglene rundt ham svirret som om de var sammen om en eller annen opphisselse. «For lenge, lenge siden ble jeg satt til å vokte den, men det gjør meg urolig å komme for nær. Jeg føler at jeg går i oppløsning. Mitt endelikt er knyttet sammen med den på en eller annen måte. Jeg husker da den ble skapt. Noe av skapelsen. Noe.» Han satt og stirret, fortapt i minner, og rørte ved arret. «Det var i de første dagene av Verdens Ødeleggelse. Alle gledet seg over at Den Mørkeste hadde tapt, men gleden ble til bitterhet da de forsto at Skyggen likevel kunne knuse alt. Hundre av dem skapte den, menn og kvinner sammen. Aes Sedaienes ypperste arbeider ble alltid skapt ved å forene saidin og saidar, slik Den Sanne Kilden er forent. De døde, alle sammen, for å gjøre den ren mens verden rundt dem revnet. De visste at de skulle dø, og påla meg å vokte den til nøden kom. Det var ikke det jeg var skapt til, men alt brøt sammen, og de var alene i verden, og de hadde bare meg. Det var ikke det jeg var skapt til, men trofast har jeg holdt løftet.» Han så på Moiraine og nikket for seg selv. «Trofast holdt jeg løftet til nøden var der. Og nå er det over.»