«Hvem er dere?» Lan sto med den ene hånden vaktsomt på sverd-hjaltet. «Hvordan kom dere hit? Hvis dere leter etter Den Grønne Mannen –»
«Han førte oss hit.» Hånden som pekte på Matt, var så gammel og innskrumpet at den nesten ikke var menneskelig. Den manglet en fingernegl og de knortete knokene minnet om knuter i et rep. Matt tok et skritt tilbake med oppsperrede øyne. «En gammel ting, en gammel venn, en gammel fiende. Men det er ikke han vi leter etter,» avsluttet mannen med grønn kappe. Den andre sto der som om han aldri ville komme til å si noe.
Moiraine rettet seg opp i sin fulle høyde. Hun rakk ikke til skuldrene på noen av mennene der, men plutselig virket hun høy som fjellene. Stemmen klang som en klokke og forlangte svar: «Hvem er dere?»
Hender trakk hetter tilbake, og Rand glante. Den gamle mannen var eldre enn gammel; han fikk Cenn Buie til å virke som en blomstrende ungdom. Huden i ansiktet var som sprukken pergament trukket stramt over en hodeskalle, og så strammet enda litt til. Dusker av sprøtt hår sto ut på underlige steder over den knudrete hodebunnen. De visne ørene var som stumper av eldgammelt lær, og de innsunkne øynene speidet ut fra hodet som fra enden av en tunnel. Men den andre var verre. En stram, svart lærmaske dekket hele hodet hans, men forsiden var formet som et perfekt ansikt, en ung manns ansikt som lo vilt og sinnssykt, størknet til evig tid. Hva er det han skjuler som kan være verre enn det den andre viser? Tanken på det frøs fast i hodet hans, smuldret til støv og blåste bort.
«Jeg blir kalt Aginor,» sa den gamle. «Og han er Balthamel. Han snakker ikke lenger med tungen. I løpet av tre tusen år i fangenskap maler Hjulet det meste til fint støv.» De innsunkne øynene gled bort til buen. Balthamel lente seg frem, og øynene i masken stirret på den hvite steinåpningen som om han ville gå rett inn. «Så lenge uten,» sa Aginor lavt. «Så lenge.»
«Må Lyset beskytte –» begynte Loial med skjelvende stemme, men tidde brått da Aginor stirret på ham.
«De Fortapte,» sa Matt hest, «er bundet i Shayol Ghul –»
«Var bundet.» Da Aginor smilte, minnet de gulaktige tennene om hoggtenner. «Noen av oss er ikke lenger bundet. Seglene svekkes, Aes Sedai. Som Ishamael vandrer vi i verden igjen, og snart følger resten av oss etter. Jeg var for nær denne verden i mitt fangenskap, jeg og Balthamel, for nær det malende Hjulet, men snart vil Mørkets Mektige Herre være fri. Han vil gi oss nye kropper, og så vil verden igjen tilhøre oss. Denne gangen har dere ikke noen Lews Therin Frendedreper, ingen Demringens Herre som kan redde dere. Nå vet vi hvem vi leter etter, og resten av dere har vi ikke bruk for.»
Lans sverd gled opp fra balgen raskere enn Rands øye kunne følge med. Men Vokteren nølte, og blikket gled mot Moiraine, mot Nynaeve. De to kvinnene sto langt fra hverandre; hvis han stilte seg mellom en av dem og De Fortapte, måtte han fjerne seg fra den andre. Nølingen varte bare et hjerteslag, men da Vokterens føtter beveget seg, hevet Aginor hånden. Det var en foraktfull gest, en knipsing med de knortete fingrene som for å jage bort en flue. Vokteren fløy baklengs gjennom luften som om han ble kastet av en kjempeneve. Med et dumpt smell traff han steinbuen, og der hang han et øyeblikk før han falt og ble liggende i en slapp haug med sverdet like ved den utstrakte hånden.
«NEI!» skrek Nynaeve.
«Stå stille!» kommanderte Moiraine, men før noen andre kunne bevege seg, var Den Klokes kniv ute av beltet, og hun løp mot De Fortapte med hevet blad.
«Må Lyset blinde deg,» ropte hun og stakk etter Aginors bryst.
Den andre Fortapte beveget seg som en slange. Før hogget traff, fór Balthamels lærkledde hånd frem og grep henne om haken. Fingrene sank inn det ene kinnet mens tommelen gravde seg inn i det andre, de presset bort blodet og løftet kjøttet i bleke folder. Nynaeve ble ristet som en pisk, og kroppen skaket i krampetrekninger fra øverst til nederst. Kniven falt ut av de kraftløse fingrene da Balthamel løftet det lamslåtte ansiktet hennes opp til sin egen lærmaske og stirret på henne. Tærne rykket til i krampe over bakken, og blomstene regnet fra håret hennes.
«Jeg har nesten glemt kjødets gleder.» Da Aginors tunge gled over de visne leppene, lød det som steiner mot grovt lær. «Men Balthamel husker mye.» Masken lo hysterisk, og skriket som unnslapp Nynaeve brant i Rands ører som fortvilelse revet ut av hennes levende hjerte.
Plutselig beveget Egwene seg, og Rand så at hun hadde tenkt å hjelpe Nynaeve. «Egwene, nei!» ropte han, men hun stoppet ikke. Hånden hans hadde grepet etter sverdet da Nynaeve skrek, men nå slapp han det og kastet seg mot Egwene. Han raste inn i henne før hun fikk tatt sitt tredje skritt, og begge veltet over ende. Egwene landet under ham med et gisp, og begynte øyeblikkelig å slå om seg for å komme løs.
Han så at andre også beveget seg. Perrins øks hvirvlet opp i hendene hans, og øynene glødet gyllengule og ville. «Kloke!» hylte Matt med dolken fra Shadar Logoth i neven.
«Nei!» ropte Rand. «Dere kan ikke kjempe mot De Fortapte!» Men de løp forbi ham som om de ikke hadde hørt, med øynene festet på Nynaeve og de to Fortapte.
Aginor kastet et ubekymret blikk på dem … og smilte.
Rand kjente luften bevege seg som etter en kjempes piskesnert. Før Matt og Perrin hadde nådd halvveis frem til De Fortapte, stoppet de som om de hadde løpt rett på en vegg. De spratt tilbake og ble liggende utstrakt på bakken.
«Godt,» sa Aginor. «Et passende sted for dere. Hvis dere lærer å tilbe oss ydmykt, lar jeg dere kanskje leve.»
Raskt kom Rand seg på beina. Kanskje han ikke kunne kjempe mot De Fortapte – intet vanlig menneske kunne det – men han ville ikke la dem tro et øyeblikk at han krøp i støvet for dem. Han prøvde å hjelpe Egwene opp, men hun slo til hendene hans, reiste seg alene og begynte sint å børste av kjolen. Matt og Perrin tvang seg også opp på ustø bein.
«Dere blir nødt til å lære,» sa Aginor, «hvis dere ønsker å leve. Nå da jeg har funnet det jeg trenger» – blikket gled bort til steinbuen – «kan jeg kanskje ta meg tid til å oppdra dere.»
«Det skal det ikke bli noe av!» Den Grønne Mannen langet ut mellom trærne, og stemmen klang som et lynnedslag i en eldgammel eik. «Dere hører ikke hjemme her!»
Aginor ofret et kort, foraktfullt blikk på ham. «Forsvinn! Din tid er over, og alle dine slektninger er for lengst blitt til støv. Lev det du har igjen av livet og vær glad vi ikke synes du er noe å bry seg om.»
«Dette er mitt sted,» sa Den Grønne Mannen, «og dere skal ikke skade noe levende vesen her.»
Balthamel kastet Nynaeve til side som en klut, og som en sammenkrøllet klut falt hun over ende, med stirrende blikk og kraftløs som om alle beina i kroppen hadde gått i oppløsning. En lærkledd hånd løftet seg, og den Grønne Mannen brølte da det begynte å stige røyk fra de sammenvevde rankene i kroppen hans. Vinden i trærne var et ekko av smerten hans.
Aginor snudde seg mot Rand og de andre som om Den Grønne Mannen var uskadeliggjort, men etter ett langt skritt slynget tunge, løvkledde armer seg rundt Balthamel, løftet ham opp og presset ham mot en brystkasse av tette slyngplanter, mens den svarte lærmasken lo mot de rasende nøttebrune øynene. Som slanger vred Balthamels armer seg løs, og de hanskekledde hendene grep etter Den Grønne Mannens hode som for å rive det av. Det flammet opp under hendene, og ranker visnet og blader falt. Den Grønne Mannen ulte da tykk, mørk røyk kom strømmende ut mellom rankene i kroppen hans. Igjen og igjen ulte han, som om alt i ham kom ut gjennom munnen sammen med røyken som bølget mellom leppene.
Plutselig rykket Balthamel til i Den Grønne Mannens grep. Den Fortaptes hender prøvde å skyve ham bort i stedet for å knuge ham inntil seg. En hanskekledd hånd fløy langt ut til siden … og en liten slyngplante sprengte seg gjennom det svarte læret. En muggsopp, av det slaget som omgir trestammer i skyggefull skog, slo en ring rundt armen hans. Fra ingensteds vokste soppen til full størrelse, den este ut og dekket hele armen. Balthamel slo om seg, mens spirende stinkgress flerret den svarte masken, lav grov inn sine røtter og flenget små sprekker i læret over ansiktet, og dødningehodesopp rev opp munnen.