Den Grønne Mannen slengte Den Fortapte fra seg. Balthamel vred og kastet på seg, mens alt som vokste på mørke steder, alt med sporer, alle de ting som elsker rå fuktighet, este ut og vokste, rev tøy og lær og kjøtt – var det kjøtt som ble sett i det korte glimtet av grønt raseri? – til trevler. De dekket ham til det bare var en haug igjen, en haug som ikke skilte seg fra mange andre i det skyggefulle dypet av den grønne skogen, og haugen beveget seg ikke mer enn de andre.
Den Grønne Mannen stønnet; det var som å høre en grein knekke under noe tungt, og med et brak styrtet han i bakken. Halve hodet var forkullet. Røyktunger steg fremdeles fra ham som grå slyngplanter. Brente blader gled ned fra armen da han smertefullt strakte ut den svartbrente hånden for å holde varsomt om en eikenøtt.
Jorden buldret da en eiketrespire presset seg opp mellom fingrene. Den Grønne Mannens hode seg ned, men det unge treet strakte seg etter solen. Røtter skjøt ut og ble tykkere, grov seg ned i jorden og dukket opp igjen, og ble stadig tykkere etter hvert som de spredte seg. Stammen ble bredere og strakte seg oppover. Barken ble grå og sprukken og eldgammel. Greinene spredte seg og vokste seg tunge, ble store som armer, ble store som menn, og da de løftet seg for å kjærtegne himmelen, bugnet de av eikenøtter og grønne blader. Det kraftige nettet av røtter snudde jorden som plogjern der de spredte seg utover; den allerede kraftige stammen skalv og vokste seg bredere, bred som et hus. Så kom stillheten. En eik som kunne ha stått der i fem hundre år dekket flekken hvor Den Grønne Mannen hadde vært, og markerte gravstedet til en legende. Nynaeve lå på de knudrete røttene som hadde vokst seg krumme rundt henne for å danne en seng hun kunne hvile på. Vinden sukket gjennom greinene på eika. Det virket som om den hvisket farvel.
Selv Aginor så ut til å være lamslått. Så hevet han hodet, og øynene i hulningene glødet av hat. «Nok! Det er på tide å avslutte dette!»
«Ja, du Fortapte,» sa Moiraine med en stemme som var kaldere enn midtvinteris. «Det er på tide!»
Aes Sedaien løftet hendene, og bakken forsvant under Aginors føtter. Flammer brølte opp fra dypet og ble pisket til raseri av vinden som kom hylende fra alle kanter. Flammene sugde til seg en malstrøm av blader, og syntes å tykne til en geléaktig rød- og gulstripet masse av ren hete. Midt i dette sto Aginor, og føttene ble ikke holdt oppe av annet enn luft. Et øyeblikk så Den Fortapte forskremt ut, men så smilte han og tok et skritt fremover. Det var et langsomt skritt, som om ilden forsøkte å holde ham fast, men han fullførte det, og tok enda et.
«Løp!» ropte Moiraine. Ansiktet var hvitt av anstrengelse. «Løp, alle sammen!» Aginor trådte over luften mot utkanten av flammene.
Rand så at de andre beveget seg. Matt og Perrin for av sted i utkanten av synsfeltet hans, Loials lange bein førte ham inn mellom trærne, men han hadde ikke øyne for andre enn Egwene. Hun sto der fastfrosset med blekt ansikt og lukkede øyne. Det gikk opp for ham at det ikke var frykt som holdt henne fast. Hun prøvde å slynge den lille, utrente styringen av Kraften sin mot Den Fortapte.
Hardhendt grep han armen hennes og trakk henne mot seg. «Løp!» ropte han til henne. Hun åpnet øynene og stirret på ham. Øynene hennes var rasende over at han forstyrret henne, og tårefylte av hat rettet mot Aginor og frykt for Den Fortapte. «Løp,» sa han og skjøv henne bortover mot trærne. «Løp!» Da han hadde satt fart i henne, begynte hun å løpe.
Men Aginors inntørkede ansikt vendte seg mot ham og mot Egwene som løp bak ham. Den Fortapte gikk gjennom flammene som om Aes Sedaiens verk ikke angikk ham i det hele tatt. Mot Egwene.
«Ikke henne!» ropte Rand. «Må Lyset brenne deg, ikke henne!» Han grep en stein og kastet den for å tiltrekke seg Aginors oppmerksomhet. Halvveis mot Aginors ansikt løste steinen seg opp til en håndfull støv.
Han nølte bare et øyeblikk, men lenge nok til å kikke over skulderen og se at Egwene var skjult mellom trærne. Flammene omsluttet fremdeles Aginor, og det ulmet i kappen, men han gikk som om han hadde all verdens tid, og nærmet seg kanten av flammene. Rand snudde seg og løp. Bak seg hørte han at Moiraine begynte å skrike.
KAPITTEL 51
Mot Skyggen
Terrenget skrånet oppover der Rand løp, men frykten ga beina styrke, og de slukte bakken med lange steg mens han slet seg frem mellom blomstrende busker og klungerkratt så blomsterbladene fløy, uten å bry seg om at tornene rev opp klærne eller huden. Moiraine hadde sluttet å skrike. Det virket som skrikene hadde vart en evighet, og hvert skrik var mer gjennomborende enn det foregående, men han visste at de bare hadde vart noen øyeblikk. Øyeblikk før Aginor ville være på sporet etter ham. Han visste at det var ham Aginor fulgte etter. Han hadde sett vissheten i Den Fortaptes hule øyne, i det siste sekundet før redselen pisket føttene i gang.
Terrenget ble enda brattere, men han klatret videre, dro seg fremover etter kratt og småbusker mens føttene sparket jord, løv og steiner nedover åssiden, og krabbet på hender og knær da det ble for bratt. Over ham flatet det seg litt ut. Pesende krabbet han opp de siste favnene, stoppet og kom seg på beina, og følte trang til å hyle høyt.
Ti skritt foran ham ble åsryggen brått borte. Han visste hva han kom til å se før han nådde kanten, men han gikk likevel borttil, og hvert skritt var tyngre enn det forrige. Han håpet det skulle være en sti der, et geitetråkk, hva som helst. Han kikket over kanten og så et stup på hundre fot, en steinvegg like glatt som høvlet tømmer.
Det må finnes en vei. Jeg går tilbake og finner en vei rundt. Går tilbake og –
Da han snudde seg, var Aginor nesten oppe ved toppen. Den Fortapte gikk oppover den bratte skråningen som om det var flat mark. Innsunkne øyne brant mot ham fra det stramme pergamentansiktet; på en måte virket det mindre vissent enn før, mer kjøttfullt, som om Aginor hadde spist seg mett på noe. Øynene var festet på ham, men da Aginor snakket, var det nesten til seg selv.
«Den som bringer deg til Shayol Ghul, vil få en belønning av Ba’alzamon, en belønning hinsides drømmene til vanlige dødelige. Men mine drømmer har alltid vært hinsides drømmene til andre menn, og det er tusener av år siden jeg kastet min dødelige ham. Det betyr ikke noe om du tjener Mørkets Mektige Herre i livet eller i døden, Skyggen vil vokse uansett. Hvorfor skulle jeg dele makt med deg? Hvorfor skulle jeg bøye kne for deg? Jeg som sto ansikt til ansikt med selve Lews Therin Telamon i Tjenernes Hall. Jeg som kastet alle mine krefter mot Demringens Herre og møtte ham slag for slag. Jeg tror ikke det.»
Rand ble tørr som støv i munnen, og tungen kjentes helt vissen. Det knaste under føttene hans ved kanten av stupet, og steiner falt ned. Han våget ikke å se seg tilbake, men han hørte steinene sprette mot fjellveggen, akkurat som kroppen hans ville sprette hvis han beveget seg enda en tomme bakover. Det var først da han ble klar over at han hadde gått baklengs bort fra Den Fortapte. Det kriblet i huden så han trodde han kunne se den sno seg hvis han bare kunne ta blikket bort fra Den Fortapte. Det må finnes en vei bort fra ham. En fluktvei! Det må finnes en! En eller annen vei!
Plutselig følte han noe, så det, skjønt han visste at det egentlig ikke var synlig. Et glødende tau steg opp fra Aginor, bak ham. Det var hvitt som sollys sett gjennom den klareste sky, tyngre enn armen til en smed, lettere enn luft. Det glødende tauet bandt Den Fortapte til noe som var en evighet unna, noe som var innen Rands rekkevidde. Tauet pulserte, og for hvert pulsslag ble Aginor sterkere, fikk mer kjøtt på kroppen, vokste seg like stor som Rand, ble hardere enn Vokteren og mer dødbringende enn Pestlandet. Men ved siden av det skinnende tauet virket det likevel som om Den Fortapte nesten ikke eksisterte. Tauet var alt. Det nynnet. Det sang. Det kalte på Rands sjel. En lys, fmgertykk trevl løste seg fra tauet, drev bort til Rand og rørte ved ham, og han gispet. Lyset fylte ham. Det skulle ha brent ham, men det bare varmet som om det smeltet gravkulden ut av knoklene. Trevlen ble tykkere. Jeg må komme meg vekk!