«Hvor kommer det fra?» spurte han. «Har du kjøpt det av en tuskhandler? Hvor mye kostet det?»
Sakte trakk Tam sverdet, og lysskjæret fra ilden lekte langs det blinkende bladet. Det lignet overhodet ikke på de enkle, grove bladene Rand hadde sett i hendene på kjøpmennenes vakter. Det var ikke smykket med edelstener eller gull, men virket likevel staselig, syntes han. Det eneggete bladet krummet seg svakt og hadde enda en hegre gravert inn i stålet. De korte tverrstykkene i parérstangen var smidd slik at de lignet flettede bånd på hver side av hjaltet. Våpenet virket nesten skjørt sammenlignet med sverdene til kjøpmennenes vakter. De fleste av disse var tveeggete og tykke nok til å hogge et tre.
«Jeg fikk tak i det for lenge siden,» sa Tam, «langt herfra. Og jeg betalte altfor mye for det; to kobberstykker er for mye for et slikt sverd. Din mor likte det ikke, men hun var nå engang klokere enn meg. Jeg var ung den gang, og det syntes å være verd prisen. Hun ønsket alltid at jeg skulle kvitte meg med det, og mer enn én gang har jeg tenkt at hun hadde rett, at jeg rett og slett skulle ha gitt det bort.»
Gjenskinnet fra ilden fikk det til å se ut som om bladet brant. Rand rykket til. Han hadde ofte dagdrømt om å eie et slikt sverd. «Gi det bort? Hvordan kan du gi bort et sverd som det?»
Tam snøftet: «Det er ikke mye nyttig når du gjeter sauer, er det vel? Man kan ikke pløye et jorde eller høste en avling med det.» Lenge stirret han på sverdet, som om han lurte på hva han skulle gjøre med en slik tingest. Til slutt sukket han tungt. «Men om jeg nå ikke er grepet av et mørkt innfall, eller om hellet skulle ta slutt… I de neste dagene vil vi kanskje være glade for at jeg puttet det i den gamle kisten.» Han stakk sverdet i balgen med en rolig bevegelse og gjorde en grimase da han tørket hånden på skjorten. «Stuingen må være ferdig. Jeg kan servere mens du lager te.»
Rand nikket og hentet teboksen, men han ville vite mer. Hvorfor hadde Tam kjøpt et sverd? Han kunne ikke forestille seg noen grunn. Og hvor hadde Tam fått tak i det? Hvor langt unna? Det var aldri noen som reiste fra Tvillingelvene, ytterst få, i hvert fall. Han hadde alltid hatt noen vage tanker om at faren en gang måtte ha dratt av sted – moren hadde jo vært utlending – men et sverd… ? Han hadde mye å spørre om når de fikk satt seg til bords.
Tevannet fosskokte, og han måtte tulle en klut rundt hanken for å få hektet kjelen av kroken. Varmen slo øyeblikkelig igjennom. Idet han rettet seg opp fra ildstedet, dundret det mot ytterdøren så jernlåsen skranglet. Alle tanker om sverd og varme kjeler var som blåst bort.
«En av naboene,» sa han usikkert. «Mester Dautry som vil låne …» Men Dautry-gården, deres nærmeste nabo, lå en times vei unna selv i dagslys, og selv om Oren Dautry var skamløs når det gjaldt å låne, ville han nok ikke forlate hjemmet sitt i mørket.
Tam satte bollene med stuing forsiktig fra seg på bordet og beveget seg sakte bort fra bordet. Hendene hvilte på sverdhjaltet. «Jeg tror ikke –» begynte han. Så ble døren slengt opp, og biter av jernlåsen fløy over gulvet.
En skikkelse fylte døråpningen, større enn noen mann Rand hadde sett, en skikkelse i svart, knelang brynje, med pigger ved håndledd, albuer og skuldre. Den ene hånden knuget et tungt sverd som lignet en ljå, den andre var løftet opp foran øynene som for å beskytte dem mot lyset.
Til å begynne med kjente Rand en underlig lettelse. Hvem dette nå enn var, så var det ikke den svartkledde rytteren. Så ble han var hodet, de vridde bukkehornene som skrapte i dørkarmen og den hårete snuten der munn og nese skulle ha vært. I løpet av et dypt åndedrag oppfattet han alt dette. Han tømte lungene i et skremt skrik, og uten å tenke slengte han den varme kjelen mot hodet til menneskedyret.
Vesenet brølte, det hørtes ut som en blanding av smerteskrik og dyreknurr, da det kokende vannet plasket over ansiktet. Ikke før hadde kjelen truffet, så blinket det i Tams sverd. Brølet forsvant i gurgling, og den store skikkelsen ramlet bakover. Før den hadde falt over ende, forsøkte en ny skikkelse å klore seg vei inn. Rand fikk et glimt av et deformert hode med spisse horn før Tam hogg til, og så blokkerte to store kropper døråpningen. Han oppfattet at faren ropte til ham.
«Løp, gutt! Gjem deg i skogen!» Det rykket i kroppene i døråpningen da noen utenfor prøvde å slepe dem bort. Tam la en skulder under det massive bordet, og med et grynt lempet han det oppå den sammenfiltrede haugen. «De er for mange til å stoppes! Ut bakdøren! Løp! Løp! Jeg følger etter!»
Rand snudde seg, skamfull over at han adlød så raskt. Han ville gjerne bli og hjelpe faren, skjønt han ante ikke hvordan, men frykten tok kvelertak på ham og føttene gikk av seg selv. Han spurtet ut av stua mot bakrommet, fortere enn han noensinne hadde løpt i sitt liv. Brak og skrik fra hoveddøren jaget ham av sted.
Han hadde hånden på slåen da blikket falt på jernlåsen som aldri ble låst. Bortsett fra at Tam hadde gjort det akkurat denne kvelden. Han lot slåen være der den var, pilte bort til et vindu, åpnet det og slo lemmene til side. Nattemørket hadde avløst skumringen. Fullmånen og de drivende skyene fikk skyggeflekker til å jage hverandre over gårdstunet.
Skygger, sa han til seg selv. Bare skygger. Bakdøren knirket idet noe utenfor forsøkte å åpne den. Munnen ble helt tørr. Et brak fikk døren til å riste i karmen, og det satte fart i ham. Han smatt ut gjennom vinduet som en hare ned i et jordhull, og krøp sammen inntil husveggen. Inne i rommet tordnet det fra splintret treverk.
Han tvang seg opp i sammenkrøket stilling, tvang seg til å kaste et blikk inn, et øyekast helt nede ved vinduskarmen. I mørket så han lite, men likevel mer enn han ønsket å se. Døren hang på skjeve, og skyggeskikkelser gled forsiktig inn i rommet mens de hvisket gutturalt. Rand forsto ingen av ordene. Språket virket grovt og upassende for menneskestruper. Økser og spyd og piggete gjenstander reflekterte noen spredte månestråler. Støvler skrapte over gulvet, og det klapret rytmisk som av hover.
Han forsøkte å fukte munnen. Han trakk et dypt, ujevnt åndedrag og ropte av all kraft: «De kommer inn bakveien!» Ordene kom ut i et hikst, men de kom i hvert fall ut. Det hadde han ikke vært sikker på. «Jeg er utenfor! Løp, far!» Så styrtet han bort fra huset.
I bakrommet skrek de grove stemmene rasende på det merkelige tungemålet. Glass singlet høyt og hvasst, og noe deiset tungt i bakken bak ham. Han gjettet på at en av dem hadde kastet seg gjennom ruten i stedet for å klemme seg ut gjennom åpningen, men han så seg ikke tilbake for å finne ut om han hadde rett. Som en rev på flukt fra hunder smatt han inn i den nærmeste måneskyggen, som om han var på vei til skogs. Så kastet han seg ned på magen og ålte seg bortover mot uthuset og dets større og dypere skygger. Noe traff ham over skuldrene, og han sprellet med beina uten riktig å vite om han forsøkte å flykte eller kjempe, til han forsto at han sloss med et hakkeskaft Tam holdt på å telgje.
Idiot! Et øyeblikk lå han der og forsøkte å roe pusten. Din Coplin-tåpelige idiot! Til slutt krabbet han langs baksiden av uthuset med hakkeskaftet på slep. Det var ikke rare greiene, men det var bedre enn ingenting. Forsiktig kikket han rundt hjørnet og bort på gårdstunet og huset.
Det fantes ikke tegn til vesenet som hadde kastet seg ut etter ham. Det kunne være hvor som helst. På jakt etter ham, selvfølgelig. Kanskje snek det seg innpå ham i dette øyeblikk.
Engstelig breking fylte sauekveet til venstre for ham; flokken virret rundt som om den lette etter en utgang. Skyggeskikkelser flimret i de opplyste vinduene, og klangen av stål mot stål gjenlød i mørket. Plutselig eksploderte et av vinduene i en skur av treverk og glass idet Tam hoppet ut med sverdet i hånden og landet på føttene. Han ignorerte de groteske skapningene som kravlet etter, og i stedet for å løpe vekk, stormet han mot baksiden av huset.