«Nei!» skrek Aginor. «Du får den ikke! Den er min!»
Rand beveget seg ikke, og det gjorde heller ikke Den Fortapte, og enda kjempet de, de kunne like gjerne ha tumlet i støvet. Svetten perlet i Aginors ansikt; det var ikke lenger vissent, ikke lenger gammelt, det tilhørte en sterk mann i sin beste alder. Rand pulserte sammen med tauet, og det var som han pulserte i takt med verdens hjerteslag. Det fylte hele hans vesen. Lyset fylte sinnet til det bare var igjen en liten krok til det som var ham. Han pakket det store intet rundt den kroken og søkte ly i tomheten. Vekk!
«Min!» ropte Aginor. «Min!»
Varmen vokste i Rand, solens varme, solens stråler, det sprengte på, en fryktelig utstråling fra lyset, fra Lyset. Vekk!
«Min!» Flammer fløy ut av Aginors munn og stakk som ildspyd gjennom øynene, og han skrek.
Vekk!
Og Rand var ikke lenger på toppen av åsen. Han dirret av Lyset som gjennomstrømmet ham. Han kunne ikke lenger tenke. Lys og varme blindet alt. Lyset. Midt i det store intet blindet Lyset tankene og lamslo ham med ærefrykt.
Han sto i et bredt fjellpass omringet av forrevne svarte fjelltopper som minnet om Den Mørkestes tenner. Det var virkelig, og han var der. Han kjente steinene under støvlene og den iskalde vinden mot ansiktet.
Han var omgitt av et slag, eller restene av et slag. Pansrede menn på pansrede hester med skinnende stål som nå var støvete, hogg og stakk etter snerrende Trolloker med hellebarder og ljålignende sverd. Noen menn kjempet til fots ved siden av døde hester, og pansrede hester kom galopperende gjennom kampen med tomme saler. Skyggere gled omkring blant de kjempende. De nattsvarte kappene beveget seg ikke uansett hvor fort de mørke ridedyrene deres galopperte, og der de matte sverdbladene ble løftet, døde menn. Lyder slo mot Rand, dundret mot ham og ble kastet tilbake av det underlige som holdt på å kvele ham. Klangen av stål mot stål, stønn og grynt fra kjempende menn og Trolloker, skrik fra døende menn og Trolloker. Over larmen vaiet bannere i den støvfylte luften. Fal Daras Svarte Hauk, Shienars Hvite Hjort og andre. Og Trollokbannere. Bare i det lille området rundt ham så han Dha’volenes hornskalle, Ko’balenes blodrøde trefork, Dhai’monenes jernneve.
Men likevel var det siste rest av et slag, en pause mens både menn og Trolloker trakk seg tilbake for å omgruppere. Ingen syntes å legge merke til Rand da de hogg til noen siste ganger, spredte seg og galopperte ut eller løp vaklende til endene av passet.
Rand befant seg like overfor den enden av passet hvor mennene omgrupperte seg. Bannere blafret under skinnende lansespisser. Sårede menn svaiet i salen. Rytterløse hester steilet og galopperte. Det var tydelig at de ikke ville overleve et nytt sammenstøt, men det var like tydelig at de gjorde seg klar til et siste angrep. Noen av dem så ham nå; mennene sto i stigbøylene og pekte på ham. Skrikene deres nådde ham som tynne pip.
Han snudde seg vaklende rundt. Den Mørkestes styrker fylte den andre enden av passet. Skråningene strittet av svarte lanser og spydodder, og fjellsidene ble gjort enda svartere av den store massen med Trolloker, som fikk Shienars hær til å virke som en håndfull. Hundrevis av Skyggere red fra side til side i forreste del av horden. Trollokenes ville snuteansikter vendte seg bort i frykt når Skyggerne passerte, og kjempestore kropper trakk seg unna for å gi dem plass. Over dem kretset Draghkarer på læraktige vinger og skrek utfordrende mot vinden. Nå så Halvmennene ham også. De pekte på ham, og Draghkarene snurret rundt og stupte. To. Tre. Seks av dem, mens de skrek skjærende og kom susende mot ham.
Han stirret på dem. Varmen fylte ham, den brennende varmen av solen som rørte ved ham. Han kunne se Draghkarene tydelig; sjelløse øyne i bleke menneskeansikter på bevingede kropper uten noe menneskelig ved seg. Fryktelig varme. Knitrende varme.
Lynene kom fra klar himmel. Lynstrålene var spisse og skarpe og brant i øynene, og hver av dem traff en bevinget svart kropp. Jegernes rop ble dødsskrik, forkullede skikkelser falt til jorden, og så var himmelen ren igjen.
Varmen. Lysets fryktelige varme.
Han falt på kne og syntes han kunne høre tårene frese på kinnene. «Nei!» Han klamret seg til gresstuer for å holde fast i noe virkelig, men gresset flammet opp. «Vær så snill! Neeeiii!»
Vinden økte med stemmen hans, ulte med hans stemme, brølte nedover passet, pisket flammene til en ildvegg som raste mot Trollokene raskere enn en hest kunne ri. Ilden brant inn i Trollokene, og fjellene skalv av skrikene, skrik som nesten var like høye som vinden og stemmen hans.
«Det må ta slutt!»
Han slo knyttnevene i bakken, og jorden klang som en gongong. Han skrapte hendene opp på steiner, og jorden bevet. Bakken kruste seg foran ham i stadig større bølger, bølger av jord og stein som raget over Trolloker og Skyggere, og brøt over dem idet fjellene revnet under hovene deres. En kokende masse av kropper og stein rullet over Trollokhæren. De som ble tilbake og kunne stå på beina, utgjorde fremdeles en stor styrke, men nå var de ikke mer enn dobbelt så mange som menneskehæren, og stampet rundt i frykt og forvirring.
Vinden døde hen. Skrikene døde hen. Jorden var stille. Støv og røyk hvirvlet tilbake gjennom passet og omsluttet ham.
«Må Lyset blinde deg, Ba’alzamon! Dette må ta slutt!»
DET ER IKKE HER.
Det var ikke Rands tanke, men den fikk skallen hans til å dirre.
JEG VIL IKKE VÆRE MED PÅ DETTE. BARE DEN UTVALGTE KAN GJØRE DET SOM MÅ GJØRES. HVIS HAN VIL.
«Hvor?» Han ville ikke si det, men ordet tvang seg frem. «Hvor?»
Tåken rundt ham delte seg, og etterlot en kuppel av klar, ren luft. Den var ti favner høy, med vegger av bølgende røyk og støv. En trapp reiste seg foran ham, der hvert trinn hang for seg selv i løse luften, og trappen strakte seg oppover og inn i mørket som skygget for solen. IKKE HER.
Gjennom tåken, som fra den andre siden av verden, kom et rop. «Lyset vil det!» Bakken dundret under tordenen av hover da menneskenes hær satte inn det siste angrepet.
I det store intet ble tankene et øyeblikk grepet av panikk. Rytterne kunne ikke se ham i støvet, og angrepsstyrken ville ri rett over ham. Stort sett ignorerte han den dirrende jorden og anså det som noe ubetydelig og ikke verd å bekymre seg over. Men dystert sinne tvang føttene av sted, og han steg opp de første trinnene. Dette må ta slutt!
Mørket omsluttet ham, det ytterste mørke av fullstendig intethet. Trinnene var der ennå, og hang i det svarte under føttene og foran ham. Da han så seg tilbake, var trinnene bak ham blitt borte, de hadde løst seg til intet i intetheten rundt ham. Men tauet var likevel der; den glødende snoren strakte seg bakover, ble mindre og forsvant i det fjerne. Den var ikke så tykk som før, men pulserte fremdeles og pumpet styrke inn i ham, pumpet liv, fylte ham med Lyset. Han klatret videre.
En evighet klatret han. En evighet, eller minutter. Tiden sto stille i intetheten. Tiden fløy. Han klatret helt til en dør plutselig sto foran ham, med grov og sprukken og gammel overflate, en dør han husket godt. Han rørte ved den, og den sprakk i små biter. Mens de fremdeles fortsatte å falle, gikk han inn gjennom åpningen, og biter av det ødelagte treverket gled ned fra skuldrene.