Ild fylte rommet, en kraftig flamme. Han så Ba’alzamon visne som løv, hørte ham ule, kjente skrikene skjære i marg og bein. Flammen ble til rent, hvitt lys, sterkere enn solen. Det siste blinket i tråden ble borte, og han falt gjennom endeløst mørke og Ba’alzamons stadig svakere ul.
Noe traff ham med veldig kraft og forvandlet ham til en viljeløs deig, som skalv og skrek av ilden som raste inni ham, mens en glupsk kulde brant uten ende.
KAPITTEL 52
Det finnes hverken begynnelse eller slutt
Først ble han klar over solen. Den beveget seg over en skyfri himmel og fylte de vidåpne øynene hans. Det virket som om det gikk i rykk og napp: Den sto stille i noen dager, så for den av sted i en stripe av lys, rykket frem mot den fjerne horisonten, og tok dagen med seg. Lys. Det burde bety noe. Å tenke var noe nytt. Jeg kan tenke. Jeg betyr meg. Så kom smerten, minnet om en brennende feber, blåmerker etter at kuldetokter hadde kastet ham rundt som en filledukke. Og stanken. En oljeaktig, brent lukt fylte neseborene og hodet.
Med verkende muskler veltet han seg rundt og presset seg opp på hendene og knærne. Uten å forstå noe stirret han på den oljeaktige asken han hadde ligget i, aske som var spredt og smurt utover steinene på toppen. Sammen med den forkullede massen lå biter av mørkegrønt stoff som hadde unnsluppet flammene, men som var svartbrent i kantene.
Aginor.
Magen vrengte seg. Mens han prøvde å børste svarte askestriper av klærne, vaklet han bort fra restene av Den Fortapte. Hendene dasket slapt og anstrengelsene hjalp ikke stort. Da han prøvde å bruke begge hendene, snublet han forover. Et loddrett stup kom til syne under ansiktet hans, en glatt fjellvegg som fikk det til å gå rundt for ham, et dyp som trakk i ham. Hodet svømte, og han spydde over klippekanten.
Skjelvende ålte han seg baklengs på magen til det var solid stein under blikket hans. Han veltet seg over på ryggen og hev etter pusten. Med en kraftanstrengelse fikk han famlet sverdet ut av balgen. Av det røde stoffet var det bare litt aske igjen. Hendene skalv da han holdt sverdet opp foran ansiktet; han måtte bruke begge hendene. Det var et hegremerket blad – Hegremerke? Ja. Tam. Min far – men likevel bare stål. Etter tre skjelvende forsøk fikk han sverdet ned i balgen igjen. Det hadde vært noe annet. Eller så hadde det vært et annet sverd.
«Navnet mitt,» sa han etter en stund, «er Rand al’Thor.» Flere minner smalt som en blykule inn i hodet igjen, og han stønnet. «Den Mørkeste,» hvisket han til seg selv. «Den Mørkeste er død.» Forsiktighet var ikke lenger nødvendig. «Shai’tan er død.» Det virket som verden gynget. Han skalv i taus glede til tårene strømmet. «Shai’tan er død!» Han lo mot himmelen. Andre minner. «Egwene!» Det navnet betydde noe viktig.
Smertefullt karet han seg på beina. Han svaiet som en sørgepil i storm da han vaklet forbi askeflekkene etter Aginor uten å se på dem. Ikke viktig lenger. Han falt mer enn han klatret ned den første bratte delen av skråningen. Han tumlet over ende og rutsjet fra busk til busk. Da han kom ned på flatere mark, verket det enda mer i kroppen, men han greide så vidt å finne krefter nok til å holde seg på beina. Egwene. Han begynte å løpe med subbende skritt. Løv og blomsterblader drysset rundt ham mens han stavret seg gjennom krattskogen. Må finne henne. Hvem er hun?
Beina og armene ville ikke gjøre som han ba dem, de oppførte seg som om de skulle være gresstrå. Vaklende falt han mot et tre, og dunket så hardt mot stammen at han jamret seg. Det regnet blader i håret da han presset ansiktet mot den grove barken og klynget seg fast for ikke å falle. Egwene. Han skjøv seg bort fra treet og hastet videre. Nesten øyeblikkelig holdt han på å ta overhaling igjen, men han tvang beina til å bevege seg fortere og løpe til han nesten falt, så han vaklet raskt av gårde, og hele tiden var det like før han gikk hodestups i bakken. Sakte begynte han å løpe oppreist, mens armene pumpet og beina trakk ham med seg nedover skråningen i lange sprang. Han bykset inn i lysningen. Nå var den halvveis fylt av den store eika over Den Grønne Mannens grav. Der var den hvite steinbuen merket med Aes Sedaienes eldgamle symbol, og den svarte, gapende gropen der ild og vind hadde prøvd å fange Aginor i en felle, men hadde mislykkes.
«Egwene! Egwene, hvor er du?» En pen ung kvinne knelte under greinene. Hun hadde blomster og brunt eikeløv i håret, og så opp med store øyne. Hun var ung og slank og redd. Ja, det er henne. Selvfølgelig. «Egwene, takk Lyset for at du er i orden.»
Det var to andre kvinner sammen med henne; den ene med bekymret blikk. Hun hadde en lang flette som ennå var pyntet med noen få hvite morgenstjerner. Den andre lå utstrakt på bakken med hodet på sammenfoldede kapper. Hennes egen himmelblå kappe greide ikke helt å skjule den fillete kjolen, som var forbrent enkelte steder og hadde rifter i det kostbare stoffet. Ansiktet hennes var blekt, men øynene var åpne. Moiraine. Ja, Aes Sedaien. Og Den Kloke, Nynaeve. De tre kvinnene så ufravendt på ham uten å blunke.
«Du er i orden, ikke sant? Egwene? Han skadet deg ikke.» Han kunne gå uten å snuble nå – synet av henne ga ham lyst til å danse, tross sår og blåmerker – men likevel kjentes det godt å sette seg ved siden av dem med beina i kors.
«Jeg så ham ikke engang etter at du dyttet –» Blikket hvilte usikkert på ham. «Hva med deg, Rand?»
«Jeg har det bra,» sa han og lo. Han rørte ved kinnet hennes og lurte på om det var innbilning at hun trakk seg litt unna. «En liten hvil, og jeg blir som et nytt menneske. Nynaeve? Moiraine Sedai?» Navnene føltes fremmede på tungen.
Den Klokes øyne var gamle, eldgamle i det unge ansiktet, men hun ristet på hodet. «Noen blåmerker,» sa hun uten å ta blikket bort fra ham. «Moiraine er den eneste … den eneste av oss som virkelig ble skadet.»
«Det gjør mer vondt i stoltheten min enn andre steder,» sa Moiraine irritert og plukket på kappen over seg. Hun så ut som hun hadde vært syk lenge, eller var helt utslitt, men til tross for de mørke ringene var øynene skarpe og kraftfulle. «Aginor var overrasket og rasende over at jeg holdt ham så lenge som jeg gjorde, men heldigvis hadde han ikke tid til å ta seg av meg. I Legendenes Alder var Aginor nesten like mektig som Frendedreperen og Ishamael.»
«’Den Mørkeste og alle De Fortapte,’» siterte Egwene med svak, ustø stemme, «’er bundet i Shayol Ghul, bundet av Skaperen … ’» Hun trakk pusten skjelvende.
«Aginor og Balthamel må ha blitt fanget like ved overflaten.» Det lød som om Moiraine allerede hadde forklart dette, og ble utålmodig av å gjøre det igjen. «Seglet på Den Mørkestes fengsel ble svekket nok til å befri dem. La oss være takknemlige for at ikke flere av De Fortapte ble befridd. Hvis det hadde skjedd, ville vi ha sett dem.»
«Det betyr ikke noe,» sa Rand. «Aginor og Balthamel er døde, og det er også Shai’ –»
«Den Mørkeste,» avbrøt Aes Sedaien ham. Syk eller ikke, stemmen var fast, og de mørke øynene bydende. «Best vi fortsatt kaller ham Den Mørkeste. Eller Ba’alzamon, i det minste.»