«Jeg må si,» sa Loial og satte kisten ned, «at det har vist seg å være mer interessant å reise sammen med en ta’veren enn jeg hadde ventet.» Det rykket kraftig i ørene. «Hvis det blir enda mer interessant, drar jeg øyeblikkelig tilbake til Shangtais lønnhage, tilstår alt for Gamle Haman og forlater aldri bøkene mine igjen.» Plutselig smilte Oguren, og den brede munnen delte ansiktet i to. «Det er så godt å se deg, Rand al’Thor. Vokteren er den eneste av disse tre som bryr seg om bøker, og han vil ikke snakke. Hva skjedde med deg? Vi løp av gårde og gjemte oss i skogen til Moiraine Sedai sendte Lan for å finne oss, men hun ville ikke la oss lete etter deg. Hvorfor var du borte så lenge, Rand?»
«Jeg løp og løp,» sa han sakte, «til jeg falt utfor en skråning og slo hodet mot en stein. Jeg tror jeg må ha truffet hver eneste stein på veien ned.» Det ville forklare skrammene. Han prøvde å holde et øye med Aes Sedaien, Nynaeve og Egwene, men ansiktsuttrykkene deres forandret seg ikke. «Da jeg kom til meg selv, visste jeg ikke hvor jeg var, men til slutt kom jeg meg vaklende tilbake hit. Jeg tror Aginor er død, brent opp. Jeg fant litt aske og en bit av kappen hans.»
Løgnene klang hult i ørene hans. Han forsto ikke hvorfor de ikke lo foraktelig og forlangte å få vite sannheten, men vennene nikket og godtok det, og laget noen medfølende lyder før de samlet seg om Aes Sedaien for å vise henne hva de hadde funnet.
«Hjelp meg opp,» sa Moiraine. Nynaeve og Egwene løftet henne til hun satt oppreist, og selv da måtte de støtte henne.
«Hvordan kunne disse tingene være inni øyet,» spurte Matt, «uten å bli ødelagt som den steinen?»
«De ble ikke plassert der for å bli ødelagt,» sa Aes Sedaien kort og stanset spørsmålene ved å rynke pannen, mens hun tok de skinnende svarte og hvite potteskårene fra Matt.
For Rand så det ut som skrot, men hun la bitene på bakken ved siden av seg og puslet dem behendig sammen til en perfekt sirkel på størrelse med en mannshånd. Aes Sedaienes eldgamle symbol, Tar Valons flamme forent med Dragens Hoggtann, hvitt mot svart. Et øyeblikk så Moiraine på sirkelen med uttrykksløst ansikt; så løsnet hun kniven fra beltet og rakte den til Lan, og nikket mot sirkelen.
Vokteren skilte ut den største biten, løftet kniven høyt og støtte den ned av all kraft. Det slo en gnist, biten fløy til siden av det kraftige slaget, og knivbladet knakk med et skarpt smell. Han gransket restene av bladet som var igjen på skaftet, og kastet det til side. «Det beste stålet fra Rift,» sa han tørt.
Matt snappet til seg potteskåret og brummet. Han viste det til de andre. Det var ikke noe merke på det.
«Cuendillar,» sa Moiraine. «Hjertestein. Ingen har vært i stand til å lage den siden Legendenes Alder, og selv da ble den bare laget til de ypperste formål. Når en hjertestein først er laget, kan ingenting ødelegge den. Ikke engang Den Ene Kraften styrt av den største Aes Sedai som noensinne har levd, og hjulpet av den mest kraftfulle sa’angreal som noensinne er skapt. Enhver kraft som rettes mot hjertestein, gjør den bare sterkere.»
«Men hvordan … ?» Matt gestikulerte mot bitene på bakken med den han holdt i hånden.
«Dette var ett av de syv seglene på murene rundt Den Mørkeste,» sa Moiraine. Matt slapp biten som om den var hvitglødende. Et øyeblikk så det ut som Perrins øyne glødet igjen. Rolig begynte Aes Sedaien å samle sammen fragmentene.
«Det betyr ikke noe lenger,» sa Rand. Vennene så rart på ham, og han ønsket han hadde holdt munn.
«Selvfølgelig,» svarte Moiraine. Men hun stakk omhyggelig alle bitene ned i posen sin. «Hent kisten til meg.» Loial løftet den og flyttet den nærmere henne.
Det flate skrinet så ut som en massiv barre av gull og sølv. Aes Sedaiens fingre gled over de kunstferdige utskjæringene mens hun presset flere steder, og med et plutselig klikk fløy et lokk opp som om det ble utløst av en fjær. Innenfor lå et krumt gullhorn. Selv om hornet skinte, virket det enkelt sammenlignet med kisten. Det eneste som var preget inn var en linje med sølvskrift rundt åpningen av trakten. Moiraine løftet hornet som om det var et spedbarn. «Dette må bli brakt til Illian,» sa hun stille.
«Illian!» knurret Perrin. «Det er nesten helt til Stormsjøene, nesten like langt sør for Emondsmark som vi er nord nå.»
«Er det… ?» Loial stoppet for å trekke pusten. «Kan det være … ?»
«Kan du lese det gamle tungemålet?» spurte Moiraine, og da han nikket, rakte hun ham hornet.
Oguren holdt det like forsiktig som henne, mens han nennsomt fulgte skriften med en bred finger. Øynene ble mer og mer oppspilte, og ørene sto rett opp. «Tia mi aven Moridin isainde vadin,» hvisket han. «Graven hindrer ei mitt kall.»
«Valeres Horn.» For én gangs skyld virket Vokteren rystet, og det var et anstrøk av ærefrykt i stemmen.
Samtidig sa Nynaeve med ustø stemme: «For å kalle Aldrenes Helter tilbake fra døden for å kjempe mot Den Mørkeste.»
«Brenne meg!» hvisket Matt.
Ærbødig la Loial hornet tilbake i dets gylne rede.
«Jeg begynner å undres,» sa Moiraine. «Verdensøyet ble laget for å redde verden i den ytterste nød, men var det meningen at det skulle bli brukt slik som… vi… brukte det, eller var det meningen å vokte disse tingene? Fort, det siste, vis meg det.»
Etter det foregående kunne Rand forstå Perrins motvilje. Da han nølte, tok Lan og Oguren bylten med stoffet fra ham og foldet det ut mellom seg. Et langt, hvitt banner bredte seg ut og løftet seg i vinden. Rand kunne bare stirre. Det så ut til å være et eneste stykke stoff som hverken var vevd, farget eller malt. En figur som lignet en slange dekket av skjell i purpur og gull, strakte seg i hele bannerets lengde. Den hadde skjellkledde bein, fem lange gullklør på hver fot og stort hode med en gyllen manke og øyne som solen. Da banneret blafret, virket det som den beveget seg. Skjellene glitret som kostelige metaller og edelsteiner, og han syntes nesten han kunne høre den brøle utfordrende.
«Hva er det?» sa han.
Moiraine svarte sakte. «Banneret til Demringens Herre, banneret Lysets styrker fylket seg under da de kjempet mot Skyggen. Banneret til Lews Therin Telamon. Dragens banner.» Loial slapp nesten enden han holdt i.
«Brenne meg!» sa Matt svakt.
«Vi tar disse tingene med oss når vi drar,» sa Moiraine. «Det var ikke tilfeldig at de ble plassert her, og jeg må vite mer.» Fingrene berørte flyktig posen med det knuste seglet. «Det er for sent på dagen til å starte nå. Vi skal hvile ut og spise, men drar tidlig i morgen. Pestlandet er rundt oss på alle kanter, og det er sterkt. Uten Den Grønne Mannen kan ikke dette stedet stå imot lenge. Legg meg ned,» sa hun til Nynaeve og Egwene. «Jeg må hvile.»
Rand ble klar over hva han egentlig hadde sett hele tiden, uten å tenke over det. Fra den store eika falt døde, brune blader. De tørre bladene på bakken raslet i vinden, et tykt lag av brunt blandet med kronblader fra tusener av blomster. Den Grønne Mannen hadde holdt Pestlandet stangen, men Pestlandet hadde allerede begynt å drepe hans verk.
«Det er over nå, ikke sant?» spurte han Moiraine. «Det er fullført.»
Aes Sedaien lå med hodet på en pute av kapper. Da hun snudde seg mot ham, virket øynene like dype som Verdensøyet. «Vi har gjort det vi kom hit for å gjøre. Heretter kan dere leve som Mønsteret vever. Spis og sov, Rand al’Thor. Sov, og drøm om hjemmet ditt.»
KAPITTEL 53
Hjulet dreies
Morgengryet åpenbarte ødeleggelsene i Den Grønne Mannens hage. Et tykt lag av nedfalne blader dekket bakken; noen steder rakk det nesten til knes. Alle blomstene var døde, bortsett fra noen få som klamret seg krampaktig til utkanten av lysningen. Lite kunne gro i jorden under eika, men en sparsom ring av blomster og gress vokste rundt den tykke trestammen over Den Grønne Mannens grav. Selve eiketreet hadde bare beholdt halvparten av bladene, og det var langt mer enn noe annet tre hadde, som om en rest av Den Grønne Mannen ennå kjempet for å holde liv i det. De svale vindene var dødd hen og avløst av en trykkende hete. Sommerfuglene var borte, og fuglene var tause. Det var et stille følge som gjorde seg klar til å dra.