Rand klatret opp i salen på den rødbrune hesten med en følelse av nederlag. Det skulle ikke gått slik. Blod og aske, vi vant!
«Jeg skulle ønske han hadde funnet det nye stedet han snakket om å finne,» sa Egwene da hun klatret opp på Bela. Lan hadde laget en båre til Moiraine og festet den mellom Aldieb og den raggete hoppen. Den Kloke senket blikket hver gang hun merket at Lan så på henne, og Vokteren stirret alltid på henne når hun så en annen vei, men snakket aldri til henne. Ingen behøvde spørre hvem Egwene mente.
«Det er ikke riktig,» sa Loial og stirret på eika. Oguren var den eneste som ikke hadde steget i salen. «Det er ikke riktig at Trebror skal tape for Pestlandet.» Han rakte tøylene på den store hesten til Rand. «Ikke riktig.»
Lan åpnet munnen for å si noe da Oguren gikk bort til den store eika. På båren løftet Moiraine hånden kraftløst, og Vokteren tidde. Foran eika knelte Loial. Han lukket øynene og strakte ut armene. Duskene på ørene sto rett opp da han løftet ansiktet mot himmelen. Og han sang.
Rand kunne ikke si om det fantes ord der, eller om det var ren sang. Det var som om jorden sang i den rumlende stemmen; samtidig var han sikker på at han hørte trillende fuglekvitter, svak susing fra vårvind og lyden av sommerfuglvinger. Han satt helt fortapt i sangen og trodde den bare varte noen minutter, men da Loial senket armene og han åpnet øynene, så han overrasket at solen sto høyt over horisonten. Den hadde streifet trærne da Oguren begynte. Det så ut som de gjenværende eikebladene var grønnere og hang bedre fast enn før. Blomstene som omga stammen sto rettere, morgenstjernene var hvite og friske, og elskovsknutene blodrøde.
Loial tørket svetten av det brede ansiktet, reiste seg og tok tøylene fra Rand. De lange øyebrynene senket seg sjenert, som om de andre kanskje trodde han ville gjøre seg viktig. «Jeg har aldri sunget så sterkt før. Hvis det ikke hadde vært noe igjen av Trebror, ville jeg aldri ha greid det. Mine Tresanger har ikke hans kraft.» Da han satte seg til rette i salen, var det tilfredshet i blikket han sendte eika og blomstene. «I det minste vil denne lille flekken ikke forsvinne i Pestlandet. Pestlandet får ikke Trebror.»
«Du er en god mann, Ogur,» sa Lan.
Loial smilte. «Jeg tar det som en kompliment, men jeg vet ikke hva Gamle Haman ville sagt.»
De red i en enkelt rekke, med Matt bak Vokteren, hvor han hadde armslag til å bruke buen hvis det skulle bli nødvendig. Perrin red sist med øksa på tvers over salknappen. De nådde toppen av en ås, og på et øyeblikk omringet Pestlandet dem, fordervet og råttent i giftige regnbuefarger. Rand så seg over skulderen, men Den Grønne Mannens hage var ikke å se. Bare Pestlandet strakte seg ut bak dem som før. Likevel syntes han et kort øyeblikk at han så den grønne, frodige toppen av eiketreet før den flimret og ble borte. Så var det bare Pestlandet igjen.
Han hadde halvveis ventet at de måtte kjempe seg ut som de hadde kjempet seg inn, men Pestlandet var taust og rolig som døden. Ikke en eneste grein skalv som om den skulle piske etter dem, ingenting skrek og ulte, hverken nær ved eller langt unna. Det virket som Pestlandet krøp sammen, ikke for å fare løs på dem, men som om det hadde fått et hardt slag og ventet på et nytt. Selv solen var mindre rød.
Da de la perlekjedet av innsjøer bak seg, hadde solen nettopp passert sitt høyeste punkt. Lan holdt dem langt unna innsjøene og så ikke engang på dem, men Rand syntes de syv tårnene virket høyere enn første gang han så dem. Han var sikker på at de forrevne toppene raget høyere over bakken, og over dem kunne han nesten se hele tårn skinne i solen mens Den Gylne Tranens bannere vaiet i vinden. Han blunket og stirret, men tårnene nektet å forsvinne helt. De var der, i utkanten av synsfeltet, helt til Pestlandet skjulte innsjøene nok en gang.
Før solnedgang valgte Vokteren en leirplass, og Moiraine fikk Nynaeve og Egwene til å hjelpe seg med å sette ut vernet. Aes Sedaien hvisket noe i øret på de andre kvinnene før hun begynte. Nynaeve nølte, men da Moiraine lukket øynene, gjorde alle tre kvinnene det sammen.
Rand så at Matt og Perrin stirret, og undret seg på hvordan de kunne la seg overraske. Alle kvinner er Aes Sedaier, tenkte han gledeløst. Og Lyset hjelpe meg, det er jeg også. Tungsinnet lammet stemmen.
«Hvorfor er alt så annerledes?» spurte Perrin da Egwene og Den Kloke hjalp Moiraine til sengen hennes. «Det kjennes…» Han trakk på de kraftige skuldrene som om han ikke fant ord.
«Vi rettet et voldsomt slag mot Den Mørkeste,» svarte Moiraine. Hun la seg ned med et sukk. «Det vil ta lang tid før Skyggen kommer over det.»
«Hvordan?» spurte Matt. «Hva var det vi gjorde?»
«Sov nå,» sa Moiraine. «Vi er ennå ikke ute av Pestlandet.»
Men neste morgen kunne ikke Rand se at noe var forandret. Pestlandet ble borte etter hvert som de red sørover, selvfølgelig. Forvridde trær ble avløst av rette. Den kvelende heten ga seg. Råtnende løvverk vek plassen for løv som bare var angrepet av sykdom. Og ikke bare det som var sykt, forsto han. Skogen rundt dem ble rød av nye blader som hang tett i tett på greinene. Nye spirer skjøt opp i underskogen, slyngplanter dekket steinene med grønt, og gresset var oversådd med nye blomster like kraftige og fargerike som der Den Grønne Mannen hadde vandret. Lenge var våren blitt holdt tilbake av vinteren, og nå raste den over landet for å ta igjen det tapte.
Han var ikke den eneste som stirret. «Et voldsomt slag,» mumlet Moiraine og ville ikke si mer.
Klatrende villroser tvinnet seg rundt steinsøylen som markerte grensen. Menn kom ut av vakttårnene for å hilse dem. Det var noe lamslått over latteren deres, og øynene skinte av undring, som om de ikke kunne tro at gresset spirte under de stålkledde føttene.
«Lyset har vunnet over Skyggen!»
«En stor seier i Tarwins Kløft! Vi har fått bud! Seier!»
«Lyset velsigner oss igjen!»
«Kong Easar er sterk i Lyset,» svarte Lan til alle ropene deres.
Vaktpostene ville gjerne ta seg av Moiraine, eller i det minste sende eskorte med dem, men hun avslo. Selv om hun lå på ryggen på en båre, var Aes Sedaiens nærvær nok til at de panserkledde mennene trakk seg unna, bukket og ga etter for hennes ønsker. Latteren deres fulgte Rand og de andre da de red videre.
Det var sent på ettermiddagen da de nådde Fal Dara. De hørte at byen bak de dystre murene gjenlød av feiring. Rand tvilte på om det fantes en klokke i byen som ikke ringte, fra de minste sølvbjeller på seletøy til de store bronsegongongene i toppen av tårnene. Portene sto på vidt gap, og soldater med blomster stukket i hårknutene og sprekker i rustningene løp syngende og leende gjennom gatene. Byfolket hadde ennå ikke vendt tilbake fra Fal Moran, men soldatene var nettopp kommet tilbake fra Tarwins Kløft, og gleden deres var nok til å fylle gatene.
«Seier i Kløften! Vi vant!»
«Et mirakel i Kløften! Legendenes Alder er tilbake!»
«Vår!» lo en gråsprengt gammel soldat da han hengte en krans av morgenstjerner rundt halsen på Rand. Hans egen hårknute var en hvit klase av dem. «Lyset velsigner oss med en ny vår!»
Da de skjønte at følget gjerne ville til den indre borgen, ble de omringet av menn kledd i stål og blomster som løp for å rydde vei.
Ingtars ansikt var det første Rand så som ikke smilte. «Jeg var for sent ute,» sa Ingtar bittert til Lan. «En time for sent. Fred!» Han skar tenner så de kunne høre det, men så ble uttrykket angerfullt. «Tilgi meg. Gremmelsen får meg til å glemme pliktene. Velkommen, Steinbygger. Velkommen alle sammen. Det er godt å se dere vel ute av Pestlandet. Jeg skal vise Moiraine til sovekammeret hennes og hente helbrederen. Så skal jeg informere Fyrst Agelmar –»