Rand stirret vantro etter ham. Hvorfor forsøkte han ikke å unnslippe? Så forsto han det. Sist Tam hadde hørt stemmen hans, kom den fra baksiden av huset. «Far!» ropte han. «Jeg er her borte!»
Tam hvirvlet rundt i full fart og løp, ikke mot Rand, men skrått bort fra ham. «Løp, gutt!» ropte han og fektet med sverdet som til noen foran ham. «Gjem deg!» Et dusin store skikkelser myldret etter ham, mens skurrende rop og skingrende hyl dirret i luften.
Rand trakk seg tilbake til skyggene bak uthuset. Der kunne han ikke sees fra huset, i tilfelle noen av vesenene fremdeles befant seg innenfor. Han var trygg, i det minste for øyeblikket. Men ikke Tam. Tam som forsøkte å lede disse skapningene bort fra ham. Hendene strammet grepet om hakkeskaftet, og han måtte bite tennene sammen for å kvele et latterhikst. Et hakkeskaft. Å møte et slikt vesen ansikt til ansikt med et hakkeskaft ville ikke være som å tevle med langstav med Perrin. Men han kunne ikke la Tam møte forfølgerne alene.
«Hvis jeg beveger meg som om jeg snek meg innpå en kanin,» hvisket han til seg selv, «vil de hverken se eller høre meg.» De nifse skrikene ga ekko i natten, og han prøvde å svelge. «De minner mer om en flokk sultne ulver.» Lydløst listet han seg bort fra uthuset og mot skogen og holdt så hardt om hakkeskaftet at det gjorde vondt.
Da trærne lukket seg om ham, fant han til å begynne med trøst i dem. De hjalp ham å skjule seg for uvesenet som hadde angrepet gården. Men da han snek seg gjennom skogen, gled måneskyggene rundt ham, og det syntes som om mørket i skogen forandret og beveget seg også. Trærne ruvet ondsinnet over ham og greinene strakte seg etter ham. Men var det bare trær og greiner? Han kunne nesten høre den knurrende, innestengte latteren fra strupene til dem som ventet på ham. Hylene til Tams forfølgere fylte ikke lenger natten, men i stillheten skvatt han til hver gang vinden fikk greinene til å gnisse mot hverandre. Han krøp mer og mer sammen og beveget seg saktere og saktere. Han våget knapt å trekke pusten av frykt for å bli hørt.
En hånd lukket seg plutselig over munnen hans bakfra, og et jerngrep strammet til rundt håndleddet. Med den ledige hånden fektet han fortvilet over skulderen for å hogge tak i angriperen.
«Ikke knekk nakken min, gutt,» hvisket Tam hest.
Lettelsen skylte over ham, og musklene ble kraftløse. Da faren slapp ham, falt han ned på hender og knær og gispet etter luft som om han hadde løpt en hel fjerding. Tam slapp seg ned ved siden av og støttet seg på en albu.
«Jeg ville ikke prøvd meg på det om jeg hadde tenkt på hvor mye du har vokst de siste årene,» sa Tam mildt. Mens han snakket, gled blikket hele tiden frem og tilbake, mens han holdt skarpt utkikk i mørket. «Men jeg måtte forsikre meg om at du ikke sa noe. Noen Trolloker hører like godt som hunder.»
«Men Trolloker er jo bare …» Rand lot ordene dø hen. Nei, ikke bare noe i en fortelling, ikke etter denne natten. Slike vesener kunne være Trolloker eller Den Mørkeste selv for alt han visste. «Er du sikker?» hvisket han. «Jeg mener … Trolloker?»
«Jeg er sikker. Men hva som har ført dem til Tvillingelvene … Jeg hadde aldri sett noen før i natt, men jeg har snakket med menn som har sett dem, så jeg vet litt om dem. Kanskje nok til å holde oss i live. Hør nøye etter. En Trollok ser bedre enn et menneske i mørket, men skarpt lys blinder dem, i hvert fall en stund. Det må være grunnen til at vi slapp unna så mange. Noen kan spore lukt og lyd, men det sies at de er late. Hvis vi kan styre klar av dem lenge nok, vil de gi opp.»
Dette fikk Rand til å føle seg en smule bedre til mote. «I fortellingene hater de mennesker og tjener Den Mørkeste.»
«Hvis noen hører til i flokken til Nattens Hyrde, må det være Trollokene. De dreper for fornøyelsens skyld, er jeg blitt fortalt. Mer vet jeg ikke, bortsett fra at de ikke er til å stole på, med mindre de frykter deg, og knapt nok da.»
Rand grøsset. Han hadde ikke lyst til å treffe en av dem som en Trollok fryktet. «Tror du de er etter oss fremdeles?»
«Kanskje, kanskje ikke. De virker ikke så veldig smarte. Jeg greide uten større problemer å lure mesteparten oppover mot fjellene.» Tam fomlet ved sin høyre side, så løftet han hånden opp foran ansiktet. «Uansett bør vi anta at de er etter oss.»
«Du er skadet.»
«Demp stemmen. Det er bare en skramme, og det er ikke noe å gjøre med det, ikke nå. Men i det minste virker det som om det blir varmere.» Han lente seg tilbake med et sukk. «Kanskje det ikke blir så ille å sove ute i natt.»
Rand hadde nettopp sendt noen varme tanker til jakken og kappen sin. Trærne tok av for den verste vinden, men resten av vindgufsene skar som frosne kniver. Nølende rørte han ved Tams ansikt. Han krympet seg. «Du er glovarm. Jeg må få deg til Nynaeve.»
«Om en stund, gutten min.»
«Vi har ingen tid å miste. Det er lang vei i mørket.» Han kom seg på beina og forsøkte å løfte faren. Tam bet tennene sammen, men greide ikke helt å undertrykke et stønn. Det fikk Rand til å legge ham raskt ned igjen.
«La meg hvile, gutten min. Jeg er sliten.»
Rand slo knyttneven mot låret. Hadde de sittet lunt og godt ved ildstedet hjemme, med varme tepper og rikelig med vann og pilebark, kunne han ha ventet til morgengry med å spenne for Bela og frakte Tam til landsbyen. Men her var det ingen ild, ingen tepper, ingen kjerre og ingen Bela. Alt var hjemme på gården. Men hvis han ikke kunne få Tam med seg dit, kunne han kanskje hente noen av tingene til ham. Om bare Trollokene var borte. Før eller senere måtte de forsvinne.
Han kikket ned på hakkeskaftet. Han slapp det og trakk i stedet Tams sverd. Bladet glimtet matt i det bleke månelyset. Det lange hjaltet, tyngden og grepet var uvant. Han hogg i luften noen ganger før han stoppet og sukket. Det var ingen sak å hogge i luft. Hvis han møtte en Trollok, ville han nok flykte eller bli så stiv at han bare sto der mens Trolloken svingte et av de underlige sverdene og… Hold opp! Dette hjelper ingen verdens ting!
Idet han reiste seg, grep Tam ham i armen. «Hvor skal du?»
«Vi trenger kjerra,» sa han forsiktig. «Og tepper.» Forferdet merket han hvor lett han kunne fjerne farens hånd fra ermet. «Hvil deg nå, så er jeg snart tilbake.»
«Vær forsiktig,» kom det som et pust fra Tam.
Han kunne ikke se Tams ansikt i månelyset, men han følte øynene hans på seg. «Jeg skal være forsiktig.» Så forsiktig som en mus utforsker et haukerede, tenkte han.
Stille som en skygge gled han inn i mørket. Han tenkte på alle de gangene han hadde lekt gjemsel i skogen med vennene sine. De hadde listet seg innpå hverandre og anstrengt seg for ikke å bli hørt til noen la hånden på en eller annens skulder. Han greide ikke helt å få dette til å ligne.
Mens han smøg seg fra tre til tre, forsøkte han å legge en plan, men da han nådde utkanten av skogen, hadde han satt sammen og kassert ti planer. Alt avhang av om Trollokene fremdeles var der. Hvis de var borte, kunne han ganske enkelt gå opp til huset og hente alt han trengte. Hvis de fremdeles var der… I det tilfellet var det ikke annet å gjøre enn å dra tilbake til Tam. Han likte ikke tanken, men det hjalp ikke Tam om han lot seg drepe.
Han myste mot gården. Uthuset og kveet var bare mørke skygger i månelyset. Men det falt lys fra vinduene i huset og den åpne ytterdøren. Er det vokslysene far tente, eller venter Trollokene?
Han skvatt til da en nattravn utstøtte et skarpt skrik, og lente seg skjelvende mot et tre. Dette førte ingensteds hen. Han la seg på magen og begynte å åle seg fremover mens han holdt sverdet klossete foran seg. Han presset haken mot bakken hele veien til baksiden av sauekveet.
Han krøp sammen mot steinmuren og lyttet. Ikke en lyd brøt nattestillheten. Forsiktig heiste han seg opp for å kikke over muren. Ingenting rørte seg på gårdstunet. Ingen skygger flakket i døråpningen eller mot lyset i vinduene. Bela og kjerra først, så teppene og de andre tingene. Lyset fikk ham til å bestemme seg. Uthuset var mørkt. Alt mulig kunne vente der inne, og han hadde ingen måte å finne det ut på før det var for sent. I det minste ville han kunne se hva som var inni huset.