En av vannbøttene Tam hadde båret inn, sto fremdeles ved ildstedet. På mirakuløst vis var den hverken veltet eller rørt. Han fylte vannsekken, vasket hendene i resten av vannet og tok en rask runde for å se om det var noe han hadde glemt. Han fant buen blant de sørgelige restene, knekket i to ved håndtaket. Han gyste og slapp delene. Han avgjorde at det han hadde samlet sammen til nå, fikk duge. Raskt la han alt i en haug utenfor døren.
Det siste han gjorde før han forlot huset, var å grave frem en lykt fra rotet på gulvet. Det var fremdeles olje igjen. Han tente den med et av vokslysene og lukket lysåpningen, litt for å skjerme for vind, men mest for ikke å bli sett. Han småsprang ut med lykten i den ene hånden og sverdet i den andre. Han visste ikke hva han ville finne i uthuset. Sauekveet gjorde at han ikke torde håpe på for mye. Men han trengte kjerra for å frakte Tam til Emondsmark, og foran kjerra trengte han Bela. Han måtte bare håpe.
Dørene til uthuset sto åpne, og det knirket i hengslene på den ene døren da den slo frem og tilbake i vinden. Inne så det til å begynne med ut som det alltid hadde gjort. Så fikk han øye på båsen og spiltauene, de var tomme, og dørene som var revet av hengslene. Bela og kua var forsvunnet. Raskt gikk han lenger inn i uthuset. Kjerra lå veltet, med knekte eiker stikkende ut av navet. Et av dragene var bare en stump, ikke lenger enn en fot.
Han hadde kjempet mot fortvilelsen, og nå måtte han gi tapt. Han visste ikke om han ville makte å bære faren helt til landsbyen, om faren i det hele tatt orket å bli båret. Smerten kunne drepe Tam før feberen. Men det var deres eneste mulighet nå. Han hadde gjort alt som kunne gjøres her. Da han snudde seg for å gå, fikk han øye på det avhogde draget som lå slengt i halmen på gulvet. Plutselig smilte han.
Raskt la han lykten og sverdet fra seg, og så bukserte han kjerra rundt. Han løftet den opp og lot den tippe på rett kjøl, mens det knaste i eiker som knakk. Så la han skulderen til og veltet kjerra over på den andre siden. Det uskadde draget stakk rett ut. Han grep sverdet og hakket i det tørre asketreet. Til hans gledelige overraskelse løsnet store biter, og han hogg seg gjennom like raskt som om han hadde brukt en skarp øks.
Da draget falt av, kikket han forundret på sverdbladet. Selv den best brynte øks ville blitt sløvet av å hogge i så hardt og inntørket tre, men sverdet skinte like skarpt som før. Han rørte eggen med tommelen og stakk den raskt i munnen. Bladet var fremdeles kvasst som på en barberkniv.
Men han hadde ikke tid til å undre seg. Han blåste ut lykten –ingen grunn til å få uthuset nedbrent på toppen av det hele – og samlet opp dragene. Så sprang han for å hente det han hadde etterlatt utenfor huset.
Det ble en upraktisk bør. Ikke tung, men vanskelig å buksere og balansere, med kjerredragene glidende og vridende i armene mens han stolpret over den pløyde åkeren. Og da han var tilbake i skogen, ble det verre. Dragene hektet seg fast i trær og slo ham nesten over ende. Det hadde vært lettere å dra dem, men det ville ha etterlatt et tydelig spor. Han ville vente så lenge som mulig før han gjorde det.
Tam lå på samme sted og så ut som han sov. Rand håpet det stemte at han sov. Med ett ble han redd. Han slapp børen og la en hånd mot farens ansikt. Tam pustet fremdeles, men feberen var høyere.
Berøringen vekket Tam, men bare til en tåkete bevissthet. «Er det deg, gutt?» hvisket han. «Bekymret for deg. Drømmer om svunne dager. Mareritt.» Han mumlet stille og gled bort.
«Ikke vær bekymret,» sa Rand. Han la Tams jakke og kappe over ham for å ta av for vinden. «Jeg skal få deg til Nynaeve så fort jeg kan.» Han fortsatte å snakke, like mye for å berolige seg selv som for å oppmuntre Tam, mens han trakk av seg den blodflekkete skjorten. I hastverket med å bli kvitt den merket han knapt kulden, og skyndsomt tok han på seg den rene. Å kaste den gamle skjorten fikk det til å føles som om han nettopp hadde badet. «Før du vet ordet av det, er vi i sikkerhet i landsbyen, og Den Kloke vil ordne opp. Du skal få se. Alt vil bli bra.»
Denne tanken brant som en flamme da han trakk på seg jakken og bøyde seg for å stelle Tams sår. De ville være i sikkerhet når de nådde landsbyen, og Nynaeve ville lege Tam. Rand måtte bare frakte ham dit.
KAPITTEL 6
I Vestskog
I månelyset kunne ikke Rand se ordentlig hva han gjorde, men Tams sår virket bare som en flenge i huden over ribbeina, ikke lengre enn en håndflate. Han ristet vantro på hodet. Han hadde sett faren mer skadet enn det, og da hadde han bare tatt seg en pause i arbeidet for å vaske såret. Raskt undersøkte han Tam fra topp til tå for å finne noe som kunne forklare feberen, men det ene kuttet var alt han fant.
Selv om det enslige såret var lite, var det alvorlig nok; det kjøttfulle området rundt brant under fingertuppene hans. Det var enda varmere enn resten av kroppen, og den var så varm at Rand måtte bite tennene sammen. En slik skåldhet feber kunne drepe, eller forvandle en mann til et skall av hva han en gang hadde vært.
Han forsøkte å være varsom da han vasket og bandasjerte såret over ribbeina, men farens mumling ble avbrutt av svake stønn. Nakne greiner ruvet rundt dem og vaiet truende i vinden. Trollokene ville sikkert dra sin vei når de ikke fant Tam og ham, når de kom tilbake til gården og fant huset tomt. Han forsøkte å overbevise seg selv om det, men de hensynsløse ødeleggelsene og den ufølsomheten de hadde vist, ga lite rom for slike tanker. Det var farlig å tro at de ville gi opp før de hadde drept alt og alle de fant, og den sjansen våget han ikke å ta.
Trolloker. Lyset fra det høye, Trolloker! Udyr fra en bardes eventyr stormer ut av natten for å slå inn døren. Og en Skygger. Må Lyset skinne på meg, en Skygger.
Det gikk opp for ham at han holdt de løse endene av bandasjen i ubevegelige hender. Lamslått som en kanin under en haukeskygge, tenkte han foraktelig. Med et sint kast på hodet bandasjerte han ferdig Tams brystkasse.
Selv om han visste hva han måtte gjøre og gikk i gang med det, var han likevel redd. Når Trollokene kom tilbake, ville de helt sikkert begynne å lete gjennom skogen rundt gården for å finne spor etter flyktningene. Liket av Trolloken han hadde drept, ville røpe at de ikke var langt unna. Hvem visste hva en Skygger ville eller kunne gjøre? Attpå til hadde han farens ord om Trollokenes hørsel like friskt i minne som om faren nettopp hadde uttalt den. Han motsto trangen til å legge en hånd over munnen til Tam for å stilne mumlingen og stønnene. Noen følger lukter. Hva kan jeg gjøre med det? Ingenting. Han kunne ikke sløse bort tid på å bekymre seg over problemer han ikke kunne løse.
«Du må være stille,» hvisket han inn i farens øre. «Trollokene kommer tilbake.»
Tam snakket med dempet, hes stemme. «Du er fremdeles vakker, Khari. Vakker som en ung jente.»
Rand skar en grimase. Moren hadde vært død i femten år. Hvis Tam trodde at hun fremdeles var i live, var feberen verre enn Rand hadde trodd. Hvordan kunne han få faren til å la være å snakke nå da taushet kunne redde livet deres?
«Mor vil at du skal være stille,» hvisket Rand. Med ett snørte halsen seg sammen, og han stoppet for å harke. Hun hadde snille hender, så mye husket han. «Khari vil at du skal være stille. Se her. Drikk.»
Tam gulpet tørst i seg noen munnfuller fra vannsekken. Så vendte han hodet bort og begynte å mumle dempet, for lavt til at Rand kunne oppfatte det. Han håpet at heller ikke Trollokene kunne høre noe.
Raskt fortsatte han å gjøre det som trengtes. Tre av teppene la han rundt og mellom dragene han hadde hogd av kjerra, og slik laget han en provisorisk båre. Han kunne bare bære i den ene enden og la den andre slepe langs bakken, men det fikk holde. Av det siste teppet skar han en lang remse med kniven han hadde i beltet, og så knyttet han en ende til hvert drag.