Så forsiktig han kunne løftet han Tam over på båren, og han krympet seg ved hvert stønn. Faren hadde alltid virket usårlig. Ingenting kunne skade ham eller stoppe ham, ikke engang sinke ham. At han nå var i en slik forfatning, tappet nesten Rand for alt motet han hadde greid å samle. Men han måtte fortsette. Det var det som holdt ham i gang. Han måtte.
Da Tam endelig lå på båren, nølte Rand. Så tok han sverdbeltet som faren hadde om livet. Da han festet det på seg selv, kjentes det rart, det fikk ham til å føle seg rar. Beltet og balgen og sverdet veide til sammen bare noen skålpund, men da han stakk sverdet i balgen, dro det i ham som en tung vekt.
Sint klandret han seg selv. Dette var ikke tid eller sted for tåpelige innfall. Det var bare en stor kniv. Hvor mange ganger hadde han ikke dagdrømt om å bære sverd og oppleve eventyr? Hvis han kunne drepe en Trollok, kunne han vel jage bort alt annet som måtte komme? Det var bare det at han visste at hendelsen i stua hadde vært ren og skjær flaks. Og i dagdrømmene hadde han aldri hakket tenner eller løpt for livet gjennom natten, eller sett faren sveve mellom liv og død.
Raskt pakket han det siste teppet rundt Tam, og la vannsekken og resten av klutene på båren ved siden av faren. Han trakk pusten dypt, knelte mellom dragene og løftet teppestrimmelen over hodet. Den la seg til rette over skuldrene og under armene. Da han grep dragene og rettet seg opp, hvilte mesteparten av vekten på skuldrene. Det virket ikke særlig tungt. Mens han forsøkte å holde jevn fart, la han i vei mot Emondsmark med båren slepende etter seg.
Han hadde allerede bestemt seg for å finne Steinbruddsveien og følge den til landsbyen. Det ville nesten helt sikkert være farligere langs veien, men Tam ville ikke få noe hjelp i det hele tatt om han gikk seg vill i den nattemørke skogen.
I mørket var han ute på Steinbruddsveien nesten før han visste ordet av det. Da han skjønte hvor han var, strammet strupen seg som en knyttneve. Raskt snudde han båren rundt og dro den tilbake inn mellom trærne. Så stoppet han for å roe pusten og det hamrende hjertet. Men han peste fremdeles da han vendte seg mot øst, mot Emondsmark.
Det var vanskeligere å bevege seg mellom trærne enn det ville være å dra Tam på landeveien, og natten hjalp ham ikke, men det ville være galskap å gå ute på selve veien. Planen var å nå landsbyen uten å møte noen Trolloker, uten engang å se noen, hvis han kunne få et ønske oppfylt. Han måtte anta at Trollokene fremdeles jaget dem, og før eller senere ville de forstå at byttet hadde satt kursen mot landsbyen. Det var det mest sannsynlige stedet å dra til, og Steinbruddsveien var den mest sannsynlige ruten. Sant å si var han nærmere veien enn han likte. Det virket ikke som natten og skyggene under trærne kunne skjule dem for de som dro langs veien.
Månelyset som brøt gjennom greinene, ga så vidt lys nok til å innbille øynene hans at de kunne se skogbunnen. Røtter truet med å velte ham for hvert steg, og gammel klunger nappet i anklene. Groper fikk ham til halvveis å ramle når foten møtte luft der han ventet å møte fast grunn, eller han tråkket i gjørme der han beveget seg fremover. Tams mumling gikk over i skarpe stønn når dragene støtte mot røtter og stein.
Uvissheten fikk ham til å myse inn i mørket til øynene brant, og å lytte som han aldri før hadde lyttet. Hver grein som gnisset mot en annen grein og hver rasling i barnåler fikk ham til å stoppe, mens han lyttet anspent og nesten ikke våget å puste av frykt for ikke å høre en advarende lyd, av frykt for nettopp å høre en slik lyd. Han våget ikke fortsette før han hadde forsikret seg om at det bare var vinden.
Sakte snek kraftløsheten seg inn i armer og bein, godt hjulpet av nattevinden, som lekte seg med skjorten og kappen. Slepebåren, som hadde vært så lett til å begynne med, var nå i ferd med å tvinge ham i kne. Han snublet ikke lenger bare på grunn av hindringer. Slitet med ikke å ramle tappet ham for like mye krefter som det å slepe båren. Han hadde vært oppe før morgengry for å gjøre unna en del av det daglige arbeidet, og selv med turen til Emondsmark hadde han gjort nesten et dagsverk på gården. På en vanlig kveld ville han ha hvilt seg foran ildstedet og kanskje lest i en av Tams bøker før han la seg. Kulden trengte gjennom marg og bein, og magen minnet ham på at han ikke hadde spist noe siden madam al’Veres honningkake.
Han mumlet hissig for seg selv, ergerlig over at han ikke hadde tatt med seg noe mat fra gården. Noen få ekstra øyeblikk ville ikke ha gjort noen forskjell. Noen få øyeblikk til å finne frem brød og ost. Trollokene ville ikke ha kommet tilbake på de få øyeblikkene. Eller bare brød. Madam al’Vere ville selvfølgelig insistere på å servere ham et varmt måltid når han en gang nådde frem til vertshuset. Sannsynligvis en tallerken dampende fårestuing. Og noe av brødet hun hadde bakt. Og masse varm te.
«De fosset over Dragemuren som en flodbølge,» sa Tam plutselig med sterk og sint stemme, «og vasket landet med blod. Hvor mange døde for Lamans synder?»
Rand snublet nesten av overraskelse. Sliten senket han båren ned på bakken og viklet seg fri. Teppestrimlene etterlot glødende render i huden over skuldrene. Han ristet på seg for å løse opp muskelknuter og knelte ved siden av Tam. Mens han famlet etter vannsekken, myste han mellom trærne, og i det svake månelyset forsøkte han uten hell å se oppover og nedover veien som lå tyve skritt unna. Bare skygger beveget seg der. Ingenting annet enn skygger.
«Det er ingen flodbølge av Trolloker, far. Ikke nå i hvert fall. Vi kommer til å være trygge i Emondsmark. Drikk litt vann.»
Tam skjøv vannsekken til side med en arm som lot til å ha fått tilbake all sin styrke. Tam grep Rand i kragen og dro ham så tett inntil seg at han kjente feberheten mot sine egne kinn. «De kalte dem villmenn,» sa Tam inntrengende. «Tåpene sa at de kunne feies bort som søppel. Hvor mange tapte slag, hvor mange brente byer før de innså sannheten? Før stammene sto sammen mot dem?» Han løsnet grepet, og stemmen ble trist. «Slettene ved Marath dekket av døde. Ingen andre lyder enn skrik fra ravner og summing fra fluer. Cairhiens ødelagte tårn brant som fakler i natten. De brente og slaktet hele veien til De Skinnende Murene før flommen ble slått tilbake. Hele veien til –»
Rand la en hånd over farens munn. Lyden kom igjen, en rytmisk dunking som var umulig å lokalisere blant trærne. Den ble svakere og sterkere etter som vinden skiftet. Bekymret dreide han langsomt på hodet for å avgjøre hvor lyden kom fra. En skygge glimtet i øyekroken, og han huket seg sammen over Tam. Forundret merket han at hånden strammet rundt sverdhjaltet, men mesteparten av oppmerksomheten var rettet mot Steinbruddsveien, som om veien var det eneste virkelige i hele verden.
I øst løste buktende skygger seg langsomt opp i en hest og en rytter, etterfulgt av høye, klumpete skikkelser som travet for å holde følge med hesten. Det glitret i spydhoder og øksekjefter i det bleke månelyset. Ikke et øyeblikk falt det Rand inn å tro at det var landsbyboere på vei for å hjelpe. Han visste hvem det var. Han følte det som grus skrapte mot knoklene, selv før de kom så nær at månelyset avslørte hettekappen rundt rytteren, en kappe som hang urørt av nattevinden. Alle skikkelsene virket svarte i natten, og disse hovene laget de samme lydene som andre hover, men Rand kjente igjen hesten.
Bak den svarte rytteren kom skikkelser fra et mareritt, med horn og nebb og snuter. To rekker med Trolloker som alle gikk i takt. Støvler og hover møtte bakken samtidig som om alle adlød den samme hjernen. Rand telte tyve da de passerte. Han undret seg på hva slags mann det var som våget å vende ryggen til så mange Trolloker. Eller til én, for den saks skyld.
Den travende kolonnen forsvant i vest, og den kraftige lyden av fottrinnene døde hen i mørket, men Rand forble der han var uten å bevege en muskel, unntatt for å puste. Noe sa ham at han måtte være sikker, helt sikker på at de var borte før han rørte på seg. Til slutt trakk han pusten dypt og begynte å rette ryggen.