Med ett ble et hus synlig mellom de siste nakne trærne, og det var så vidt han maktet å holde føttene i bevegelse. Håpet ble til fortvilelse, og han vaklet inn i landsbyen.
Svidde skrothauger erstattet halvparten av husene i Emondsmark. Sotete mursteinspiper pekte som skitne fingre opp fra hauger av svartbrent tømmer. Tynne røykstriper steg fremdeles fra ruinene. Landsbyboere med grimete ansikter, noen fremdeles i nattøy, rotet gjennom asken. Her dro de frem en gryte, der pirket de oppgitt i skrotet med en kjepp. Det lille som var blitt reddet fra flammene lå langs veien; store speil og polerte buffeter og kister sto i støvet mellom stoler og bord som var begravd under sengeklær, kjøkkenutstyr og slunkne bylter med klær og personlige eiendeler.
Ødeleggelsene syntes å være tilfeldig fordelt gjennom landsbyen. Fem hus sto urørt oppmarsjert på en rekke, et annet sted sto et enslig overlevende omgitt av ødeleggelser.
På den andre siden av Vinkilden brølte de tre store Bel Tine-bålene, som ble passet av en gruppe menn. Tykke, svarte røyksøyler iblandet skjødesløse gnister dreide nordover med vinden. En av Dhurran-hingstene til mester al’Vere slepte noe etter seg som Rand ikke kunne se hva var, mot Vognbroen og flammene.
Før han var ute av skogen, kom Haral Luhhan full av sot i ansiktet hastende mot ham med de tykke fingrene i et fast grep rundt en tømmerøks. Nattskjorten til den kraftige smeden slang askemørk rundt støvlene, og et hissig brannsår lyste rødt gjennom en fillete rift i skjortebrystet. Han knelte ved siden av båren. Tams øyne var lukket, og åndedrettet var svakt og anstrengt.
«Trolloker, gutt?» spurte mester Luhhan med en stemme som var hes av røyk. «Her også. Her også. Vel, vi kan ha vært heldigere enn noen har rett til å være, tro det eller ei. Han trenger Den Kloke. Nå, hvor i Lysets navn er hun? Egwene?»
Egwene kom løpende med armene fulle av lakenstrimler til bandasjer, og la merke til dem uten å saktne farten. Øynene stirret på noe langt unna, og mørke ringer fikk dem til å virke større enn de egentlig var. Da hun fikk se Rand, stoppet hun og pustet skjelvende. «Åh, nei, Rand, ikke din far? Er han … ? Kom, jeg skal ta deg med til Nynaeve.»
Rand var altfor sliten og fortumlet til å snakke. Hele natten hadde han tenkt på Emondsmark som redningen, et sted der han og Tam kunne være sikre. Nå maktet han ikke annet enn å stirre mismodig på den røykflekkede kjolen hennes. Han merket seg rare detaljer, som om de var viktige. Knappene nedover ryggen var kneppet skjevt. Og hendene var rene. Han lurte på hvorfor hendene var rene, når kinnene var flekket av sot.
Det virket som om mester Luhhan forsto hvordan det sto til med ham. Smeden la øksa tvers over dragene, løftet den bakre delen av båren og ga et lite dytt, som for å be ham følge etter Egwene. Rand snublet etter henne som om han gikk i søvne. Han undret seg på hvordan mester Luhhan visste at skapningene var Trolloker, men tanken forsvant fort. Hvis Tam kunne gjenkjenne dem, var det ingen grunn til at Haral Luhhan ikke skulle gjøre det samme.
«Alle fortellingene er sanne,» mumlet han.
«Det virker sånn, gutt,» sa smeden. «Det virker sånn.»
Rand hørte bare halvveis etter. Han konsentrerte seg om å følge etter den slanke skikkelsen til Egwene. Han hadde tatt seg akkurat nok sammen til å ønske at hun ville skynde seg, men faktisk holdt hun samme hastighet som de to mennene. Hun førte dem halvveis nedover Grønnsletten, til Calder-huset. Kantene på halmtaket var svartsvidde, og de hvitkalkede veggene var sotflekkede. Av husene på hver side sto bare grunnmuren igjen og to hauger med aske og forbrent tømmer. Det ene huset hadde tilhørt Berin Thane, en av møllerens brødre. Det andre hadde tilhørt Abell Cauthon, Matts far.
«Vent her,» sa Egwene og så på dem som om hun ventet et svar. Da de bare sto der, mumlet hun noe med lav stemme før hun smatt inn.
«Matt,» sa Rand. «Er han … ?»
«Han lever,» sa smeden. Han satte ned båren og rettet ryggen. «Jeg så ham for litt siden. Det er et under at noen av oss lever. Etter måten de angrep huset mitt på, og smia, skulle du trodd jeg hadde gjemt gull og juveler der. Alsbet knuste skallen på en av dem med en steikepanne. I morges kastet hun ett blikk på asken etter huset vårt, så gravde hun frem den største hammeren fra smia og satte av gårde på jakt rundt landsbyen, i tilfelle noen av dem hadde gjemt seg i stedet for å flykte. Jeg ville nesten synes synd på vesenet hvis hun finner et av dem.» Han nikket mot Calder-huset. «Madam Calder og et par andre har tatt inn noen av dem som ble skadet og ikke lenger har noe hjem. Når Den Kloke har sett til Tam, skal vi finne en seng til ham. I vertshuset, kanskje. Borgermesteren har allerede tilbudt det, men Nynaeve sa at de sårede ville leges raskere om de ikke var mange sammen.»
Rand la seg på kne. Han ristet av seg selen og begynte sliten å ordne med teppene rundt Tam. Tam hverken leet seg eller snakket, selv ikke når Rands valne hender støtte borti ham. I det minste pustet han fremdeles. Min far. Det andre var bare feberprat. «Hva om de kommer tilbake?» sa han sløvt.
«Hjulet dreier som Hjulet vil,» sa mester Luhhan usikkert. «Hvis de kommer tilbake … Vel, de er ikke her nå. Så vi samler sammen stumpene og bygger opp det som er revet ned.» Han sukket, og ansiktet ble slitent da han masserte korsryggen. Først nå forsto Rand at den kraftige mannen var like utslitt som han selv, om ikke mer. Smeden så på landsbyen og ristet på hodet. «Jeg tviler på om det blir noe særlig til Bel Tine i dag. Men vi må komme oss gjennom det. Det har vi alltid gjort.» Brått grep han øksa, og ansiktet hardnet. «Det venter arbeid på meg. Du trenger ikke bekymre deg, gutt. Den Kloke vil ta godt vare på ham, og Lyset vil ta vare på oss alle. Og hvis Lyset ikke gjør det, får vi ta vare på oss selv. Husk at vi kommer fra Tvillingelvene.»
Fremdeles knelende så Rand på landsbyen mens smeden gikk sin vei, så den ordentlig for første gang. Mester Luhhan hadde rett, tenkte han, og var overrasket over at han ikke var overrasket over det han så. Folk rotet fremdeles rundt i ruinene av hjemmene sine, men bare på den korte tiden han hadde vært der, hadde folk begynt å bevege seg mer målrettet. Han kunne nesten føle den voksende besluttsomheten. Men han undret seg. De hadde sett Trollokene, men hadde de sett den svarte rytteren? Hadde de følt hatet?
Nynaeve og Egwene kom ut av Calder-huset, og han spratt opp. Eller snarere forsøkte å sprette opp. Det var mer en vaklende snubling som nesten sendte ham på nesen i støvet.
Den Kloke knelte ved båren uten så mye som å se på ham. Ansiktet og kjolen hennes var enda mer skitne enn Egwenes, og de samme mørke skyggene sirklet rundt øynene hennes, selv om også hennes hender var rene. Hun rørte ved Tams ansikt og skjøv opp øyelokkene med tommelen. Med en bekymret mine trakk hun bort teppene og løsnet bandasjen for å undersøke såret. Før Rand kunne se hva som skjulte seg under den, hadde hun lagt tøybitene på plass igjen. Med et sukk glattet hun teppet og kappen rundt halsen til Tam, som for å bre over et barn for natten.
«Det er ingenting jeg kan gjøre,» sa hun. Hun måtte presse hendene mot knærne for å reise seg opp. «Jeg beklager, Rand.»
Et øyeblikk sto han der uten å forstå mens hun begynte å gå tilbake mot huset. Så fortet han seg etter og dreide henne rundt slik at de sto ansikt til ansikt. «Han dør,» ropte han.