«Jeg vet det,» sa hun, og han sank sammen under de nøkterne ordene.
«Du må gjøre noe. Du må. Du er Den Kloke.»
Ansiktet hennes fortrakk seg i smerte, men bare et øyeblikk, og så var hun bare huløyd vilje igjen, og stemmen var sterk og følelsesløs. «Ja, det er jeg. Jeg vet hva jeg kan gjøre med mine medisiner, og jeg vet når det er for sent. Tror du ikke jeg ville gjort noe hvis jeg kunne? Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke, Rand. Og det er andre som trenger meg. Andre jeg kan hjelpe.»
«Jeg fikk ham hit så fort jeg kunne,» mumlet han. Selv med landsbyen i ruiner hadde han satt sin lit til Den Kloke. Nå var alt håp ute.
«Jeg vet du gjorde det,» sa hun mildt. Hun rørte ved kinnet hans. «Det er ikke din feil. Du gjorde det beste noen kunne gjøre. Jeg beklager, Rand, men det er andre jeg må ta hånd om. Våre problemer har bare så vidt begynt, er jeg redd.»
Han ble stående og stirre sløvt etter henne til husdøren lukket seg. Han greide ikke å tenke på annet enn at hun ikke ville hjelpe.
Plutselig fikk han et dytt bakover idet Egwene kom brasende mot ham og slengte armene rundt ham. Hun klemte ham så hardt at han vanligvis ville ha stønnet, men nå stirret han bare taust på døren som hadde lukket seg bak alle hans håp.
«Jeg er lei for det, Rand,» sa hun mot brystet hans. «Lys, jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre.»
Han la de valne armene rundt henne. «Jeg vet det. Jeg… Jeg må gjøre noe, Egwene. Jeg vet ikke hva, men jeg kan ikke bare la ham …» Stemmen brast, og hun klemte ham hardere.
«Egwene!» Hun skvatt da hun hørte Nynaeve rope fra huset. «Egwene, jeg trenger deg! Og vask hendene dine igjen!»
Hun gjorde seg fri fra Rands armer. «Hun trenger hjelp av meg, Rand.»
«Egwene!»
Han syntes han hørte et hulk idet hun løp av sted. Så var hun borte, og han sto alene igjen ved båren. Et øyeblikk så han ned på Tam uten å føle annet enn en hul hjelpeløshet. Så ble ansiktet hans hardt. «Borgermesteren vet hva som må gjøres,» sa han og løftet dragene enda en gang. «Borgermesteren vet.» Bran al’Vere visste alltid hva som måtte gjøres. Med en kraftløs stahet bega han seg til Vertshuset Vinkilden.
Enda en av Dhurran-hingstene passerte ham, med reimer fra seletøyet surret rundt anklene til en stor skikkelse som var innhyllet i et skittent teppe. Armer dekket av grove hår ble slept gjennom skitten bak teppet, og et hjørne som var trukket til side avslørte et geitehorn. Tvillingelvene var ikke noe sted å la fortellinger bli skremmende virkelige. Hvis Trollokene hørte hjemme noe sted, var det i verden utenfor, hvor man hadde Aes Sedaier og uekte Drager og Lyset vet hva annet som ellers eksisterte av det bardene fortalte om. Ikke Tvillingelvene. Ikke Emondsmark.
Mens han tråkket over Grønnsletten, ropte folk til ham, noen fra ruinene av sine hjem, og spurte om de kunne hjelpe. Han hørte dem bare som mumling i bakgrunnen, selv når de fulgte ham et lite stykke for å spørre. Uten å tenke videre over det fikk han frem at han ikke trengte hjelp, at alt ville ordne seg. Når de forlot ham med bekymrede blikk og noen ganger med en kommentar om å sende Nynaeve til ham, brydde han seg like lite om det. Han tenkte bare på målet han hadde satt seg. Bran al’Vere kunne gjøre noe for å hjelpe Tam. Hva det skulle være, forsøkte han å ikke tenke for mye på. Men borgermesteren ville være i stand til å tenke ut noe og gjøre noe.
Vertshuset hadde nesten sluppet unna ødeleggelsene som hadde rammet halve landsbyen. Noen svimerker skjemmet veggene, men de røde taksteinene glitret like blanke som ellers i sollyset. Alt som var igjen av tuskhandlerens vogn, var svarte jernfelger som lente seg mot den svartbrente vognkassen som nå lå på bakken. De store bøylene som hadde holdt presenningen oppe, strittet vilt til alle kanter.
Thom Merrilin satt i skredderstilling på ruinene av den gamle grunnmuren mens han omhyggelig klippet bort svidde lappebiter av kappen med en liten saks. Han la fra seg kappe og saks da Rand kom nærmere. Uten å spørre om Rand trengte eller ønsket hjelp, hoppet han ned og løftet opp den bakre delen av båren.
«Inn? Selvfølgelig, selvfølgelig. Ikke tenk på det, gutt. Den Kloke vil ta seg av ham. Jeg har sett henne i virksomhet siden i natt, og hun har godt håndlag og er uten tvil dyktig. Det kunne ha vært mye verre. Noen døde i natt. Ikke mange, kanskje, men noen få er altfor mange for meg. Gamle Fain bare forsvant, og det er det verste av alt. Trolloker spiser hva som helst. Du burde takke Lyset for at din far fremdeles er her og i live, slik at Den Kloke kan lege ham.»
Rand fortrengte ordene – Han er min far! – og reduserte stemmen til meningsløse lyder som han ikke la mer merke til enn summingen fra en flue. Han orket ikke mer sympati, ingen flere forsøk på å få opp humøret hans. Ikke nå. Ikke før Bran al’Vere hadde sagt hvordan de kunne hjelpe Tam.
Med ett så han noe som var rablet på vertshusdøren, en bølgende linje som var ripet inn med en svartbrent trepinne. Det lignet en svart tåre som balanserte på enden. Så mye hadde skjedd at han ikke var særlig forbauset over å se Dragens Hoggtann avmerket på døren til Vertshuset Vinkilden. Han kunne ikke fatte hvorfor noen skulle beskylde vertshusholderen eller hans familie for onde gjerninger, eller bringe uhell over vertshuset, men natten hadde overbevist ham om én ting. Alt var mulig. Absolutt alt.
Etter en dytt fra barden løftet han dørklinken og gikk inn.
Storstua var tom bortsett fra Bran al’Vere, og kald også, for ingen hadde tatt seg tid til å fyre opp. Borgermesteren satt ved et av bordene og dyppet pennen sin i blekkhuset mens han rynket pannen i konsentrasjon, og hodet med kransen av grått hår var bøyd over et stykke pergament. Nattskjorten var stukket ned i buksene i all hast og poset seg rundt den anselige midjen hans. Åndsfraværende klødde han den ene bare foten med tærne på den andre. Føttene var skitne, som om han hadde vært ute flere ganger uten å bry seg om å ta på støvler til tross for kulden. «Hva er problemet?» spurte han uten å se opp. «Vær rask. Jeg har to dusin ting jeg må få gjort med én gang, og mer til som skulle ha vært gjort for en time siden. Så jeg har liten tid. Vel? Ut med det!»
«Mester al’Vere?» sa Rand. «Det gjelder min far.»
Borgermesterens hode skvatt opp. «Rand? Tam!» Han kastet fra seg pennen og veltet stolen idet han spratt opp. «Kanskje Lyset ikke har forlatt oss helt. Jeg fryktet at dere begge var døde. Bela galopperte inn i landsbyen en time etter at Trollokene dro sin vei, skummende svett og prustende som om hun hadde løpt hele veien fra gården, og jeg trodde… Vel, vi har ikke tid til det nå. Vi bærer ham ovenpå.» Han skjøv bort barden og grep den bakre enden av båren. «Du kan hente Den Kloke, mester Merrilin. Og si at jeg ba henne være rask, hvis ikke, vil jeg gjerne vite hvorfor. Ta det med ro, Tam. Snart ligger du i en god og myk seng. Gå, barde, gå!»
Thom Merrilin forsvant ut gjennom døren før Rand fikk åpnet munnen. «Nynaeve ville ikke gjøre noe. Hun sa at hun ikke kunne hjelpe ham. Jeg visste … Jeg håpet du kunne komme på noe.»
Mester al’Vere så skarpt på Tam, så ristet han på hodet. «Vi får se, gutt. Vi får se.» Men han virket ikke lenger så sikker. «La oss få ham i seng. Nå kan han i det minste hvile.»
Rand lot seg skyve mot trappene innerst i storstua. Han strevde for å beholde vissheten om at alt ville bli bra med Tam, men den hadde vært svak helt fra begynnelsen av, og den plutselige tvilen i borgermesterens stemme rystet ham.
I annen etasje av vertshuset, mot forsiden, lå et halvt dusin koselige, velutstyrte rom med vinduer ut mot Grønnsletten. De ble for det meste benyttet av tuskhandlere eller folk fra Vakthøyden og Devens Ritt, men kjøpmennene som kom hvert år, ble ofte forbauset over å finne så komfortable rom. Tre av dem var opptatt nå, og borgermesteren førte raskt Rand til et av de ledige.
I en fart ble dundynen og teppene trukket bort fra den brede sengen, og Tam ble løftet over på den tykke fjærmadrassen, med gåsedunsputer stukket under hodet. Bortsett fra det skurrende åndedrettet ga han ikke fra seg en lyd, ikke engang et stønn, da han ble flyttet, men borgermesteren viftet bort Rands engstelse og ba ham fyre opp i ildstedet. Mens Rand fant frem ved og fliser fra vedkassen ved siden av ildstedet, trakk Bran gardinene til side for å slippe inn morgenly-set, og så begynte han varsomt å vaske Tams ansikt. Da barden vendte tilbake, hadde ilden begynt å varme opp rommet.