«Rytteren du snakket om,» sa Lan stille, «han som skremte deg –det var helt sikkert en Myrddraal.»
«En Myrddraal!» utbrøt Rand. «Men Skyggerne er tyve fot høye og…» Ordene forsvant under Vokterens gledesløse smil.
«Noen ganger forstørrer fortellingene virkeligheten. Tro meg, virkeligheten er stor nok når det gjelder Halvmenn. Smyger, Sniker, Skyggemann, navnet avhenger av landet du er i, men alle betyr Myrddraal. Skyggerne er Trollok-yngel. Svartefyrstene avlet frem egenskaper som nesten – men bare nesten – forsvant med de første menneskekrypene de laget Trollokene av. De menneskelige trekkene ble tydeligere i Skyggerne, men det ble også smitten som gjør Trollokene til vrengebilder. Halvmennene har en slags kraft, av det slaget som stammer fra Den Mørkeste. Bare de svakeste Aes Sedaier vil la seg overvinne av en Skygger når de står én mot én, men mang en god og ekte mann har tapt for dem. Etter krigen som endte Legendenes Alder, etter at De Fortapte ble bundet til Shayol Ghul, har de vært hjernen som forteller Trollok-nevene hvor de skal slå. I Trollok-krigenes dager ledet Halvmennene Trollokene i strid under Svartefyrstene.»
«Han skremte meg,» sa Rand tynt, «han bare så på meg, og…» Han skalv.
«Ingen grunn til å skamme seg, sauegjeter. De skremmer meg også. Jeg har sett menn som har vært soldater hele livet, lammes som småfugler foran en slange når de møter Halvmenn. Nordpå, i grenseområdene mot Pestlandet, heter det: De Øyeløses blikk er frykt.»
«De Øyeløse?» spurte Rand, og Lan nikket.
«En Myrddraal ser som en ørn, i mørke eller lys, men den har ikke øyne. Jeg kan ikke tenke meg mange ting som er farligere enn å stå ansikt til ansikt med en Myrddraal. Både Moiraine Sedai og jeg forsøkte å drepe den som var her i natt, men vi mislyktes. Halvmenn har Den Mørkestes lykke på sin side.»
Rand svelget. «En Trollok sa at Myrddraalen hadde noe å si meg. Jeg skjønte ikke hva den mente.»
Lans hode skvatt opp; øynene var som blå steiner. «Du snakket med en Trollok?»
«Ikke akkurat,» stammet Rand. Vokterens blikk holdt ham fanget. «Den snakket til meg. Den sa at den ikke ville skade meg, at Myrddraalen ville snakke med meg. Så forsøkte den å drepe meg.» Han slikket seg over leppene og gned hånden over det ruglete læret rundt sverdhjaltet. I korte, hakkete setninger forklarte han hvordan han hadde vendt tilbake til våningshuset. «I stedet drepte jeg den,» avsluttet han. «Det var et uhell, egentlig. Den hoppet mot meg, og jeg hadde sverdet i hånden.»
Lans ansikt myknet en smule, om man kunne si at en stein myknet. «Likevel, det er noe å fortelle om, sauegjeter. Inntil i natt var det få menn sør for Grenselandene som kunne si de hadde sett en Trollok, for ikke å snakke om å ha drept en.»
«Og enda færre som har drept en Trollok alene og uten hjelp,» sa en sliten Moiraine. «Nå er jobben gjort, Rand. Lan, hjelp meg opp.»
Vokteren sprang bort til henne, men ikke raskere enn Rand, som pilte mot sengen. Tams hud kjentes kjølig å ta på, men ansiktet virket blekt og utvisket som om han ikke hadde vært i solen på lang tid. Øynene var fremdeles lukket, men han pustet dypt som under en vanlig søvn.
«Han vil bli frisk nå?» spurte Rand bekymret.
«Med hvile, ja,» sa Moiraine. «Noen uker i sengen, og han blir like god som før.» Hun gikk ustøtt, selv om hun holdt Lan i armen. Han feide staven og kappen fra stolsetet slik at hun kunne sitte. Med et sukk satte hun seg til rette, pakket angrealen forsiktig inn og la den tilbake i vesken.
Rands skuldre ristet, og han bet seg i leppen for ikke å bryte ut i latter. Samtidig måtte han gni seg over øynene for å tørke bort tårene. «Takk.»
«I Legendenes Alder,» fortsatte Moiraine, «kunne noen Aes Sedaier få liv og helse til å flamme opp hvis bare den minste lille gnist var igjen. Men de dager er forbi – og vil kanskje aldri komme tilbake. Så mye gikk tapt, ikke bare hvordan man laget en angreal. Så mye kunne gjøres, som vi ikke engang våger å drømme om, hvis vi husker det i det hele tatt. Det er langt færre av oss nå. Noen evner er forsvunnet, og mange av de gjenværende virker svakere. Nå må det være både vilje og styrke som kroppen kan nære seg på, ellers kan selv ikke de sterkeste av oss gjøre noe for å lege. Det er heldig at din far er sterk både i kropp og ånd. Slik forholdene er, brukte han opp mye av styrken i kampen for livet, men nå trenger han ikke gjøre annet enn å komme til krefter igjen. Det vil ta tid, men smitten er borte.»
«Jeg kan aldri gjøre gjengjeld,» sa han uten å ta blikket fra Tam, «men alt jeg kan gjøre for deg, vil bli gjort. Hva som helst.» Han husket at de hadde snakket om pris, og løftet han ga. Mens han knelte ved siden av Tam mente han det han hadde sagt mer enn noensinne, men det var likevel ikke lett å se på henne. «Hva som helst. Så lenge det ikke skader landsbyen, eller vennene mine.»
Moiraine løftet hånden avvergende. «Hvis du synes det er nødvendig. Jeg vil gjerne snakke med deg uansett. Du vil utvilsomt forlate landsbyen sammen med oss, og da kan vi snakke nærmere.»
«Forlate landsbyen!» utbrøt han, mens han karet seg på beina. «Eidet virkelig så ille? For meg ser det ut som om alle er klare til å begynne å bygge den opp igjen. Vi som bor i Tvillingelvene er et ganske fastgrodd folkeslag. Ingen drar herfra.»
«Rand –»
«Og hvor skulle vi dra? Padan Fain sa at været er like dårlig overalt. Han er… han var… tuskhandleren. Trollokene…» Rand svelget, og han ønsket at Thom ikke hadde fortalt hva Trollokene spiste. «Slik jeg ser det, er det beste vi kan gjøre å bli akkurat her hvor vi hører hjemme, i Tvillingelvene, og ordne opp i ting igjen. Vi har såkornet i jorden, og snart blir det så varmt at vi kan klippe sauene. Jeg vet ikke hvem som begynte å snakke om å dra – jeg vedder på at det var en Coplin – men samme hvem det var –»
«Sauegjeter,» avbrøt Lan, «du snakker når du burde lytte.»
Han så usikkert på dem begge. Han forsto at han hadde bablet i vei mens hun forsøkte å si noe. Mens en Aes Sedai forsøkte å si noe. Han lurte på hva han skulle si, hvordan han skulle unnskylde seg, men Moiraine bare smilte.
«Jeg skjønner hvordan du har det, Rand,» sa hun, og han hadde en nagende følelse av at hun faktisk gjorde det. «Tenk ikke mer på det.» Hun knep munnen sammen og ristet på hodet. «Jeg har taklet dette dårlig, skjønner jeg. Jeg skulle ha hvilt først, antar jeg. Du må dra, Rand. Du må dra for landsbyens skyld.»
«Jeg?» Han harket og forsøkte igjen: «Jeg?» det hørtes litt bedre denne gangen. «Hvorfor må jeg dra? Jeg forstår ikke noe av dette. Jeg vil ikke dra noe sted.»
Moiraine så på Lan, og Vokteren slo ut med armene. Øynene nedenfor lærpannebåndet iakttok Rand, og for Rand virket det som om han igjen ble veid på en usynlig vekt. «Visste du,» sa Lan brått, «at noen hjem ikke ble angrepet?»
«Halve landsbyen ligger i aske,» protesterte han, men Vokteren viftet det bort.
«Noen hus ble bare antent for å skape forvirring. Etterpå brydde Trollokene seg hverken om husene eller beboerne, hvis de da ikke stilte seg i veien for det egentlige angrepet. De fleste som kom inn fra gårdene omkring, hadde ikke sett så mye som snurten av en Trollok, selv ikke på avstand. De fleste visste ikke engang at det hadde vært noe oppstyr før de så landsbyen.»
«Jeg hørte om Darl Coplin,» sa Rand sakte. «Det må ha gått inn det ene øret og ut det andre.»
«To gårder ble angrepet,» fortsatte Lan. «Deres og en annen. På grunn av Bel Tine var alle fra den andre gården allerede i landsbyen. Mange liv ble spart fordi Myrddraalen ikke kjente til skikkene i Tvillingelvene. Festivalen og Vinternatt gjorde oppdraget bortimot umulig, men det ante den ikke noe om.»